Mellom børs og katedral - del 2
At en organisasjon tilsvarende Bergenske BRAK ville gjort underverker for hovedstadens rytmiske musikkliv, er alle enige om. Derfor har det også blitt nedlagt et nitidig arbeid fra arrangørhold om å få i stand noe slikt, over mange år. Grunnen til at klubber og konsertsteder enda ikke har en adresse å gå til med problemene det medfører å drive i grenselandet mellom komersiell drift og kulturformidling, skyldes i følge mange av dem treghet fra kommunens hold. I denne andre delen av dette store intervjuet gjør kulturbyråd Kjell Veivåg rede for hvorfor en rytmisk plan, som vil kunne danne grunnlaget for en oslo-variant av Bergenske BRAK, enda ikke er på beina. Andre temaer som kommer opp, er hvordan man skal sikre arbeidsplasser i kultursektoren, dilemmaet mellom kulturformidling og tvingende nødvendig kommersiell drift, og den stadige mangelen på øvingslokaler. Ballade gjør for ordens skyld oppmerksom på at dette intervjuet ble avsluttet før den dramatiske nyheten om Café Mono ble kjent.

Av Knut Steen

Det har i lengre tid vært arbeidet fra arrangørhold i forhold til å opprette en rytmisk plan, som kunne legge grunnlaget for etableringen av en Oslo variant av Bergenske BRAK. Dette ville, i henhold til arrangørene og Kulturrådet, være en svært viktig brikke i å gi arrangørene en adresse de kunne henvende seg til, og en felles plattform for samarbeid og samordning av støttesøknader og prioriteringer innenfor Oslos ulike miljøer for rytmisk musikk. Igjennom de siste årene har din partifelle og forgjenger Trine Skei Grande arbeidet sammen med arrangørene om en slik plan. Skei Grande også har lagt igjen et notat på ditt kontor om at arbeidet med en slik plan må igangsettes. Kan du fortelle om hvilke initiativer byråden har gjort i forhold til dette notatet?

- Vi har startet på dette arbeidet flere ganger, uten at vi har kommet i land med det. Det har vært et kapasitetsproblem, og oppi alt det andre vi gjør, har vi hatt problemer med å holde fremdriften i dette. Dette er en helt åpenbar oppgave som ligger der, og som burde vært fremskyndet.

Skyldes disse stadige utsettelsene også treghet fra arrangørhold?

- Nei, dette ligger på oss. Vi har rett og slett ikke klart å holde fremdriften. Men dette har ikke noe med prioriteringer å gjøre, men fra tid til annen oppstår slike kapasitetsproblemer. Men jeg står fast ved det jeg har sagt i møter med organisasjonene tidligere: Dette er en av de tingene jeg er lei for at vi ikke har klart å komme i land med. Men vi har ikke gitt opp på noen som helst måte.

Ballade har, igjennom samtaler med initiativtakerne til nettopp et slikt samarbeid fått et annet inntrykk av byrådens innstilling til en slik plan: Pål Henriksen, som har utarbeidet den rytmiske planen som ble utgangspunktet for BRAK i Bergen, fortalte om et møte tidlig i 2002, der han selv, Ulrica Berthelsen fra Blå og Stein Andreassen fra Norsk Rock Forbund traff deg på dine kontorer. Da det kom opp spørsmål om en rytmisk plan, forteller Henriksen at dette var noe du ikke ønsket. "Man kunne godt snakke om det over en kopp kaffe, men det ville ikke være aktuelt å bevilge penger til noe slikt, fordi ordningen med at de som maste mest, fikk en slant, fungerte fint: Det at man sendte mange søknader viste nemlig at man var konsekvent og dyktig", skal du ha sagt. Har du forandret mening siden dette møtet i 2002?

- Dette er i så fall et godt eksempel på folk som snakker forbi hverandre. Dette er helt ukjent for meg. Slik jeg husker det, var det snakk om hva vi hadde å rutte med på den tiden, og at vi ikke hadde noen planer å forholde oss til. Etter det møtet har vi satt oss ned to ganger, men vi har måttet legge det til side fordi det har vært så mye annet som har tatt oppmerksomheten - men jeg har vært helt klar på at jeg har synes det har vært leit at vi ikke har fått på plass denne planen. Jeg mener også at vi har kommunisert dette i diverse andre sammenhenger, men det er mulig at Henriksen ikke har vært til stede der. Fra min side har det aldri vært noen intensjon å ikke ha en rytmisk plan. Jeg har også studert planen for Bergen, for å se hvordan de har grepet det an, og slik jeg ser det burde Oslo inn i en liknende type tenkning. Men dette har vi altså ikke kommet i land med.

Denne planen, som formodentlig skal utarbeides av arrangører, utøvere og folk fra kommunen - når tid kan vi vente å se den ferdig?

I forbindelse med at vi skal ha en ny kulturetat og en ny kulturplan, skal jeg innrømme at jeg har skjøvet litt på dette de siste månedene, for å få lagt det inn der som en arbeidsoppgave. Så vi kommer nok ikke i gang før i 2004, men da bør vi også være i gang nokså umiddelbart.

Samtidig som du tillegger "ildsjelene" en stor del av æren for norsk musikks suksess i innland og utland, sier du også i Dagsavisen at du ser det som naturlig "alle tider har sine plasser", og at du forstår at de som driver med denne typen kulturformidling i byen brenner ut, fordi de sliter med uregelmessig livsstil og lange og tunge arbeidsdager. Samtidig snakker du varmt om å sikre arbeidsplasser i kultursektoren. Forstår du at denne blandingen av forståelse og lazzeiz faire, hvor du poengterer klubbenes og ildsjelens viktighet, samtidig som du virker mer enn villig til å godta at milepæler som So What! går under, fordi alle tider har sine steder, og fordi det er slitsomt å være gründer, kan gi inntrykk av politisk doublespeak?

Jeg avviser spørsmålet. Det er helt irrelevant og uaktuelt. Kulturformidling må man drive med i forhold til hva som helst, det er ikke en kommunes oppgave å legge seg opp i det. Vil man starte noe, så gjør man det.

Men er man ikke da tilbake til høna og egget? Å starte opp er en ting, men for å fortsette driften må man ha alkoholservering. Dette diskvalifiserer fra støtte fra kommunalt hold, fordi man dermed driver et kommersielt foretak, som ikke er kommunens gebet. Ser du ikke dilemmaet her?

- Nei, det hadde vært et betydelig større dilemma hvis man sa at det var kommunens gebet.

Altså å støtte opp om kulturlivet som eksisterer i disse rammene - som er de samme som så godt som all den rytmiske musikken har eksistert under de siste 30 årene?

- Vi kan støtte opp om kulturlivet, men ikke den kommersielle driften, som er utenom kulturlivet.

Men forstår du at uten denne kommersielle driften, så hadde det ikke vært mulig å drive dette kulturlivet som du sier at du er så opptatt av?

- Jada, jeg skjønner fullt ut at du sier det, men det er allikevel ikke den kommersielle driften som kommunen kan gjøre til sin virksomhet. Det ligger vel rimelig bra i kortene. Det er en masse kulturformidling i dette landet som ikke er offentlig finansiert, og det er en naturlig og utmerket del av kulturformidlingen. Dette har vært normalt til alle tider, at artister har drevet med kulturformidling, uten at dette skal finansieres over kommunale budsjetter.

Arnesteder som So What og Jazid tar tid å etablere, og vil, når de forsvinner, ikke bli erstattet over natten. Hva ønsker byråden å gjøre for å opprettholde en kontinuitet i både arbeidsplasser innenfor kulturformidlingen?

- Jeg skjønner det, men det er fullt mulig å diskutere med alle arrangører av alle ting en fordeling av hva som er kultur og eventuelt må støttes, og det som er annen drift, og derfor må gå under andre vilkår. Jeg tror de aller fleste forstår at man ikke kan gi en generell støtte til klubber som driver med konsertdrift, men man kan diskutere deler av denne kulturaktiviteten, og finne støtteordninger for den.

Et forslag som har kommet inn, først fra forhenværende daglig leder av nå nedlagte Jazid, og senere fra Olsen, var halv moms til steder som hadde vist en jevn og god produksjon av kulturarrangementer over to år. Hva synes du om et slikt forslag?

- Det kan godt hende er lurt, og er et forslag man helt kurant kan diskutere. Men vi har også gitt oppstartstøtte til nye som ønsker å prøve seg. Flere festivaler hadde for eksempel ikke hatt muligheten til å klare seg hvis ikke Oslo Kommune hadde vært med fra starten av. En annen side er at de som har levert noe over flere år, kommer med i betraktningen. Disse forslagene er like gode begge to, jeg har ingenting i mot en slik tenkning, og det kan godt hende vi skal nærme oss den. Vi skal også være klar over, og dette faller jo til støtte for det du spør om, at verden er under forandring. Ungdom ønsker å ta imot kultur i andre settinger enn det som var vanlig tidligere.

Og da sikter du til?

- Jo, at man ønsker å "bruke" kultur i en mer sosial ramme enn slik det kanskje skjer i et konsertlokale, hvor man sitter og hører på musikken i en sal.

Men klubbscenene, og tilhørende servering, har jo vært den rytmiske musikkens fremste arena i hvert fall 30 år?

- Ja, men det er en svingning, som har forsterket seg, og som ikke har blitt fanget opp av tilskuddsystemet og tradisjonell tenkning. Det kan godt hende at vi nå er ved et veiskille i så måte. Kanskje man må justere sine gamle måter å tenke på, det er jeg fullt åpen for. Men vi har liksom ikke vært der frem til nå, for å si det sånn.

Øvingslokaler i byen er også et problem. Føler byrådet at dere har noe å bidra med i denne sammenheng?

- Nei, alt for lite. Det er helt åpenbart at øvingslokaler i byen er et problem, særlig i sentrum. Vi har for lite av den typen bygninger igjen, etter de siste årenes byggeboom. Dette er ytterst beklagelig. Mulighetene musikere har for å øver er dårlige, og det er ikke bra. Jeg tror nok at hvis vi skal komme noen vei med dette, er vi nødt til å komme til enighet om lokaler litt mer utenfor sentrum. Men dette er for dårlig, helt klart for dårlig.

Hvilke konkrete tiltak har dere på blokka i så måte?

- Vi har vel ikke så forferdelig mange tiltak som kan materialisere seg over natta, og vurdert en del av de mulighetene vi har i dag, men dette er lokaler som i alle fall på kort sikt vil være opptatte til andre formål, og som det vil ta noe tid å få frigjort. Vi har også tatt opp dette spørsmålet med gårdeiere og med bydeler, for eksempel nedre del av Groruddalen, for å se hva vi kan gjøre. Dessverre har det vært tregt å gjøre noe med, mest fordi vi ikke har noen lokaler selv som er tilgjengelige på kort sikt.

Så du er velvillig til å bevilge penger til øvingslokaler dersom det skulle dukke opp noe som passer?

Ja, absolutt. Jeg har faktisk jobbet ganske mye med det, men har liksom ikke helt lykkes med å finne noe som ikke av andre årsaker har vært uaktuelt.

Norsk kulturråd har gjentatte ganger gått inn og reddet viktige kulturinstitusjoner i Oslo, som NoTam og Blå. Enkelte har dermed trukket konklusjonen at Kulturrådet driver med nødhjelp, mens Oslo Kommune sultefôrer. Er dette riktig, og er det, i din mening, uklare linjer i forhold til hvem som har ansvaret for Oslos kulturliv?

Nei, men vi har ulike funksjoner, og Kulturrådet sitter jo med helt andre ressurser til å gå inn i saker enn vi har. Dette har mindre med funksjonsfordeling å gjøre, og mer med muligheten til å fordele penger. Det man kan rette kritikk mot, er fordelingen av penger i Oslo, at vi har spredt oss på for mange, men dette har vi gjort for å gi rom for et mangfold. Det hadde selvfølgelig vært lettere om man hadde brukt disse pengene på et relativt mindre antall virksomheter, men det hadde i tur gått ut over andre. Dette er et dilemma man alltid vil være i så lenge man ikke har ubegrensede ressurser, avslutter Kjell Veivåg.