Unyansert kunstsynreferat i Ballade
Maja S. Ratkje føler at Ballade ikke var spesielt heldige med å formidle hennes tanker, slik de fremkom i Klassekampen mandag 21. januar. Hun er derfor av den oppfatning at det kan være på plass å avsanne, kommentere og utdype enkelte utsagn, der hun i mangt og meget er skeptisk til mange av Anne-Berit Grans premisser for debatten.

Ballades journalist refererer fra et intervju av meg i Klassekampen om kunstens frihet av Bendik Wold - på en så unyansert måte at jeg føler det nødvendig å kommentere enkelte uttalelser. Man greier ikke engang å holde orden på hvilke utsagn som tilhører hvem. Ballade er jo tross alt et medium det stadig refereres til, så det som settes på cybertrykk kan få konsekvenser. (Jeg er ikke ute etter å "ta" Ballade: Opprettelsen av nettstedet er noe av det beste som har hendt norsk musikkliv i det siste.)

At intervjuet det vises til i Klassekampen ble gjort via skjermbrevkorrespondanse som ble avbrutt av en røket sikring hos Notam (!), for deretter å gå usensurert rett i trykken, er en annen sak.

Anne-Brit Gran, dr.philos og frilans-akademiker med tilknytning til Universitetet i Oslo og BI, har hevdet i det nyeste nummeret avSamtiden, igjen referert i Klassekampen, at den moderne kunstinstitusjonen er i ferd med å implodere: Kunsten presses innover i seg selv og sin egen selvstrekkelighet; den blir så opptatt av sin egen form at den mister ethvert kritisk potensial. "Det er noen tyske filosofer, med Adorno i spissen, som har funnet på at kunsten må være autonom for å være kritisk. Men se på den moderne kunstens rolle i Europa på 1900-tallet: Den vil bli husket ikke for sin kritiske impuls, men for å ha bidratt til å propagandere for Hitler-Tyskland", hevder Gran. "Jeg vil faktisk snu Adornos påstand på hodet: Jo mer autonom kunsten er, jo mer marginalisert blir den som kritisk
instans."

Gran forutsetter at kunstinstitusjonen er (eller har vært, fram til våre dager) autonom. Jeg stiller spørsmåltegn til Grans "implosjon", dersom et premiss for dette er at kunsten er fri. Klassekampen har til en viss grad fått med seg dette, men i Ballade blir det fullstendig enveiskjøring.

Jeg mener at problemet idag er at rammene for hva som regnes som etablert kunst er så vide og motsetningsfulle at det ikke lenger er interessant å forholde seg til dem som sådan. Det er heller ikke mulig å se klart hvordan det innfløkte nettverket av kunstnerisk utfoldelse henger sammen med statlig eller privat sponsing. Man kan derfor ikke idag uten videre hevde at kunsten er fri. Aldri før har vel kunsten vært mere institusjonalisert enn nå: Alt er legitimt i forhold til ulike uttrykksformer. Kunsten er ufri i den forstand at den er bundet til for stor frihet. Det byråkratiske nettverket som forvalter dette vokser i samsvar med samfunnets byråkratiske utvidelse forøvrig. Utfordringen nå må være å definere og få øye på nye rammer. "Det nye" kan være at rammene er relativt individuelle, og de trenger ikke engang å forholde seg til de tradisjonelle institusjonene. Grans kunsthistoriske uttalelse om at kunst etter 1900 ikke vil bli husket som annet enn politisk nazi-propaganda gidder jeg ikke engang å kommentere.

Ballade refererer:

"Ratkje ønsker å nyansere et tidliger innspill fra Anne-Britt Gran som mener at kunst fritatt fra statens støtteordninger er en friere, mer ubundet kunst. - Kunst er kunstig, det vil alltid være mennesker bak kunst, og de vil alltid være i stand til å ta egne beslutninger, mente Gran og la frem instrumentalismens seier over kunstens frihet."

Dette er utrolig nok basert på følgende avsnitt (legg merke til sitatet som ble formet som Grans i avsnittet over):

Undertegnede, i Klassekampen:

" - Kunsten som har ført verden og kunsthistorien videre, er aldri blitt lagetmed tanke på at den skal "lønne seg". Vi må ikke glemme at næringslivets mål er økonomiske. Derfor er jeg skeptisk til Grans hyllest til "instrumentalismens seier over kunstens frihet". Kunst er kunstig, det vil alltid være mennesker bak kunst, og de vil alltid være i stand til å ta beslutninger. Om de gjør det eller ikke, det er en annen sak."

De som leste videre i Klassekampen denne dagen ville også ha fått med seg dette: "Jeg er ikke kategorisk motstander av privat sponsing", så lenge ikke næringslivet legger premissene for kunstnerisk utfoldelse. Slikt er ikke alltid like lett å oppdage for en kunstner selv. (En kjent fysisk lov sier at en ikke kan måle en substans uten at den påvirkes. For eksempel dersom man måler temperaturen i et glass vann, så vil den synke eller stige litt på grunn av termometerets egen temperatur.) Deretter mener jeg at det er umoralsk å ikke bry seg om hva en aktuell sponsor står for i samfunnet forøvrig.

Ballade skriver:

"Ratkje støtter Matthias Faldbakken i at den eneste strategi for dagens kunstnere er å gjøre kunsten upopulær, proteksjonistisk og innadvendt."

Jeg sa:

- I ytterste konsekvens er dette redningen for å bevare kunstnerens upåvirkede integritet. Spørsmålet er om strategien nytter, og det tror jeg ikke. Det blir like feil å ha slike mål som å ha rent kommersielle mål. En
forfatter eller komponist kan ikke bestemme om verket kommuniserer med mottakeren eller ikke, og på hvilken måte. Et godt verk kommuniserer mange budskap samtidig, og de vil ofte stå i motsetning til hverandre.

Enhver leser ser at mitt svar ikke er fungerer som støtte til Faldbakkens uttalelse. Kunsten er så ukonkret og på samme måte så sterk likevel, de gangene den evner å problematisere de fundamentale kulturelle spørsmålene på
en annen måte enn den direkte, vulgære politiker- eller talkshowmåten.

Til slutt et poeng som ble sittende fast i cyberspace da sikringen røyk:

Gran hevder at samtidens kunstnere lager kunst utenfor de vanlige kunstinstitusjonelle sammenhengene - på internett, på gata eller gjennom reality-tv: "De er ikke opptatt av autonomi, men kommunikasjon."

Jeg er sterk tilhenger av at kunsten tar nye former, men mener likevel at mye verdi går tapt i Grans uttalelse. Kommunikasjon er gjeldende for all kunst, og en diskusjon rundt hvilken måte den kommuniserer på (anti-kommunikasjon er også en form for kommunikasjon) er en problemstilling med stort potensiale. Jeg tør likevel påstå at kunstnere alltid vil være opptatt av hva som kommuniseres.


Vennlig hilsen Maja Solveig Kjelstrup Ratkje, komponist og utøver

(...og 'refererer' er et artig ord å skrive på tastaturet.)