Rom for musikk, musikk for rom
Fredag 4. oktober var det duket for Ultima-festivalens store åpningskonsert med Oslo Filharmoniske Orkester og dirigent Susanna Mälkki i Oslo konserthus. På plakaten sto bl.a. en uroppføring av Finn Mortensen, samt verdenspremieren på festivalkomponist Salvatore Sciarrinos stykke "Altre schegge di canto". - I denne musikken oppsto et mellommenneskelig, akustisk rom, melder Ballade-anmelder Jonas M. N. Sørensen.
Fredag 4.oktober åpnet kulturminister Valgerd Svarstad Haugland samtidsmusikk-festivalen Ultima 2002 med en kort tale. Ballades utsendte bet seg merke i hvert fall en av ministerens setninger: Årets Ultima-festival har fått "ACOUSTIC SPACES" som motto, og ministeren sa at publikum gjennom festivalen inviteres til å finne sitt eget akustiske rom.
Ser vi på Ultima-konferansen, finner vi at temaet er viet den elektroniske kunstens plass i det offentlige rom. Et slikt møte mellom det offentlige og det private rommet kan tjene som innfallsport til Ultima. For at Ultima skal kunne nå ut til det store publikummet, er tanken om å finne sitt eget akustiske rom interessant. Den griper inn i en av tankene festivalkomponist Sciarrino kommer med i teksten i Ultima-programmet som han har skrevet som en introduksjon til klarinettkonserten sin, "Altre schegge di canto", som ble urframført under åpningskonserten på fredag. Sciarrino skriver at han gjennom å komponere vil strekke fenomenet sanselige inntrykk ("perceptible impressions") ut i det ekstreme, ut mot sin selvmotsigende grense. På denne bakgrunn faller det naturlig at klarinettkonserten begynte med pust. Publikum ble invitert til å betrakte to trombonister som satt og pustet gjennom sine mutede instrumenter, og som etterhvert ble fulgt av klarinettsolisten. Musikken hørtes ut som åndedrett, og etterhvert kom det frem toner. Ikke bare var det fornøyelig å høre klarinetisten trille seg gjennom den forholdsvis korte konserten, det var også underholdende å se ham stå og svinge, for ikke å si bukte seg foran orkesteret. Solistens eleganse ble fulgt opp i de få strykerdominerte klangene hvor Sciarrino med utsøkt italiensk eleganse tok så godt som hele orkesteret i bruk. Tilbake i de sanselige inntrykkene var partiet hvor det hørtes ut som en vekkerklokke stod og tikket, slik vekkerklokker ofte gjør, 120 ganger i minuttet, særlig iørefalllede.
Klarinettkonserten levnet i Ballade-utsendingens akustiske rom, med sin pusting og tikking, et i sjelden grad konkret inntrykk; blant klangene kunne man fornemme pusten til en som sover og vekkerklokken som står og tikker i nærheten. Sciarrino dveler i den tidligere nevnte fortalen sin over at lyden ligger i den psykologiske sonen mellom indre opplevelse og ytre virkelighet (eller som han skriver; det essensielt ytre til det bevisste subjektet). Denne sonen synes fortreffelig aktualisert gjennom klarinettkonserten, for med slike virkemidler rydder Sciarrino vei inn til lytterens egne opplevelser. I en vennlig betraktning kunne man si at Sciarrino på denne måten lykkes i å gjøre lytterens akustiske rom ikke bare til lytterens eget rom, men også til et mellommenneskelig rom. På denne måten kunne man altså snakke om ennå et rom, ikke bare det private og det offentlige, men også et mellommenneskelig akustisk rom.
Det andre av åpningskonsertens verker som det av forhåndsomtalen knyttet seg store forventninger til, var Finn Mortensens "Pezzo Orchestrale" fra 1957, som fikk sin temmelig sene urpremiere på fredag. Verket er ifølge festivalprogrammet bygget opp av 12 elementer, hver bestående av 8 takter.
Slike betraktninger blir kanskje vel mye preget av musikkmatematikk for den jevne publikummer, men det var fint å få høre verket, som fremviste stor nyanserikhet og foranderlighet i orkesterets klangfarger. Mortensen utforsker tette disonanser i Pezzo Orchestrale op.12. I sitt studium av tolvtonerekker skal Mortensen i dette stykket ha flyttet rekkene over på det klangmessige og formale nivået (se f.eks. denne biografi-lenken fra Norsk Musikkinformasjon). Musikk som denne gjør seg definitivt bedre i konsertsalen enn på stereo'n hjemme, og "Pezzo Orchestrale" finnes jo naturligvis heller ikke tilgjengelig på CD. Det gjør derimot Mortensens 1.symfoni op. 5, som Oslo Filharmoniske Orkester hadde på spilleplanen nå i vår. Symfonien stammer riktignok fra en tidligere og neoklassisk preget fase av Mortensens musikalske utvikling.
Foruten Mortensens studium av orkesterets klang og Sciarrinos klarinettkonsert stod et verk av franskmannen Tristan Murail, og et stort anlagt orkesterverk med kor og solister som sørkoreaneren Usuk Chin hadde skrevet i år 2000, på programmet. Sammenlignet med Mortensens verk var Tristan Murails "Gondwana" fra 1980 musikk fylt av villskap. Et hissig vibrerende klangteppe foldet seg ut i konsertsalen. Det syntes elektrisk ladet og ble liggende lenge, men vibrasjonen stilnet omsider, og det var som om teppet forsvant eller kanskje heller forlot oss. Det bremset opp, og stoppet riktig langsomt."Gondwana" var et spennende og fryktinngydende stykke musikk; man kunne nesten bli litt nervøs av det.