Å lyde eller ikke lyde...
Ny Musikk og NODE viser fra imorgen sin dokumentasjon fra prosjektene ”Ikkelyd” og ”Masselyd”. "(...) det som er interessant er publikums eksistens, og å gjøre menneskets eksistens intensivert i situasjoner der møtet med verket skjer og den psykologiske geografien til forbipasserende blir manifest, og en refleksjon om lovlydighet blir tvunget frem, opp i dagen og akualisert: å lyde eller ikke lyde, skriver Teodor Barth i denne arikkelen.

Av Ida Habbestad

Ny Musikk og NODE viser en dokumentasjon fra prosjektene ”Ikkelyd” og ”Masselyd”, på Sound of Mu 19. – 29. desember.

”Ikkelyd” er et samarbeid mellom NODE og Felix Weigand (F+M), initiert av Ny Musikk. To grafiske designere (Anders Hofgaard og Felix Weigand) fikk i oppdrag å gjøre noe rent visuelt om lyd i det offentlige rom, og sammen utviklet de et alfabet med visuelle referanser til lyd. Installasjonen ble utført flere ganger i Oslo, Amsterdam og Berlin. Fotodokumentasjon er gjort av Knut Bry, Andreas Meichsner og Jan Erik Svendsen.

”Masselyd” er et samarbeid mellom NODE og Jean Sébastien Ides (Atypyk), også det initiert av Ny Musikk. En buss med et omfattende høytalersystem montert på taket, kjørte rundt om kring i Oslo og spilte samtidsmusikk for massene. Videodokumentaren er laget av Kristian Krüger.

Teodor Barth har skrevet følgende artikkel om de to prosjektene:

Å lyde eller ikke lyde… det er ikke et spørsmål
Først: ikke lyd! Det er ikke det samme som å bryte loven. Meg bekjent har NODE/F+M aldri brutt loven. Men de har forholdt seg tause overfor den, eller – tvert imot – omgitt seg med en vanvittig mengde støy og høy desibel. NODE har utforsket ulike aspekter ved å tiltrekke seg loven, og har ved flere anledninger lykkes i å tiltrekke seg politiet. Blant annet i den estiske hovedstaden Tallinn, der de organiserte en demonstrasjon med hvite bannere og uten paroler: politiet ble varslet for NODE hadde ikke søkt om tillatelse til å demonstrere, men da de kom til åstedet ble de enige seg imellom om at dette ikke kunne være en demonstrasjon siden parolene var uten innhold.

En vakker liten historie om lovens korte arm, og om hvordan folk lyder selv når det ikke finnes noen lov – eller de lyder ikke, og en rekke andre forbausende ting skjer.

I Oslo ble NODE og F+M utfordret av Ny Musikk til å lage en musikalsk happening uten lyd. Heller ikke denne gangen ba man om tillatelse. Begivenheten ble organisert i det stille, om natten frem til de sene morgentimer, da de hengte opp lydskrift rundt omkring i parkområdet på Birkelunden. Skriften var trykket på farget papir og limt opp på stolper, trær, benker, søplekasser og fontener. Noen ganger ble bokstavene satt sammen slik at de dannet lydord – på lengre emner som egnet seg til dette: f.eks. benkerygger.

Men selv når bokstavene inngikk i slike ord rakk de aldri å bli lest før de løste seg opp i lydeskriften som NODE/F+M hadde designet for anledningen. Ytre sett la NODE/F+M seg opp til formspråket til Francis Picabia, dADA og noen elementer fra de russiske suprematistene: soniske objekter som med designerens distanse – lik flyfotografier – blir til abstrakte begivenheter. Formspråket pekte tilbake på mellomkrigstiden, og brøt med det klassiske symmetriske formspråket i parken. Personlig synes jeg at valget også rimte med de historiske monumentene i parken: bl.a. et minnemerke til nordmennene som falt i den spanske borgerkrigen.

På det indre plan ligger imidlertid NODE/F+M nærmere Bauhaus. NODE/F+M bruker abstraksjonen som en funksjon: etter et øyeblikks vandring i meningsrommet vender leserens blikk tilbake til formen som følger funksjonen: nemlig å skape lyd… dvs. lyden i et øyeblikk før lyden blir skapt – sporet som ansporer lydsporet. Resultatet er et merkelig fravær av lyd: en taushet som fullstendig svanger med lyd. Leseren holdes tilbake fra lyden som kommer og kan intet annet gjøre enn å dvele ved bokstavtypene som sådan.

NODE/F+M skapte slik en arkeskrift for Birkelunden, med budskapet (helt og holdent): ikke lyd! Ikke spør – bare heng opp, og se hva som skjer i parken. Og det skjedde: de så det, andre også… arkene ble hengende en stund før de ble fjernet av parkvesenet.

Masse lyd:
Dette var på forsommeren 2006. Noen måneder senere, da det begynte å høstes i Oslo, begynte NODE å jobbe med masse, bevegelse og stillstand for Ny Musikk. Et aggregat, en buss, en sjåfør med høyt turtall fra russetiden, og bokstavtypene (fra Ikke lyd) limt rundt om på hele bussen: denne gangen brukte NODE tvang snarere enn funksjon til å utforske forholdet mellom mennesker og bokstavmaterialet.

Dette gjorde de ved å la høytalerne på taket av bussen forsyne seg grovt av strømaggregatet som de hadde på slep, og spille ny musikk med atskillige desibel på en serie utvalgte pletter i Oslos byrom: Blindern, Aker brygge og Stortorvet for å nevne noen. Kameramann Kristian Krüger – han har spesialisert seg innen dokumentar film – fulgte turen: han fanget bussen, utvendig og innvendig. Bokstavmaterialet i nærbilde utenfra, og det typiske utsynet innenfra.

Bussen ble slik etablert som en doning – en farkost til å navigere i gapet mellom masse lyd som kom ut av høytalerne, via aggregatet, og den innfoldede energien i bokstavmaterien. Prosjektet dreide seg altså helt opplagt om utforskningen av energiaspekter snarere enn form, i forhold til funksjon, utfra det omstøpte Bauhaus prinsippet: form følger materie – materie, er lik masse, er lik energi… rundt om i Oslos byrom.

Reaksjonene til publikum ble dokumentert etter hvert som det lille selskapet til Ny Musikk og NODE beveget seg rundt fra stopp-til-stopp: enten de unngikk det støyende musikalske miljøet rundt busskroppen, kom sinte og koplet ut strømmen til aggregatet, nærmet seg interessert for å diskutere støyfenomenet eller musikken, alt ettersom hvordan den materielle energien de transporterte rundt ble oppfattet. Til slutt dukket politiet opp for å spørre om de hadde tillatelse til å spille høyt.

Sjåføren som var innleid for anledningen viste seg å bli en verdifull alliert, etterhvert som eventyret utartet seg rundt i byen og måten bussen engasjerte mennesker og bymiljø begynte å anta et rimelig åpenbart mønster med gjenkjennelige elementer. Han argumenterte bl.a. for at den transportable verket måtte frem og for dens rett til å hevde en plass – i tid og rom – hvor nå enn bussen stoppet.

Masse lyd, masselyd, lyden av passerende menneskemasser. Hvordan gjøre negativitet – fravær – manifest? Ble bokstavmaterialet som var montert rundt på bussen mer taust enn noen sinne? Ble de en havn for noen av de interesserte forbipasserende som følte å knytte den abstrakte musikken opp til noe konkret? En taus musikk i støyens midte skaper interessante forbindelser og muligheter mellom energi og bruk, situasjoner og handlinger, meninger og beslutninger.

Egentlig er publikums reaksjon uinteressante – om man skal tro Walter Benjamin – det som er interessant er publikums eksistens, og å gjøre menneskets eksistens intensivert i situasjoner der møtet med verket skjer og den psykologiske geografien til forbipasserende blir manifest, og en refleksjon om lovlydighet blir tvunget frem, opp i dagen og akualisert: å lyde eller ikke lyde.

Åpning Sound of Mu 19. desember kl. 19.00