Instant Karma
Forfatteren og rockjournalisten Herman Willis høster i disse dager glitrende kritikker for boken "Instant karma", som har fått undertittelen "Populærmusikkens historie". Ballade har huket fatt i forfatteren selv, og presenterer her en samtale som sveiper over alt fra renspikket mafiavirksomhet til manikeisk tankegang, og i mellomtiden sneier innom størrelser som Arne Nordheim, Nirvana og Stanley Kubrick.

VGs anmelder Børre Haugstad ga sist uke "Instant Karma" terningkast 5, og omtalte den som "det villeste bukkerittet gjennom kulturhistorien jeg har vært med på." Stort dårligere var ikke omtalen av Svein Harald Moe på kultursidene i Fædrelandsvennen, som kalte den drøyt 600 sider store boken "et overflødighetshorn av gode historier, poengterte meninger og festlige anekdoter." Også musikkskribent-veteranen Willy B. vendte tommelen opp over to sider i Dagbladet.

"Instant Karma" er kort sagt en liten murstein med fakta, myter og analyser omkring det forrige århundres popmusikk. Og det er unektelig et svært stort område den tidligere Beat-skribenten Herman Willis her har begitt seg inn på, der vi med den største selvfølgelighet beveger oss fra Edith Piaf til Kurt Cobain, fra Louis Armstrong til Kraftwerk, fra blueslegenden Robert Johnson til Spinal Taps Nigel Tufnel.

"Instant Karma" nøyer seg heller ikke bare med å konsentrere seg om musikk, men søker hele tiden å peke på tankevekkende, morsomme og overraskende forbindelseslinjer gjennom historien. Derfor får avsnitt om manikeisk etikk og afrikanske jordbruksmønstre en like selvfølgelig plass som fortellingene om de tekniske fremskrittene som har muliggjort dagens musikkindustri. Og boken er tett befolket med både helter og skurker, sjarlataner og martyrer.

- Plateindustrien var en ren skurkebransje helt frem til slutten av 60-tallet, mener Herman Willis. - Den første som virkelig brøt med dette gangsterveldet, var Led Zeppelin-manageren Peter Grant, som selv likte å gå rundt i mafiadresser. De første piratskivene, såkalte bootlegs, var i begynnelsen rene mafia-foretak. Mafiaen hjalp også John F. Kennedy til makten, noe som skapte et svært mektig og svært så proteksjonistisk triangel mellom mafiaen, Det Hvite Hus og italienskættede underholdere som Frank Sinatra, Tony Bennett og Dean Martin. Først i det kaoset som oppsto etter mordet på Kennedy, åpnet det seg en mulighet for The Beatles på det amerikanske markedet. Og når først The Beatles slapp til, var det mange regler som ble satt på hodet. Slik sett kan man trygt si at skuddene i Dallas også endret popmusikkens gang.

Slike anekdoter og uventede innfallsvinkler er "Instant Karma" proppfull av - for øvrig i likhet med forfatteren selv. Willis' kjærlighetsbarn er nemlig et av årets klareste julegavetips for alle som interesserer seg for populærkultur i vid forstand, og er med stor sannsynlighet noe av det beste som er formulert rundt temaet på noe nordisk språk.

- Mye av sprengstoffet i det forrige århundres ligger i redselen for kompromisset, mener Willis. - Det var langt på vei den tankegangen som felte en Jimi Hendrix og en Kurt Cobain, eller en forfatter som Hamsun for den saks skyld. Særlig er fortellingen om Nirvana en bortimot mystisk suksesshistorie, og et eksistensielt drama fra ende til annen. Kurt Cobain var selve inkarnasjonen av Det Motvillige Idol, mens en fyr som Springsteen har vært med på hvert eneste stadionfremstøt som ble foreslått for ham.

Herman Willis mener at det fremfor alt er Narcissos-myten som har preget århundret vi har lagt bak oss. I tittelen "Instant Karma" ligger en ironi overfor troen på at karma er noe man kan skaffe seg over natten, men samtidig også et nikk til Øyeblikkets betydning i det tyvende århundres kulturhistorie.

- Når man setter seg fore å skrive populærmusikkens historie, kan man ikke hoppe bukk over bakteppet av religiøse, politiske og filosofiske holdninger som muliggjør at slike fenomener som rocken og jazzen kan oppstå. Med tekniske nyvinninger som grammofonplater og fotografiapparatet kunne mennesket for første gang oppleve et øyeblikk som et univers i seg selv. Det var noe helt nytt og radikalt, i hvert fall i vestlig tankemåte. Derfor måtte de tekniske fremskrittene også få en ganske bred plass i en bok som denne, selv om man alltids kan si med Sigrid Undset: "I menneskenes hjerter forandres intet. De er de samme til alle tider."

Men selv om Herman Willis aldri skygger unna de tunge filosofiske og politiske linjene, er "Instant Karma" fremfor alt en svært så underholdende bok, som forsyner leseren med nok anekdoter for et halvt liv.

- Jeg ble veldig fornøyd da jeg oppdaget at skuespilleren Dennis Hopper var bindeleddet mellom James Dean og grunge-scenen. Det er typisk for det tyvende århundre at alt smitter over på hverandre. David Bowie uttalte en gang: "Den som ikke har sett Fritz Langs "Metropolis" ti ganger, har ingenting i rockebransjen å gjøre." I "Instant Karma" hopper jeg fra kontinent til kontinent, fra uttrykksform til uttrykksform, nettopp fordi det er det som mest av alt kjennetegner de hundre årene vi har lagt bak oss. Arne Nordheim skal visstnok være en stor fan av tidlig Tangerine Dream, mens en bluesrockfyr som Jeff Beck på sin side hevdet at han var ekstremt påvirket av den polske samtidskomponisten Krzystof Penderecki. Kunstmusikken og rockens destruktive holdninger møtes jo for eksempel i Stanley Kubricks banebrytende film "A Clockwork Orange". Og så kan vi jo igjen trekke linjene til Elvis Presley, som på over tusen konserter startet hvert eneste show med Richard Strauss' "Also Sprach Zarathustra", som han alltid bare kalte "2001-musikken". Og med det mente han altså Kubricks "2001 - En Romodyssé", som også skulle inspirere Bowie til å skrive sin "Space Oddity". Såkalt høykultur og lavkultur møtes kontinuerlig gjennom forrige århundre.

"Instant Karma - populærmusikkens kulturhistorie" tok to år å føre i pennen, og er utgitt på Kagge Forlag.