Nett-optimisten og nett-pessimisten
Er de dominerende multinasjonale selskapene i ferd med å ta over dominansen på internett, eller kan nettet opprette direktekontakt mellom kunstner og publikum? Møt to menn med svært forskjellig syn på utviklingen.

Amerikaneren Scott McCloud slo med boka ”Understanding Comics” seg fram som en av dagens ledende tegneserieteoretikere, samtidig som boka brukes som en liten bibel av flere nettdesignere. Med oppfølgeren ”Reinventing Comics” ser han på tegneserienes rolle i internettets tidsalder, og konklusjonene hans bør være av interesse for alle som driver med kunst som kan formidles via nettet.

Samtidig møter han kraftig motbør fra en annen seriemann: Gary Groth, redaktør i magasinet The Comics Journal, går så langt som å kalle McCloud en naiv, futuristisk nyliberalist. Men nå går vi for fort fram.

I ”Reinventing Comics” er en av McClouds teser at en serieskaper kan nå direkte fram til sitt publikum via internett, kutte ut distribusjonsleddet og dermed selge billigere til langt større inntekter. I teorien er det såklart intet hinder at en serieskaper eller musiker via sin egen hjemmeside kan selge sine verk direkte til publikum, men Groth hevder det er naivt å tro at uavhengige kunstnere og mindre selskaper kan drømme om å konkurrere mot stadig større og mer dominerende multinasjonale selskaper.

”Dagens massemedia er blitt synonymt med kulturen i de multinasjonale selskapene”, skriver McCloud og fortsetter: ”Både trykte media og kringkastere begrenses av tilgang på ressurser – enten det er hylleplass i bokhandelen, lerreter på kinoene, spalteplass i kataloger, sendetid på tv eller frekvenser på radio – og det du kan lese, lytte til eller se på begrenses av nettopp dette”.

Videre viser McCloud til de ubegrensede mulighetene for publisering internett byr på – plassen til hjemmesider er ubegrensa og utgiftene er såpass små at en kunstner ikke nødvendigvis trenger så stort publikum for å klare seg. Poenget er at kunstneren, via nettet, alltid er tilgjengelig for et eventuelt interessert publikum – så mulighetene for å nå ut burde være bedre og billigere enn noensinne. ”For musikk, kunst, film, tegneserier og det skrevne ord er hele planeten i ferd med å bli en gigantisk jukeboks – og fundamentet til en ny økonomi er i ferd med å bli bygd”, stråler den optimistiske McCloud.

Gary Groth er en kjent kritiker i den amerikanske seriebransjen, respektert for sin intelligens og beryktet for sin surmagethet. Han plukker McClouds framtidsoptimisme fullstendig i filler. McClouds påståtte radikalisme framstiller Groth som ikke annet enn standard nyliberalisme, som snakker varmt om den globale kapitalismen og økt forbruk. Han siterer Ernest Mandel fra ”Late Capitalism” (1972): ”Troen på teknologiens allmektighet er et typisk trekk ved borgelig ideologi i sen kapitalisme. Denne ideologien fremmer at den bestående sosiale orden vil løse alle kriser, motsetninger, opprørstendenser og politiske motsetninger ved hjelp av teknologien”.

Groth kritiserer McCloud for en idyllisk tro på det frie marked; en verden der forbrukernes ønsker og interesser oppfylles direkte av produsentene – uten at noen forsøker å gjette seg til eller manipulere forbrukernes valg. ”Men”, skriver Groth, ”de samme store firmaene som dominerer innen media, telekommunikasjon, software og hardware, er i ferd med å ta over dominansen på internett – og skape de samme hierarkiene som eksisterer innen andre forretningsområder”.

Det er vanskelig å protestere mot Groths argumenter; selskap som Newscorp, AOL Time Warner, Disney, Bertelsmann, Viacom og Sony dominerer i alle ledd innen media: Fra innholdsproduksjon til digitalt tv. Og fusjoner og oppkjøp gjør bare gigantene enda større. Microsoft har for eksempel brukt to milliarder dollar til å kjøpe opp eller kjøpe andeler i 50 forskjellige kommunikasjonsselskap, deriblant Comcast, TCI, Intel, GTE og Baby Bell. AOL Time Warner på sin side kontrollerer ikke ubetydelige selskap som Netscape, CNN, Time, People, Sports Illustrated, Fortune Warner Brothers Studios og Supermanns hjem, DC Comics.

I dette landskapet har McCloud en urokkelig tro på den ensomme kunstner, og at jungeltelegrafen vil føre en 10-11 prosent av publikum til mindre foretak på bakgrunn av kunstnerens kreativitet, evner, utholdenhet og ideer. McCloud mener små og store foretak starter med likt utgangspunkt på nettet, men blir igjen motsagt av Groths faktainnsamling.

Ifølge reklamebyrået W3PR Inc fins det over en milliard nettsteder i verden, og ifølge ”The Incredible Internet Guides” kjenner de mest omfattende søkemotorene til bare rundt 16 prosent av disse. ”Spørsmålet er hvordan enkeltindivider oppdager kunst, journalisme og underholdning på nettet. En av få muligheter til å få oppmerksomhet rundt sitt nettsted er annonser eller medieoppmerksomhet på storselskapenes egne sider, som igjen er mest opptatt av å reklamere for sine egne kulturprodukter”, skriver Groth.

Nettets viktigste portaler kontrolleres i all hovedsak av de samme firmaene som kontrollerer andre media, og som en analytiker bemerket i magasinet Forbes: ”Å åpne et kommersielt nettsted uten en portalpartner er som å åpne en butikk i ørkenen. Klart det er billig, men kommer det noen kunder?”. AOL Time Warners 11 millioner brukere i USA utgjør vel 40 prosent av all nett-trafikk i landet og 60 prosent av hjemmesurfingen. 80 prosent av AOL-kundene beveger seg aldri utenfor AOL-kontrollerte nettsteder.

Vi lar McCloud og Groth slippe til med hver sin spådom om nettets framtid. Tiden vil vise hvem som er nærmest sannheten:

McCloud: ”Nettet er det største samarbeidsprosjektet i historien, og det er all grunn til å tro at det fortsatt bare er i barndommen”.

Groth: ”Nettet er i ferd med å bli limt fast av de store og dominerende selskapene og resultatet vil bli en ytterligere marginalisering av systemkritiske røster og en økende kunstnerisk underdanighet”.

Litteratur:
Scott McCloud: ”Reinventing Comics” (Paradox Press/DC Comics 2000)
Gary Groth: ”McCloud Cuckoo-Land” i The Comics Journal nr. 232 (Fantagraphics Books 2001)