Lyden av småbyen
På tross av sin beskjedne størrelse, har vesle Flekkefjord de siste årene vært et solid kraftsentrum i musikklivet på Sørlandet. Ikke bare huser den lille byen Norge eldste musikkfestival, men den har også vært springbrettet for en rekke sentrale aktører i norsk musikkbransje. Hvordan oppstår så en slik "smalltown supersound"? Platedirektør Joakim Haugland bør ha svaret.

Joakim Haugland er 26 år, og bodde i Flekkefjord frem til han var 19. I dag er han fast ansatt i Voices Music & Entertainment i Oslo, samtidig som han driver den stadig mer anerkjente undergrunnslabelen Smalltown Supersound - et alternativt platesleskap med snart seksti utgivelser bak seg, og stadig økende oppmerksomhet i utlandet. Men det var i Flekkefjord at grunnlaget for karrieren hans ble lagt, der Haugland i løpet av noen hektiske tenår rakk å markere seg innen det meste som fantes av moderne kultur i den vesle sørlandsbyen.

- Jeg var først og fremst involvert i Fjellparkfestivalen og Hvelvet, som var det faste klubblokalet vårt. Hvelvet ble etter hvert kjent som et bra spillested mellom Kristiansand og Stavanger. Vi hadde store undergrunns- og kultband som amerikanske Neurosis på besøk, som kom i en buss som var så svær at den nesten ikke fikk tråklet seg gjennom gatene i Flekkefjord. Året etter spilte de support på en diger turné med Black Sabbath. I tillegg hadde vi en haug med norske band som spilte for oss. Vi la ned Hvelvet etter fem år. Ikke fordi det gikk dårlig økonomisk, men fordi vi ikke hadde noen til å ta over etter oss, når det ble på tide å dra fra byen. Da valgte vi heller å legge ned hele greia, og gå ned med flagget til topps.

Joakim tok som nevnt sin bit av Fjellpark-flagget med seg til Oslo, der han fikk jobb hos det uavhengige plate- og distribusjonsselskapet Voices Of Wonder/VME. Der jobber han fremdeles, og driver sin egen label på fritiden.

- Vi hadde hatt Voices Of Wonder-band på Fjellparkfestivalen. Så de tenkte nok som så: Om jeg kunne ha ansvar for en festival med 120 000 i budsjett, så kunne jeg vel i hvert fall få jobb på lageret. Hele kontaktnettet mitt startet i Flekkefjord. Vi var noen folk som ville oppleve litt mer enn å kjøre rundt i ring, som ellers er fritidsaktivitet nr. 1 for unge mennesker i byen. Vi ville lage vårt eget miljø, og drive med kultur. Selvfølgelig ble vi uglesett, og selvsagt oppsto det rykter. Det hendte vi ble dratt til politiavhør, bare vi hang opp plakater. Politiet lurte på om vi arrangerte satanistmesser, og var alltid etter oss. Akkurat som med Quart Festivalen de første årene, virket det som om det var viktigere for de lokale myndighetene å ødelegge for oss enn å legge ting til rette. Men da Hvelvet sto på som verst, var Flekkefjord antageligere en viktigere musikkby enn Kristiansand, samtidig som vi tidvis også hadde et bedre live-tilbud enn Stavanger. Vi fikk inn band som inspirerte de lokale musikerne;
som gjennom oss fikk møte folk som Motorpsycho og stukket til dem en demo. Og alt det bra og kreative som kommer ut av et slikt miljø, det har ikke politiet og politikerne alltid like lett for å få øye på. Det var generasjonene før meg som dro i gang Fjellparkfestivalen, så derfor jeg kan si at Toffen og Quart Festivalen alltid har innrømmet at Fjellparken var en viktig inspirasjon. Om det gikk an å få til noe sånt i en filleby som Flekkefjord, måtte det jo være håp for Kristiansand også.

Flekkefjord er kanskje ikke akkurat noen verdensmetropol. Det bor rundt 4000 mennesker i bykjernen, og 8000 i hele kommunen.

- Og likevel har vi i dag landets eldste kontinuerlig arrangerte rockefestival. Fjellparkefestivalen fylte tyve år sist sommer, og både Hvelvet og festivalen har nå fått hver sin bokutgivelse med masse tekst og bilder. Folkene bak festivalen var kreative og engasjerte unge mennesker, som i dag til dels sitter på kreative og ganske sentrale jobber rundt om i media- og kultur-Norge. Fjellparkfestivalen var i starten en ganske bred affære, som samlet alt fra kristelige orkestre til rene danseband. Vi spisset den profilen ganske kraftig etter hvert, og fikk likevel folk til å komme. Vi hadde for eksempel Turboneger i ´94, noe som er ganske morsomt når man vet hva Quart Festivalen må betale for dem i dag. Vi hadde også Neutral Milk Hotel det året de havnet på omtrent samtlige best of- oppsummeringer blant amerikanske kritikere, og slo R.E.M. ned i støvlene. Vi trakk kanskje ikke mer enn 40 - 60 personer i snitt på konsertene på Hvelvet, men det kommer ikke så fryktelig mange flere på konserter i Oslo, heller. Fle
kkefjord var min opplæringsanstalt. Jeg gjør egentlig akkurat de samme greiene i dag - bare på et litt høyere nivå. Det er dét som er Smalltown Supersound. I Flekkefjord lærte vi å gjøre ting skikkelig og billig, med idealistiske holdninger i bunnen for alt vi gjorde.

Og det er fremdeles de prinspippene som Haugland leder sitt vesle kunst-imperium - som i dag teller artister som Jaga Jazzist, Elektro Nova/Electro Nova, Lasse Marhaug, Kim Hiorthøy, Jazzkammer, Kjetil D. Brandsdal, Monopot og Continental Fruit - etter.

- Flekkefjord er en småby, javel. Men det er også Oslo i en verdenssammenheng. Det er de små labelene som i stor grad setter Norge på kartet for tiden. Röyksopp og Kings Of Convenience kommer fra miljøet rundt Telle Records i Bergen. Og både Smalltown og Rune Grammofon blir ofte svært positivt omtalt i et såpass prestisjetungt blad som britiske The Wire, som igjen har gått inn og sponset norske og utenlandske konserter på Blå i Oslo. Det handler om å bygge kontakter over tid, og la ting få lov til å utvikle seg. Med Hvelvet ville vi lage et kulturhus à la Folken i Stavanger, men vi var bare ti-tyve stykker og fikk ingenting opp i hendene av kommunen, så vi måtte pent fylle alle roller selv. Sånt lærer du utrolig mye av.

Joakim Hauglands karriere som platedirektør startet i 1992-93, da han begynte å gi ut venner og kjente på kassetter i små opplag. Den første CDen på Smalltown Supersound var med indie-bandet Loophole, som hadde et ferdig produkt, men manglet et plateselskap, og i det minste syntes at Joakims hobby-label hadde et kult navn.

- I begynnelsen kunne jeg gi ut alt mulig. Men fra og med den tyvende utgivelsen på Smalltown Supersound begynte det å danne seg en slags stil, som bl.a. hadde fellesnevnere i ting som støy og lo fi-pop. I dag har Smalltown Supersound snart 60 utgivelser bak seg, der det meste nå foregår innen landskap av postrock- og elektronika. Og det er egentlig ganske logisk i forhold til det som først tente meg på musikk, som snart ble til grupper som Sonic Youth, som jeg fremdeles setter veldig høyt. Mye av belønningen ligger nettopp der - når det kommer deg for øret at Sonic Youth-folka virkelig liker det du holder på med, eller The Times skriver en strålende anmeldelse av Kim Hiorthøy-skiva.

I dag blir utgivelser fra Smalltown Supersound gjerne rost opp i skyene av tunge, utenlandske tidsskrifter. Og da skulle man vel gjerne tro at det ligger grundige strategier og målrettet markedstenkning bak.

- Det har egentlig aldri vært noen annen strategi enn min egen smak. Idealene mine var i begynnelsen små norske etiketter som Voices Of Wonder, T23 og Dbut. Filosofien min har alltid vært at det er bedre å være stor på en liten scene enn liten på en stor scene. Man må spesialisere seg og tenke helhetlig, men ellers stole på sin egen magefølelse. Jeg har drevet Smalltown Supersound på det du kan kalle et profesjonelt nivå i fem år nå, og har alltid betalt alt av egen lomme. Når jeg først får inn litt penger, pløyer jeg det alltid tilbake i ting som kommer selskapet og artistene der til gode. Smalltown Supersound er det du kan kalle en kollektiv artistlabel, der alle artistene er mine personlige venner, og dette fellesskapet så igjen blir en viktig del av den røde tråden i alt vi holder på med. Når jeg går hjem fra VME, starter en ny arbeidsdag. Det kan være utrolig slitsomt til tider, men vi jobber og står på, og vet at platene våre selges i San Fransisco. Utenlandsdistribusjonen vår blir sakte, men sikkert be
dre og bedre.

I år arrangeres bransjetreffet og festivalen by:Larm i Kristiansand - og hva synes eksil-sørlendingen om det bidraget landsdelen har gitt til musikk-Norge gjennom årene?

- Jeg tror det finnes en grunnleggende pietisme på Sørlandet, som gjør at nesten alle miljøer legger lokk på seg. I Flekkefjord skal du helst gå på basar, eller kjøre rundt i bil. Jeg tror ikke det er så veldig annerledes i Kristiansand. Den byen har riktignok avfødt band som Flying Crap, Munch og Velvet Belly, men størrelsen tatt i betraktning skulle det bare mangle at det ikke oppsto såpass. Samtidig kan denne grunnleggende skepsisen og pietismen kanskje også avføde en form for frihet, og muligheter som du ikke så lett har på større steder. I en by som Flekkefjord må du pent starte ting selv, om du har interesser som går ut over det vanlige. Uansett hva du måtte begynne med i Flekkefjord, er sjansene store for at du er førstemann.

Siden nyttårsskiftet har Smalltown Supersound stått bak utgivelser med bl.a. Alexander Rishaug, Jaga Jazzist og Monopot,