Kritisk blikk på kulturpolitikken
FOREDRAG: - Det er bare en armlengde ned til bukselomma - og der bør ikke kulturlivet befinne seg: I statsrådens bukselomme. Vi risikerer å få et kulturliv som blir slik at når statsråden sier hopp, så spør de: Hvor høyt vil du vi skal hoppe? Eller snarere: Hvor bredt? Det sier Dagbladets Hege Duckert i dette innlegget fra den nylig avholdte kulturkonferansen ”2 år inn i Kulturløftet”.

Av Hege Duckert

Det er fristende å si at når, hvor, hvordan og med hvem denne konferansen er lagt opp, er politisk håndverk på høyt nivå. Det viser muskler. Det viser markeringsvilje. Det viser sans for dramaturgi.

Ambisiøst kulturløfte

Kulturministeren inviterer til oppsummering av arbeidet med et ambisiøst kulturløfte, akkurat når budsjettet er kommet opp på et historisk nivå: 7,6 milliarder kroner, 545 millioner større enn årets og en økning på 7,6 prosent. Målet er en prosent av statsbudsjettet. I 2008 er vi på 0,8 prosent. Det er et stort sprang og kanskje blir det aldri større.

Vi er her - i Litteraturens hus – Konferansen er lagt opp som en forestilling, med hyllester og hilsener, prologer og festtaler, ekte kunstnere, og så den lille, kledelige kritikken og sideblikket, så alle demokratiske verdier er ivaretatt, selv om vi alle vet at akkurat her og akkurat nå, er det ikke stort å kritisere - sånn i det store og hele.

Og hvem er her? ikke én minister, men fire. Når skjedde det sist, utenom regjeringskonferanse? Til og med den nye gutten i klassen er med, slik at det som skjer i byen dag, det skjer her og nå.

Budsjettet er imponerende. Det viser vilje til satsing, men det viser også vilje til styring. Budsjettet inneholder både store, tydelige grep – som satsing på nasjonale institusjoner, operaen, rockemuseet, nasjonalmuseet og nasjonalbiblioteket - og den rene detaljstyring, som bidraget på femti tusen kroner til Jazzcamp for unge kvinnelige instrumentalister.

Faktisk er budsjettet lettere å lese enn kulturløftet, som i større grad lovet litt mer til alle, et tykkere fettlag på norsk kulturlivs spinkle bein. Kunstnere og kulturinstitusjoner er jo ikke så godt vant.

Den store budsjettøkningen på veien mot Kulturløftet, gjør det mulig å skape mer og bedre kunst i Norge. Men den fører ikke nødvendigvis til dette - om det nå er målet.
Det har lenge vært påpekt at kunsten og kulturpolitikken ikke alltid har samme mål - noen gang står de i direkte kontrast til hverandre.

En tvetydig opplevelse

Politikk er vilje til makt. Men i kulturpolitikken ligger det visse begrensinger på denne makten. Kunsten skal ikke oppfylle politiske målsettinger, snarere tvert imot, den skal være et korrektiv til politikken, til flertallets mening, til det institusjonaliserte Norge. Derfor er det en tvetydig opplevelse å se kulturministeren reise fra festival til festival, der de gjør seg lekre for å få knutepunktstatus. Det er som en offentlig audition, der ministeren er dommeren som sier: Du leverer, du skal til Oslo. Eller i dette tilfellet kanskje heller: Du skal til Trondheim. Og for å holde meg på Idolspråket: Sånn blir kulturlivet veldig flinke til å synge, men ingen blir unike, og det man blir målt på, er kanskje ikke det man er best til.

Charles De Gaulle sa en gang at det er umulig å styre et land som har 365 forskjellige oster. Men Frankrike var lenge et foregangsland på kulturpolitisk styring. Da Jacques Lang ble kulturminister i 1980, fordoblet han departementets budsjett på et år, og økte alle de påfølgende år. På ti år sjudoblet han bidraget til den franske filmindustrien. Han sendte samtidskunst rundt i landet, opprettet et eget tegneseriemuseum og en avdeling i departementet for rock. Likevel fikk han kritikk. The New Statesman skrev en interessant artikkel på nittitallet der de hevdet at Langs kulturpolitikk var en projisering der medieoppmerksomheten var viktigere enn en dypere sosial virkning. "Kunsten står i tjeneste hos regjeringen i en utstrekning som Øst-Europas gamle regimer bare kunne drømme om".

Opp mot dette satte New Statesman den nordiske kulturpolitikken, der de riktignok ironiserte litt over den nordiske hangen til studiesirkler, men der de framhevet at det ikke ble utvist noen kontroll over kulturens innhold.

Og dette er nettopp den nordiske modellen. I prinsippet om armlengdes avstand ligger at politikerne legger forholdene til rette og bevilger rammene, mens kulturlivet selv utpeker et mangfold av representanter som utgjør små, lokale fagjuryer, som kanskje ikke kan sende noen til Trondheim, men har myndighet til å bevilge femti tusen til en danseforestilling og sende den til samfunnshuset. Når kulturministeren nå varsler gjennomgang av kulturbyråkratiet – som ganske sikkert har vokst seg for stort og fett - er det likevel viktig å minne om hvorfor det fins: Det heter uavhengighet.

I statsrådens bukselomme

Det er bare en armlengde ned til bukselomma - og der bør ikke kulturlivet befinne seg: I statsrådens bukselomme. Vi risikerer å få et kulturliv som blir slik at når statsråden sier hopp, så spør de: Hvor høyt vil du vi skal hoppe? Eller snarere: Hvor bredt?

Arne Ruth - tidligere kultursjef og sjefredaktør i Dagens Nyheter - skriver i et essay om den nordiske modellen:

"Kulturpolitikken begynte med ideen om den gode kunsten som skulle bli alles eiendom, demokratiseringen av kulturen med stor K. Den fortsatte med drømmen om den demokratiske kulturen, der hver og en skulle ta for seg fra smørbrødlista og selv bidra til å øke mangfoldet. Kunstnernes kunst skulle leve i samspill med folkets egen skaperlyst. Fra dette skulle alternativet til den markedsstyrte kulturen vokse frem. Men likhetstanken er ikke lenger selvsagt. Medieeksplosjonen har ført kulturkommersialismen inn i samfunnets sentrum."

Vi i mediene er medskyldige i den voldsomme personfokuseringen på kulturministeren. Om han knytter ministerposten stadig mer til sin person, er det vi som har gitt ham tauet. Men i alle nordiske land kreves det nå effektivitet i hvordan skattepengene brukes. Nytteargumentet motiverer valg av prosjekter. Når du for eksempel innfører en kulturell skolesekk, begynner alle å lage skolesekkforestillinger. Kulturlivet flytter seg dit pengene er. Kulturlivet gjør det pengene sier. Og hvem er det som har pengene? Det er statsråden. Ja vel, herr statsråd.

Vi er samlet her i Litteraturens Hus, som ironisk nok er skapt uten statlige penger. Men huset blir ikke fylt, uten støtte til innhold. Til debatten om prioriteringer framover bør skriftkulturen få mer plass, Kulturløftets punkt elleve. Bibliotekene sørger for lesning, tidsskrifter og småaviser bidrar sterkt i den offentlige samtalen om kunst og kultur.

Det er synd at bibliotekverden har det til felles med miljøet, at når rikspolitikerne blir spurt om det, svarer de gjerne at det er et kommunalt ansvar. Lesning er et fellesansvar. Her trengs et løft - og et løfte.

Dette innlegget er gjengitt med forfatterens velvillige tillatelse og er hentet fra kulturkonferansen ”2 år inn i Kulturløftet” som ble holdt på Litteraturens hus i Oslo fredag 19. oktober. Det var kulturminister Trond Giske som inviterte til denne konferansen.