Kommentar: - Quart Festivalen i solskinn til sist
Den 11. utgaven av Quart Festivalen i Kristiansand kom vel i havn denne helgen. Ballades redaktør Arvid Skancke-Knutsen satte av lørdag formiddag til å oppsummere inntrykk, trender og tendenser. Han mener at årets festival bekrefter inntrykket av Quart som storebroren blant norske pop- og rockfestivaler, der det musikalske innholdet fremdeles står i sentrum - i hvert fall for dem som bryr seg om sånt.
Quart-plakat 2002 (179x250)

Quart Festivalen 2002 har nok en gang bekreftet sin status som storebror blant norske pop- og rockfestivaler. Med sitt utgangspunkt i et lite miljø av lokale musikkfreaks, med sentrum i industri-pionerene Munch og plateselskapet T23, samt et par kommunalt ansatte ildsjeler, med festivalgeneral Toffen i spissen, er det stadig vekk forbløffende å registrere ringvirkningene elleve år etter. Historien om Quart Festivalen er fortellingen om å våge å satse annerledes, om å kjempe i økonomisk og lokalpolitisk motvind, for plutselig å ende opp som en hel landsdels popkulturelle høydepunkt, med titusener av tilreisende, som knapt en gang sjekker artistlisten før de bestiller billetter. Det er unektelig noe av et eventyr, men det har også eventyrets mørkere elementer, fordi det koster noe å vinne prinsessen og halve kongeriket.

Idet disse linjene skrives, går både norske og utenlandske festivalgjengere rundt og venter utålmodig på at tidenes norske punkfest skal ta til i Bendiksbukta. Her har alt folk som Belle & Sebastian, No Doubt og Kåre João gjort sitt for å lede publikum gjennom en hektisk festivalmeny, men denne dagen - der solen endelig har fått overtaket på skydekket som har dekket Sørlandet det meste av uken - dreier det meste seg om gjenforeningen av Turboneger. På mange måter finnes det klare paralleller mellom Quart Festivalen og de selvutnevnte kongene av death punk: Begge startet som en motreaksjon på det eksisterende musikktilbudet, begge sprang ut av motstand, kjedsomhet og opportunisme, og begge ble lenge så godt som ignorert av den etablerte musikkbransjen og media. I dag er det de samme mediene som klager over ”kommersialiseringen” av festivalen, samtidig som de selv daglig fyrer av hype-kanonader uten sidestykke. Turboneger-ideolog Thomas Seltzer er denne lørdagen intervjuet i alt fra Fædrelandsvennens Quart På-magasin til Dagens Næringsliv, mens antallet festivalgjengere med matrosluer og denim-uniformer vokser fra dag til dag, som et bisart apropos til sponsor- og reklame-uniformeringen nede ved informasjonsområdet ved Gravane.


Det ville likevel være feil å la seg blende av slike inntrykk. Inne på Odderøya, i det vi kan kalle hjertet av Quart, er det symbolsk nok bare Amnesty som får lov til å markedsføre seg, om vi ser bort fra mat-, drikke- og mobil-stasjoner. Og nettopp slik trer også musikken frem i sentrum, der konsert etter konsert starter nøyaktig etter planen, og publikum godtar det tidvise fraværet av sol i nærværet av en perlerad av norske og utenlandske artister. Her har vi sett black metal-bandet Satyricon pumpe ut sine dommedagsvisjoner over Idrettsplassen, her har vokalist Till Lindemann i tyske Rammstein vært omspent av flammer, mens Morten Abel har blitt båret frem av et folkehav av entusiastiske tilhørere. I Bendiksbukta har nyere, norske artister som Maria Solheim, Whopper og Paperboys vist opp stor innbyrdes spennvidde, mens den tilliggende Hallen har huset blant andre Tungtvann, Hello Goodbye og Stockhaus. Nede i selve byen har folk stått som sild i tønne på arrangementer på steder som Caledonien og Kick, som samtidig er de klubbene som kanskje klarest fremmer mistanken om at det ikke alltid er musikken som er den største grunnen til at folk legger en uke av ferien sin til Kristiansand.

Den gjennomsnittlige Quart-gjenger er ikke lett å rubrisere, og manifesterer de fleste avskygninger av stilarter og subkulturer, fra liksminkede metal-dyrkere i kullsorte gevanter til solbrune pop-hedonister i blendende hvite topper. Så er det da også nærmere 60 000 av dem i løpet av fem dager, et halvbabelsk mangfold som nok en gang understreker at Toffen & co. har gått en lang, kronglete og - til syvende og sist – imponerende vellykket vei siden den spede starten med Quadradur Musivalen på Torget i 1991.

- Quart har kanskje vært nødt til å selge seg, sier daglig leder Stein Blomseth på Last Train i Oslo, som denne dagen har tatt turen til Sørlandet for å se Turboneger gjenoppstå for noen timer. – Men det har ikke gått på bekostning av kvaliteten på musikken. Det er bare flere folk. Dét er egentlig den største forskjellen.

Av Arvid Skancke-Knutsen Foto/illustrasjon:
Festivals