Truls Mørk: Tonene man spiller forsvinner jo i det lange løp
Det går fort i svingene med Truls Mørk. Denne uken kommer hans nye CD med Benjamin Brittens tre cellosuiter ut på Virgin, torsdag 19. oktober mottar han Lindemanprisen på Norges Musikkhøgskole og høstsesongen byr på hele 32 ulike konsertbegivenheter spredt utover verdenskartet fra Tokyo i øst til New York i vest. Siste omgang før sommerferien var ni konserter rundt om i Australia.

Vi møter Truls Mørk i lokalene til EMI Norge, og spør om et slikt tempo er normaldrift for ham.

– Ja!
Men blir man ikke ufattelig sliten av å reise og ha så mye musikk i hodet?

– Det går for så vidt greit. Men med tre barn hjemme føler man konstant at man burde være et annet sted. Jeg prøver å tilpasse reisene i bolker, men det er ikke alltid opp til meg.

"Britten skriver utrolig godt for cello"
Din nye CD med Brittens tre cellosuiter presenteres av Virgin som del i en komplett Britten-syklus. Du har allerede spilt inn hans Cellosymfoni. Når kommer din innspilling av Cello-Sonaten?
– Sier du det? Del av en syklus? Det visste jeg ikke. Nei, noen innspilling av sonaten er ikke planlagt. Men jeg gjør det gjerne. Jeg spilte den ganske mye i min ungdom.

Hva er ditt forhold til Britten som komponist?
– Veldig bra! Britten skriver utrolig godt for cello. Han hadde store kunnskaper når det gjelder celloens klang og instrumentale muligheter. Og han utførte eksperimenter, med tildels svært oppfinnsomme og intelligente løsninger. Mange steder balanserer han hårfint på grensen av det spillbare med halsbrekkende dobbeltgrep, kombinasjon av pizzicato (knipsing) på en streng samtidig med arco (buestrøk) på de andre, slag med buens treverk på strengene osv. I den første av suitene benytter han borduneffekt (en liggetone gjennom store deler av satsen), noe som er svært uvanlig for en solo cello.

Det sies at de tre suitene egentlig var tenkt som en samling på seks suiter, med klar hentydning til Bachs seks suiter?
– Vel, jeg har hørt en litt annen versjon av hvordan de kom til. Med forbehold om russernes sans for en god historie: I følge Mstislav Rostripovitsj, som suitene er skrevet for, hadde det seg slik at han og Benjamin Britten var invitert til audiens hos Dronning Elizabeth. Britten, som den perfekte engelskmann han var, var fryktelig nervøs for hvordan hans russiske venn skulle oppføre seg. ”Slava”, som er kjent for å overøse alle han møter med omfavnelser og våte kyss, oppfattet etter hvert Brittens uro og kom med følgende forslag: Jeg lover å oppføre meg pent hvis du skriver tre cello-suiter til meg. De gikk inn på nærmeste kafé og skrev kontrakt på en serviett!

Møter med Rostropovitsj
Ikke verst! Men når vi først nevner Bach: Har Truls Mørk gjort seg noen tanker om forholdet mellom disse to samlingene med suiter og de to hundre årene som skiller dem?

– Det å skrive store soloverk for et så utpreget melodisk instrument som celloen er en utrolig vågal oppgave. Mellom Bach og Britten har noen få, for eksempel Zoltán Kodály, skrevet enkeltverk, men ingen har prøvd seg på å skrive flere suiter. Bachs suiter er geniale. Jeg syns det var modig av Britten å gi seg i kast med en så stor oppgave.

Enkelte av satsene har jo også titler med klar henvisning til Barokken: Ciaccona, Passacaglia, Bordone og ikke minst Fuga. Hvordan i all verden spiller man fuger på cello?
– Det er umulig! Jeg ser det som en teoretisk lek. Man kan se av notebildet at Britten har tenkt fuge og man kan også høre det enkelte steder. Men egentlig er det ikke noen fuge. Heller ikke Bach har prøvd seg på det. Det vil si, han har kanskje gjort et forsøk i den 5. suiten… Ellers vil jeg si at Brittens tre suiter er ganske kontrasterende til hverandre. Den første er utadvent, briljant og spilleteknisk utforderende. Nummer to er langt mer innadvendt, med den svært emosjonelle førstesatsen Declamato. Den tredje suiten, som visstnok ikke egentlig var bestilt, men som ble overlevert Rostropovitsj som en gave under et Moskva-besøk, har et veldig fragmentarisk preg med referanser i alle retninger. En sats har for eksempel en klar Bach-referanse. Denne suiten er egentlig en demonstrasjon på hvor vanskelig det er å holde et så stort verk for et melodisk instrument sammen.

Alle Brittens cello-verker er skrevet til Rostropovitsj. Du har nå rukket å spille inn både Cello-Symfonien og alle suitene. Det er mer enn hva ”Slava” selv har klart. Har du noen gang diskutert disse verkene med ham?
– Jeg har bare truffet Rostropovitsj et par ganger og kjenner ham ikke så godt. Det er synd at han ikke har spilt inn 3. suiten, det ville vært interessant å høre. Men jeg håper å få bedre anledning til å snakke med ham neste sommer. Da har han invitert meg til å spille sammen med seg i Henri Dutilleux’ Konsert for to celli ved sin egen festival i Eviant i Frankrike. Det blir spennende!

Truls Mørk og samtidsmusikken
Apropos samspill: Du spiller stort sett som solist. Man tenker gjerne på folk i din situasjon som ganske ensomme. Da må det vel være artig å dele podium med to andre cellister, slik du skal gjøre i Pendereckis Konsert for tre celli og orkester i Tokyo i november? Er det et nytt verk?
– Ja, det er så nytt at det ikke er ferdig en gang. Men så er det jo ganske vanvittig å skrive et verk med tre solo-cellister! Så urfremførelsen er utsatt til juni neste år.

Da er vi inne på repertoar: Du har mange og ærefulle oppdrag og det blir mye Haydn, Dvorak og Sjostakovitsj. Ikke noe galt med det. Men du er jo også en ganske aktiv bestiller og utøver av nye verk. Jeg ser at du under den store profileringen av deg i Concertgebouw i Amsterdam sist mai viet en hel konsert til ny nordisk musikk, hvor du bl.a. fremførte Thoresen og Nordheim. Er det vanskelig å få satt norsk samtidsmusikk på programmet ute i verden?
– Egentlig ikke. Det er selvfølgelig avhengig av hvilke fora jeg nærmer meg, men jeg syns jeg møter relativt stor interesse for å høre nye ting. Når jeg har besøkt samme sted flere ganger, og de har hørt meg i det meste av standardrepertoaret, er de ofte villige til å høre nye ting. Jeg prøver hvert år å bestille og fremføre nye ting. I våres urfremførte jeg cellokonserter av finske Juani Kaipanen og amerikaneren Aaron Jay Kerns. Når står islendingen Hafliði Hallgrímsson for tur. Høyt på ønskelisten står også Lasse Thoresen. Jeg prøver å få flere bestillere med på mine prosjekter, slik at for eksempel tre orkestre bestiller og forplikter seg til å fremføre det nye verket. Jeg syns det er en fin måte å spre tingene på.

I aller høyeste grad! Når kommer første CD-utgivelse med samtidsmusikk med deg på Virgin?
– Det må du spørre Markedsavdelingen om!

Om betydningen av priser - og Oslo som katastrofeområde
Du har mottatt en rekke priser og utmerkelser. Foruten Spellemanns- og andre CD-priser, ble du for to år siden slått til Ridder av St. Olav. Nå mottar du Lindemanprisen. Hva betyr slike utmerkelser for deg?

– For meg er det faktisk veldig viktig med slik anerkjennelse. Man har kanskje inntrykk av at vi som reiser rundt på denne måten mottar mye heder. Men sannheten er at man føler et stort press og egentlig ikke opplever særlig mye bekreftelse og støtte. Man gjennomfører sine konserter, får høre at det er flott og bra, reiser videre og så angår man ikke dem ikke lenger. Tonene man spiller forsvinner jo i det lange løp. Man føler seg faktisk ikke spesielt verdsatt. Men jeg vil gjerne si at jeg føler meg privilegert over å ha blitt født inn i en ”gyllen tidsalder”. Vi må huske på at kultur i Norge faktisk ikke er noen selvfølge. Vi er et lite land og interessen for klassisk musikk og samtidsmusikk er faktisk ganske stor i forhold til folketallet. Det har vært gjort en formidabel innsats i å bygge opp våre kulturinstitusjoner gjennom det siste århundret. At det har gått såpass bra med meg skyldes innsatsen til en lang rekke av disse institusjonsbyggerne. Hadde jeg vært 20-30 år tidligere ute ville jeg ikke fått de samme sjansene. Jeg føler også at dette forplikter, og jeg tenkter mye på hva min innsats for fremtidige musikere kan være.

Ja, få høre!
– Jeg har i all beskjedenhet prøvd å være aktiv med å bestille verk og å bruke min posisjon til å sette denne musikken på programmet. Og jeg har satt i gang og driver kammermusikkfestivalen i Stavanger. Men jeg vil i den forbindelse erklære Oslo som kriseområde! Det er virkelig ille at en by som Oslo ikke har noen ordentlig kammermusikk-serie. Kammermusikkinteresserte der er henvist til spredte initiativer fra ulike ensembler. Hovedstaden er faktisk dårligere forspent enn flere andre byer når det gjelder kammermusikk. Oslo fortoner seg som et perifert distriktssted på kammermusikkens område. Det akter jeg å gjøre noe med!