Flytende orkester
Årets Autunnale-festival er nå vel i havn. Ballades freelance-skribent Hild Borchgrevink leverer her en stemningsrapport og en anmeldelse fra Bergen Filharmoniske Orkesters bidrag til festivalen, der Arne Nordheims "Floating" sto sentralt. Hun rapporterer om et prisverdig programvalg, men samtidig om et noe søvnig orkester i kanskje ikke helt ideelle omgivelser.

Arne Nordheims "Floating" (1970) åpnet Bergen Filharmoniske Orkesters Autunnale-konsert i Grieghallen torsdag 1. november. Det er et prisverdig programvalg i komponistens jubileumsår. Floating er ikke spilt i Norge på mange år, og det er et sentralt verk med forbindelseslinjer både til mellomeuropeisk orkestermusikk og til Nordheims elektroniske musikk.

Likevel ble tittelen på verkomtalen, "Flytende klanger", muligens mer treffende enn det man skulle ønske. En "flat" musikk som denne, med få elementer i langsom forandring og lagvis forskyvning av lange, utholdte toner, krever ekstra tilstedeværelse hos hver enkelt musiker for å holde forløpet levende. Dirigent David Porcelijn var spesialist på barokk oppførelsespraksis før han begynte en karriere innen opera og samtidsmusikk. Med det i bakhodet er det litt underlig at han ikke har klart å mane frem større disiplin i rekkene med hensyn til rytmisk presisjon og klanglig nerve. Når de få bruddene eller vertikale samlingspunktene som finnes i Nordheims forløp, løses opp til dryss hvor man kan høre hvert enkelt instrument, forsvinner konturene, med det resultat at hele stykkets globale form lider. Men BFO har en varm, mørk orkesterklang som på en fin måte løftet frem den romantiske undertonen som alltid finnes hos Nordheim, en undertone som kan bli litt anonymisert i mer kliniske oppførelser. Så med en innstramming i presisjon har orkesteret et verk på repertoaret som de, hvis de vil arbeide videre med det, kan utvikle til en godbit som få andre spiller.

Neste etappe var Toru Takemitsus "Fantasma/Cantus II" (1994), tilegnet kveldens solist, trombonisten Christian Lindberg. Norman Lebrecht har skrevet at Takemitsus musikk balanserer på grensen til det søvndyssende. Med orkesterets noe søvnige spill i "Floating" i minne, var man litt urolig. Noe av Lebrechts trang til å falle i søvn kan muligens tilskrives forskjellen på en østlig kontemplativ, syklisk og en vestlig utviklende, kronologisk mentalitet, både når det gjelder hvordan en komposisjon bygges opp og hvilke forventninger man kommer med som lytter. "Fantasma/Cantus II" er, som flere av Takemitsus stykker, inspirert av japanske hager, hvor lytteren "kan rusle rolig rundt, stanse for å lukte på en blomst og fra tid til annen vende tilbake for å oppleve duften en gang til." Denne metaforen gir forventninger om konsentrerte, intense inntrykk, muligens med mer meditative passasjer imellom. Men BFOs spill virket litt for ofte som en formålsløs, litt desinteressert vandring rundt i en hage uten de helt store botaniske sensasjonene. Når verket tilsier at man skal legge utvikling som formalt prinsipp på hylla, må det legges energi i å dyrke og differensiere øyeblikket. Kontemplasjon er ikke det motsatte av konsentrasjon.

Dette litt matte uttrykket gjaldt faktisk også solisten i dette verket, i alle fall der jeg satt. Siden "matt" ikke vanligvis er det første ordet man kommer på når Christian Lindberg spiller, begynte jeg først å lure på om herr Lebrecht faktisk har rett og om orkesteret fortjente bedre. Deretter ble jeg sittende og betrakte de enorme, røde legokloss-formasjonene som utgjør Grieghallens tak. Jeg mistenker dem for å absorbere akustiske detaljer, og jeg misunner ikke BFO som har dette som arbeidsrom - det kan ikke gjøre finslipingen av en orkesterklang lettere. Og jeg krysser fingrene for at dette landet kanskje, kanskje i den nye operaen kan få en offentlig konsertsal med plass til et symfoniorkester hvor det går an å høre hva musikere egentlig gjør, både for dem selv og for publikum.

I neste verk hadde Christian Lindberg funnet ut av hvordan han skulle overliste legoen, eller også gav Mark Anthony Turnages jazzikalske "Another Set To" (2000) ham et rikere uttrykksregister, for her var det klanglig variasjon, og briljansen som manglet i Fantasma nådde radene lenger bak uten problemer. Verket er skrevet til Lindberg, på oppfordring fra Takemitsu. Selv om jeg ikke alltid finner Turnages effektive publikumsfrierier like interessante som verk, ble dette verket konsertens høydepunkt, fordi det her var fremdrift, overskudd og vilje i orkesteret. Fortsatt var presisjonen litt rufsete, men man tåler mye når uttrykket spruter som det gjorde her. Sett i forhold til de to foregående verkene viste Another Set To mange ting: Det første og viktigste var at det ligger et uttrykkspotensiale i BFO som det burde være fristende for den rette dirigenten å meisle ut. Dernest: Verk hvor overflaten gir musikere mye å gjøre, les: musikk som går fort og skal spilles sterkt, vinner energi i uttrykk. Men for å spille komponister som legger variasjonen i klangbehandlingen heller enn i dynamikk og rytmisk tetthet (Takemitsu har beklaget at han bare klarer å skrive langsom musikk), kreves det en intensitet og et detaljarbeid både hos orkester og dirigent som BFO og Porcelijn ikke var i besittelse av på torsdag.

Etter pause kom Prokofievs symfoni nr. 3 (1929) som bygger på materiale fra samme komponists opera "Den fallende engel". I denne musikken var dirigenten svært på hjemmebane, og det kunne også høres på en tett kommunikasjon mellom ham og orkesteret, hvor det skjedde mye. Men dynamisk falt Prokofievsymfonien tilbake til det mer tannløse - noe orkesteret viste i Another Set To at det ikke burde være grunn til.

Akkurat hva Prokofievs 3. symfoni som verk gjorde i denne programkonstellasjonen kan man kanskje spørre om. Grunnen var antakelig et ønske om å gi publikum noe kjent som avslutning, siden Autunnale-konserten var lagt til en av Harmoniens vanlige torsdagskonserter. I den sammenhengen er Nordheim, og Turnage og Takemitsu med Christian Lindberg, intet dumt valg, noe publikums mottakelse av konserten også bekreftet. BFO og Autunnale skal ha ros for å tørre å utsette orkesterets faste publikum for denne musikken. Med dette repertoaret har Harmonien mulighet til en spennende utvikling både av seg selv og av sine faste tilhørere. Jeg håper de griper den sjansen - og neste gang vil jeg høre et strammere og mer detaljrikt spill.