Minnetale til Jostein Simble
Her kan du lese minnetalen som Hilde Holbæk-Hanssen i Norsk Musikkinformasjon holdt i Vestby kirke fredag 27. oktober.

Jeg står ved båren til et helt usedvanlig menneske. Det kan høres ut som en floskel. Men det er sant. I alle de kondolansene vi har mottatt fra hele verden den siste uken er det påfallende hvor samstemmig inntrykket er av denne lune humoristen og visjonære arbeidshesten. Han har vært sjefen vår tyve år, og det var ikke lite han maktet å gjøre på denne tiden. Fra et relativt beskjedent arkiv med kopieringstjenester er Norsk Musikkinformasjon på disse årene vokst til en hjørnestensbedrift i norsk musikkliv. Vårt engelskspråklige musikktidsskrift og vår nettavis vekker betydelig oppmerksomhet både i og utenfor Norge. Vi har stått ansvarlig for norsk deltakelse på viktige musikkmesser og andre evenementer rundt om i verden. CD’er og informasjon om de fleste sider av norsk musikkliv sendes til alle verdenshjørner. Ut av senteret har det bare det siste året vokst både en musikkforretning og et eksportselskap. Det meste av dette er initiert av Jostein. I sannhet litt av et livsprosjekt! I tillegg har han påtatt seg utallige verv i både inn- og utland. Et menneske med helt utrolig kapasitet og engasjement.

Det mest ufattelige ved det hele er at han så godt som hele tiden har vært syk. Veronica, som vi hadde den store glede å ha ansatt i sommer, sa det slik: ”Jeg har egentlig aldri sett pappa frisk”. Det har vel ikke vi heller, Veronica. Men Jostein lot sjelden sykdom legge noen demper på arbeidslyst eller humør. Ble det for ille gikk slagferdigheten over i galgenhumor, noe som hjalp oss alle til å se lysere på situasjonen. – Vi forsøker å få til det nå også, Jostein!

Men han var beinhard mot seg selv. Når revmatismen slet i kroppen eller lungebetennelsene herjet var det minimalt med fravær før han igjen satt på sitt kontor til langt på natt. Det uroet oss selvfølgelig. Det var mange ganger for oss en gåte hvorfor han drev seg selv så hardt. Så vidt jeg vet er det to svar på denne gåten: For det første en usvikelig lojalitet overfor Norsk Musikkinformasjon og det arbeid han hadde påtatt seg der.

Men det er også et annet svar på gåten. Jeg tror ikke Jostein kunne gjøre dette på noen annen måte. Da jeg en gang for lenge siden prøvde å overbevise ham om at han måtte ta ting mer med ro av hensyn til seg selv, forklarte han meg at den dagen ha ga etter for sykdom var det slutt. Og jeg tror han hadde rett. En av hans siste embedsgjerninger var et styremøte forrige uke hvor nytt styre ble konstituert. Mandag morgen denne uken fant vår revisor Josteins siste tall på sin telefaks. Jeg tror Jostein måtte få dø med støvlene på. Han snakket i det siste om å trekke seg tilbake, bosette seg i Spania og spille golf. Vi ville så gjerne tro på ham, men vi visste at han alltid ville ha et par ting til som han bare skulle ordne først. Slik var bare Jostein.

En uhelbredelig arbeidsnarkoman? Det var han kanskje, men ikke av den typen som man aldri fikk i tale. Tvert i mot. Han var helt usedvanlig lett å få i tale. Jeg kan ikke huske at han noen gang har sagt at det ikke passet når vi banket på hans dør. Han sto alltid til disposisjon – for alle. Jostein kunne være en sta fyr å forhandle med, men hans evne til empati var enestående. I løpet av en tyveårsperiode er det klart at man som sjef opplever ansatte i vanskelige livsperioder. Da er det av helt uvurderlig å ha en sjef som ser deg. ”Hvordan har du det?” spurte Jostein på sin litt lakoniske måte. Og så la han arbeidet til side og tok seg tid til en lang, varm og menneskelig prat. Vi har vært privilegert.

Kjære Jostein, vi skulle så gjerne ha fått beholde deg noen år til. Og vi unnet så inderlig deg og din familie mange flere år sammen. Du har for oss vært noe langt mer enn en sjef. Du har vært en nær og god venn. Vi skal gjøre så godt vi kan, Jostein, for å utvikle ditt prosjekt videre. Men savnet blir enormt.