Bjørn Simensen - Kongen av Bjørvika
Bjørn Simensen har klart det ingen trodde var mulig. Han har i sine to perioder som operasjef bestilt 12 nye norske operaer, han har klart å trekke store nye publikumsgrupper ved hjelp av nyskapende forstillinger og ikke minst har han klart å overbevise både det norske folk og myndigheter om at man må bruke 3,3 milliarder kroner på å bygge et nytt operahus. – Operaen er for alle, men ikke for alt, sier Simensen om sin strategi for å sette opera på dagsordenen i Norge.

Ballade: Simensen, hva består egentlig den Norske Opera av: Er det utøverne, er det bygget, som man har diskutert opp og ned, eller er det du, som har vært så profilert som operasjef i media, som er den Norske Opera?

Simensen: - Det er alle tre delene som utgjør den Norske Opera, og da er selvfølgelig innholdet, dvs. kunstnerne viktigst, bygget og fasilitetene nest-viktigst og ledelsen minst viktig. Operasjef kommer og går, og det skal de, men jeg tar allikevel en del av æren for at vi fikk en ordentlig debatt om nytt operabygg i 1987-88, som igjen medførte at vi nå om noen år endelig får vårt eget hus.

Jeg husker at du i den perioden var på en tv-debatt, hvor du satt i en slags kongestol på en scene, hvor Vennerød agiterte heftig mot deg og ditt ønske om nytt bygg. Der føyk flisene!

Simensen: - Ja, blant annet sa Vennerød til Knut Skram at han ikke skjønte hvorfor skattebetalerne måtte punge ut for at han skulle få drive med hobbyen sin (ler). Jeg skjønner godt hvorfor Skram, en hardtarbeidende kunstner gjennom tredve år ble sint da! Men på den annen side var det viktig at vi fikk tatt denne debatten ut til folket. Det holder ikke å argumentere kun ovenfor komponistene og kunstnerne. Vi måtte få folket over på vår side, ellers ville politikerne aldri tørre å vedta en såpas stor investering. Men det må kanskje tilføyes at ingen politikere har jublet over at vi får en opera, Lahnstein sa jo selv at ikke akkurat bølgen hadde gått i Senterpartiet da operabyggingen ble vedtatt.

Med den kulturfiendligheten som er i Norge, hvordan er det å være operasjef her? Er det lettere i andre land?

Simensen: - Vel, det har både sine gode sider og sine dårlige sider å være operasjef i Norge. I utlandet ville jeg nok ikke måttet argumentere så sterkt for operaens egenverdi for å kunne sikre operaen forsvarlige rammer. I Belgia har myndighetene spurt operaen hvor mye de trengte for å kunne drive forsvarlig, og det beløpet de nevnte fikk de også. Men på den annen side er det mye mer upløyd mark i Norge, som åpner for at man kan sette opp klassiske forestillinger på nyskapende måter. Lohengrin, for eksempel ble satt opp for første gang i operaen i fjor, og det var veldig spennende, for vi hadde ikke gjort det før!

Mens vi snakker om nyskapning, hva synes du om den kritikken Synne Skouen fra Norsk Komponistforening har rettet mot Den Norske Opera? Hun hevder at dere ikke spiller nok nye norske komponister.

Simensen: -Vi er ikke dårlige på å sette opp mye norske ting, men vi kan bli bedre. Det er fint å få innspill fra komponistforeningen, men jeg håper ikke at man får 70-talls tilstander, hvor det var skyttergravskrig mellom komponistforeningen og operaen. Det var som en slåsskamp på rulleskøyter med bind for øynene, og det er ingen tjent med. Det skal også nevnes at det var daværende leder i Norsk Komponistforening, Glenn-Erik Haugland, som bidro sterkt til at vi i dag har god kontakt mellom komponistene og operaen. Operatoriet er et godt eksempel på et velfungerende samarbeidsprosjekt, hvor komponister kan få prøve ut musikkdramatiske verk i samarbeid med oss. Denne idéen kom også fra Glenn-Erik. Med kvoteordninger for norsk kultur er vi tilbake i 70-talls retorikk.

Dere har en ny norsk opera, "Circus Terra" av Trygve Madsen og Jon Bing, på plakaten nå. Denne er en del av Ultimafestivalen, men onde tunger hevder at Ultima egentlig ikke ville ha den? Hvordan var dette egentlig?

Simensen: Den ble vraket av Ultima i første omgang, deres syn om at den var for dårlig var faktisk å lese i VG! Dette føyer seg inn i rekken av trakasseringen fra visse hold innen norsk musikkliv. Mange komponister som ikke skriver på bestemte måter har blitt kritisert opp igjennom tiden, fra Kvandal og Geirr Tveitt til Søderlind og Madsen i dag. Denne kranglingen er totalt unødvendig.

Så du er enig i Ragnar Søderlinds kritikk av Ultima som ”elitistisk” og ”selvgod”?

Simensen: Jeg kan forstå Søderlinds kritikk mot deler av norsk komponistmiljø. Det vi trenger er mer raushet og pluralisme! Det er mange grener på Johann Sebastian Bachs tre.
Selvfølgelig innrømmer jeg Ultima retten til å velge sin egen profil, men de er i stor grad avhengig av å møte profilen til sine stiftere, de er faktisk et produkt av sine stiftere. Det er ikke en uavhengig festival det er snakk om her. Men etter hvert har vi fått en fruktbar dialog og samarbeid, noe oppsetningen av Circus Terra er et eksempel på.

Mens vi snakker om Circus Terra, den ble opprinnelig satt opp i Praha etter påtrykk og engasjement fra den Tsjekkiske Statsoperaen, det var ikke Ultima eller den Norske Opera som stod bak. Hvorfor ble det slik?

Simensen: Det var dirigenten Voitech Spurny som var en av pådriverne for å få satt opp "Circus Terra". Han hadde jobbet med Madsen før og ble veldig begeistret for å sette opp operaen. Det var uten tvil deres idé, ikke vår, selv om vi ble veldig engasjert i oppsetningen der nede vi også. Tsjekkernes rike operatradisjon bidro til å gjøre den meget bra, ikke noe dårligere enn hvis vi skulle ha gjort det alene.

Trygve Madsen er et eksempel på en norsk kunstner som er mer likt i utlandet enn her i Norge. Han er ikke så veldig populær blant mange av hans komponistkollegaer…

Simensen: … dette bringer oss tilbake til visse kretser i norsk komponistmiljø som er meget snevert. Arne Nordheim sa om Geirr Tveitt engang at ”han er en underholdende komponist, men noen Monn-Iversen er han ikke”, hvis jeg husker det ordrett. Dette er et ganske drøyt nedlatende utsang, men veldig symptomatisk for denne tiden. Men det avantgardistiske presset er i ferd med å ebbe av nå, og jeg tror at etter hvert vil man måtte skrive om det 20. århundres musikkhistorie…

(Ballades medarbeider ser ut som et stort spørsmålstegn)

Simensen: … slik at komponister som for eksempel Strauss, Bernstein, Maritinu og Janácek ville måtte innrømmes mer plass på bekostning av Schönberg, Webern og Berg, på tross av sistnevntes stor innflytelse. Man må huske på at det i den første utgaven av ”Musikkens Verden” stod kun få linjer om Rachmaninoff, hvor den siste lød: ”For øvrig skrev han en del takknemlige klavérstykker”. Dette er ikke representativt for Rachmaninoffs posisjon i dag, for å si det mildt. Musikkhistorien forandrer seg med tiden, nødvendigvis.

Les del to av intervjuet med Bjørn Simensen på ballade i morgen!