Bare så det er sagt!
Hva er forskjellen på rockjournalistikk og musikkjournalistikk? Trenger vi flere musikk-fariseere? Og hvorfor bør Cecilie Asker være glad for at Zeromancer-manager Harald Wiik ikke kommer fra Nord-Norge? Ballade har fått brev fra kulturarkeolog, fagbokforfatter og musikkskribent willy b.

Alt skjer på to dager. Torsdag 18.10.01 får jeg en bunke utskrifter fra nettet slengt i hånda av Ballade-redaktøren, fredag 19.10.01 leste jeg i Avis1 at Harald Wiik har kalt Cecilie Asker ei fitte på en faks, forøvrig gjengitt i faksimile. Torsdagspapirene ble overrakt med et ønske om jeg kunne tenke meg å skrive noen kommentarer, helst så fort som mulig, kommentaren til fredagsutgaven av Avis1 følte jeg at jeg måtte legge til i samme slengen.

Anmelder-kultur
Jeg begynner med artikkelbunken fra Skancke-Knutsen, som omhandler plateanmeldere, deres inkompetanse m.m. Her er det mye av det samme som går igjen fra de få debattene som har kommet tidligere. Mye syting om usaklighet og at alt var bedre før. I hvert fall er det flott at musikk begynner å få samme status som litteratur, i og med at man begynner å diskutere ymse anmelderes kompetanse. (I en parantes kan dog nevnes at det er langt igjen til musikk blir "ekte kultur", jeg har ennå til gode å se på trykk noen ønsker om at meromsetningsavgiften fjernes fra grammofonplater!)

Først og fremst er det visse spørsmål jeg savner i de artiklene som har kommet til nå. Et av dem er om det er noen forskjell på rock-journalistikk og musikkjournalistikk. Rock er etter min oppfating en musikkform man ikke skal lytte til, men derimot leve med. Lytting kan man bruke på de fleste andre musikkformer, med unntak av f.eks. dansemusikk, som vel er bruksmusikk. På den annen side, jeg har nok et langt mer snevert begrep om hva som utgjør musikkformen rock enn hva de fleste andre har. (Når det gjelder det berømte "rock som livsstil" er nok saken en litt annen, men det får vi ta en annen gang!) Rock - i musikalsk betydning - kan man ikke lære på skole eller universitet, det ligger nedfelt i enkelte menneskers grunnleggende gener. Akkurat som man ikke kan skrive genuin blues ned på noter, det må føles. Og hvor objektiv kan man da være?

Allroundere & åndssnobberi
Jeg sitter med en følelse av at svært mange av våre hjemlige musikkskribenter er "jacks of most trades, masters of none!" De kan litt om alt, men ikke nok om noe. Skal man liksom skal være så åpen for alt? Er det noen vits i det? Musikkfariseere har vi hatt nok av her i landet.

Personlig foretrekker jeg skikkelig subjektive artikler om artister, anmeldelser likeså. Problemet er jo ofte at i de tilfellene skribentene er litt for store fans, blir det litt mye av det gode. Men rockjournalistikken er ikke kjent for sin falske beskjedenhet uansett.

Men verre er den typen mennesker som hevder at de velger om de enten skal gå i operaen, eller dra på Sentrum Scene for å se Led Zeppelin. Den tidligere Dagblad-journalisten Hans Rossiné uttrykte en gang at det gikk ikke noe skille mellom det å gakke til operaen eller en rockeklubb i dag. Å nei? Slike utsagn inngir ikke rare troverdigheten hos meg. Å gå i operaen er nok langt finere og gir mer status i kulturkretser enn hva f.eks. et besøk på Mono gjør.

Det er jo innenfor den klassiske og såkalte seriøse musikken at åndssnobberiet virkelig florerer. Lytter man litt på eliten innenfor genrene her, enten på radio eller tv, så kaller de musikk de liker for musikk. Ikke noe om at de liker strykekvartetter eller operaer eller noe slikt, men det bruker ordet musikk på samme måte som vi kaller vår gud for Gud. Det er også der man finner de mest innsnevrete holdningene til musikk også. Jeg husker den svenske komponisten/programlederen Sten Broman uttalte at The Beatles var bra, men de som kopierte dem... Hvem tenkte han på da? The Rolling Stones, The Yardbirds, The Hollies..?

Undertegnede har begynte å kikke litt på gode gamle Edvard Griegs liv og levned, lest endel bøker om ham, men jeg har ennå til gode å finne et sted der det står at hans komposisjoner ikke har tapt seg noe i ny innpakning, dvs. framført med elektrisk forsterkede instrumenter. Grieg er rimelig tidløs hos meg, men kulturfiffen vil tydeligvis at musikken hans fortsatt skal framføres av musikere med benklær, slips og avgnugget harpiks på strengene. No plectrums in sight! Og jeg bare vet at en del Beethover-overtyrer ville blitt så mye, mye bedre med kombinasjonen elektriske instrumenter og ungdommelig energi enn de anonyme svart-hvitt-kledte paradefigurene man vanligvis ser framføre stoffet.

Personlig er jeg lei av å treffe såkalte bedrevitere som mener at nettopp de kan skille mellom god og dårlig musikk. Bare så det er sagt.

Klassikerstatus
Det neste punktet på dagsordenen (joda, jeg kan ordet "agenda" også) er som følger: skal musikk være tidløs, og skal plateanmeldelser også være det? Ei plate kan fortjene en femmer i det øyeblikk den blir utgitt, men kun tida vil vise om sekseren er på sin plass. Mener nå jeg. Et album kan være banebrytende, men er det nok? Og er det nødvendigvis bra om det er banebrytende? Jeg skal innrømme at The Beatles "Stg.Pepper..." var banebrytende i sin tid, men få album har vel vannet ut musikkformen rock mer enn det. Det som var banebrytende på nettopp det albumet, var arrangementene, de lignet i hvert fall ikke noe som tidligere var gjort. Resten var rimelig pjattete spør dere meg. Låtene var ikke noe bedre enn hva andre samtidige band laget, det finnes knapt en elektrisk gitar der, og hadde bandet blitt utgitt av The Smoke eller Wimple Winch, hadde det neppe solgt noe særlig.

Hvem skriver journalistene for?
Det er et spørsmål som ikke er så helt enkelt. Det finnes opptil flere svar:
- De allerede frelste, de som løp ut for å få med seg artistens nyeste album før sjappa stengte, og som bare leser anmeldelsen for å få bekreftet sin egen ukritiske hyllest.
- De ikke-frelste, de som aldri har hørt om artisten eller genren, men som skal vekkes.
- Det skrives positivt for å tekkes selskapet, slik at annonsekronene kommer. Eller journalisten av en eller annen grunn ikke vil at selskapet skal bli sure, slik at han/hun ikke får flere eksklusive bokser etc. fra dem.
- Det skrives slik og slik for at man ikke skal virke dum i andres øyne (av en eller annen grunn er det tryggere å være negativ enn positiv).
- Anmeldelsen forfattes utfra det at anmelderen kjenner artisten personlig, det være seg negativt eller positivt forhold.
- Anmelderen skriver anmeldelsen for han elsker å se sine meninger på trykk.

Alt var bedre før.
Joda, det var kanskje det. Om ikke bedre, så i hvert fall enklere. I Nye Takter, der jeg startet, sto vi ganske fritt. Så godt som samtlige av oss som skrev der fra 1979 og utover hadde et sterkt kjærlighetsforhold til musikk generelt og rock spesielt, og et brennende uttrykksbehov i tillegg. Folk eksperimenterte med sine skriverier, noen ganger ble resultatet helt på trynet, men man lærte av det. Forhåpentligvis. Det kom ikke så mange plater som nå, LPer hadde en viss status, man kunne skrive så langt man ville (i hvert fall i Nye Takter), det var aldri noen sensur ute og gikk. PCer var science fiction, skribentene måtte skjerpe seg for å unngå for mange overstrykninger og/ eller skrive om anmeldelsene for mange ganger, derav ble nok språkbruken bedre.

Vi hadde ingen forgjengere å slåss med hva kunnskaper og skriveferdigheter angikk, tidligere anmeldelser i aviser og ukeblader (med et lite unntak for sekstitallets avis Pop-Revyen) var stort sett bare gjetninger om platene kom til å slå an, eller glatte smørerier. Noen ganger kunne det synes som om anmelderen var imponert bare fordi artisten/bandet hadde spilt inn ei plate!

Sjøl om ikke alt som sto i de gamle numrene av Puls og Nye Takter var like glupt, så finnes det endel skriverier der Norge aldri har sett maken til. En ting dog: både Puls og Nye Takter kalte seg musikkaviser, men begge skrev mest om rock.

Den gang fantes det ikke så mange genrer heller (hverken grunge eller black metal, og industrirocken hadde ennå ikke smeltet sammen med discomusikken og tatt navnet techno), og rock som sekkebetegnelse var langt mer oversiktlig, ikke på langt nær så sammenblandet med begrepet ungdomskultur som i dag. Det var mulig å holde oversikten over det som ble utgitt av norske band på plate, ikke noe rot med brasilianske Mayhem-utgivelser eller australske Dipsomaniacs-sjutommere eller verdensomspennende black metal-turneer med liksminke og vikingnagler i bagasjen. Og alle lo av a-ha! Det som skjedde innen norsk rock, det skjedde i Norge. Og det var ikke så overvettes mye, før på 1990-tallet. Jeg skal innrømme at da Don Buchanan gikk rundt og fortalte at han skulle starte en helnorsk musikkavis (som ble Rock Furore), så lurte jeg på hvordan han skulle klare å få fylt den med stoff.

Hva kan gjøres?
Tja, si det. Og er det egentlig noe stort behov for å få noe gjort? Alle de som mener at deres siste album har fått unfair behandling eller har forblitt ubehandlet i pressen mener jo selvfølgelig det. Men ønsker man virkelig en skokk med anmeldere der alle er like gode, liker det samme (er jeg den eneste som har anmeldt plater i Norge som ikke kan fordra Neil Young?), skriver nogenlunde likt og er grusomt forutsigbare? Jeg tror svaret egentlig er nei. Og, som jeg vet det har vært foreslått, nemlig å lage et slags kurs for musicscribes and rockwriters, glem det. Det ville være total ensretting.

Hvis noe skal gjøres, så må det være å forbedre redaktørene og kultursidesjefene, slik at folk ikke blir satt til å skrive om ting de ikke har peil på. Slikt lar seg finne ut. Og mitt forslag til redaktører som skal ansette nye plateanmeldere/musikkjournalister: Spør dem hva deres favorittalbum er. Når svaret er avgitt, be dem slakte albumet godt og grundig på et saklig grunnlag på tjue minutter. Da kan man se om søkeren har noe for seg.

Zeromancers manager/Laundrettes trommeslager
For å begynne dette siste kapitlet i denne artikkelen med å være veldig personlig: det er i år 21 år siden jeg anmeldte min første plate, Ry Cooders "Bop till you drop". Siden den gang har jeg anmeldt et tresifret antall plater, også en god del norske, og også slaktet en del. Jeg har aldri blitt skjelt ut hverken offentlig eller privat for noen av de slaktene som jeg har fortatt, men jeg ble truet med lemlestelse og det som verre var for et referat fra en live-konsert med et band en gang. Jeg fikk høre at bandets leder var ute etter meg, og det fikk jeg høre fra fire forskjellige kanter, så jeg ringte fyren, og enden på visa ble at vi ble ganske gode bekjente etter hvert.

Nok om det. Det første bud for utøvere og utgivere innenfor det store abstrakte feltet som kalles kunst, er at man ikke skal svare på negativ kritikk. Utallige er de artister, forlagsfolk, ansatte på plateselskaper o.l. som nok har hatt lyst til å gjøre det, men som har latt være. Uansett hvordan motargumentene formuleres, så blir det aldri bedre. Det få gangene noen har forsøkt seg, så har det bare blitt tåpelig. Og Harald Wiiks faks til Cecilie Asker, sjøl om den nok kanskje aldri var ment å skulle bli offentliggjort, føyer seg pent inn i rekka.

Å skjelle ut noen for å være ei fitte, er kanskje ikke det verste man gjøre heller, jeg kan langt verre ord enn det. Men man slenger nå engang om seg med ord her i verden, uten egentlig engang å kjenne deres rette betydning. Så bare for sikkerhets skyld: ordet "fitte" er en betegnelse på det kvinnelige kjønnsorgan, som på legespråket kalles vagina. Andre og mer folkelige alternativer er mus, kuse og komse. Ordet skal visstnok stamme fra gammelnorsk, og bety noe slikt som "varm og fuktig hule", hvilket jo forsåvidt låter ganske rimelig. Første gang ordet "fitte" ble brukt på trykk her i landet var i boka "Norske Sengehester" (Pax Forlag, 1966), andre gang var så vidt jeg har klart å finne ut i Sten Ekroths bok "Strengelek" (Oscar, 1967), om The Pussycats. Første gang ordet ble mangfoldiggjort på vinyl må ha vært Bjørn Morisses sjutommer "Stille døgn i Clichy" fra 1970. Ordet ble ikke brukt i såkalte "mannfolkblader" som "Cocktail" etc. så tidlig som man skulle tro, det er først det siste kvarte århundret har det blitt vanlig i slike blader.

Det kvinnelige kjønnorgan har jo ført til et par morsomme titler på albumtittelfronten. Jeg har glemt hvem som lagde platene, men titler som "Cunning stunts" og "It smells kinda funny, and it tastes kinda good" har satt godt fast i mine små grå. Engelske varianter riktignok, men allikevel.

Og en ting til til slutt, vær glad Zeromancers manager ikke er fra Nord-Norge, du Cecilie, da hadde du blitt kalt "fette"! Hadde det vært noe bedre?

Med høstlige hilsninger fra Oslo, den 21.10.01

willy b

willy b (f. 1951) er kulturarkeolog, faglitterær forfatter, og har skrevet om musikk og populærkultur i aviser og tidsskrifter opp gjennom årene. For tida gir han sine bidrag om musikk til Preik (nettzine) og Goldies (magasin for platesamlere).