Svein Bjørge: - Tiden er moden for et norsk pop- og rockmuseum
Som første norske medie har Ballade fått lov til å publisere de foreløpige planene for et nasjonalt norsk pop- og rockmuseum på Grünerløkka i Oslo. Initiativtaker Svein Bjørge har igjennom lang tid samarbeidet tett med både politikere, kulturinstitusjoner og arkitekter, i håp om å realisere et museum og opplevelsessenter i hovedstaden. - Planene har kommet et stykke på vei, men det ferdige prospektet vil være klart først i midten av mai, sier Bjørge. I skrivende stund venter han på økonomiske beregninger for ferdigstillelse og arkitekttegninger som i disse dager ferdigstilles av KLP Eiendom. I denne første av fire deler argumenterer Bjørge for viktigheten av et nasjonalt pop- og rockmuseum.

Av Svein Bjørge

Innledning og sammendrag
Dette prospektet redegjør for et initiativ til et Norsk pop- og rockmuseum. De fleste nordmenn i alle aldre har et forhold til populærmusikk. I løpet av 50 år har norsk pop og rock blitt en mangfoldig kulturform, en stor bransje, og en næring som er inne i en kreativ gullalder. Tiden er moden for å skape et moderne museum og opplevelsessenter som feirer og dokumenterer dette, og som henvender seg til et bredt publikum. Dette understrekes også av flere rapporter, stortingsmeldinger og utredninger gjort de senere år. Det skal som et nasjonalt, samlende museum være statlig drevet, og lokaliseres i landets hovedstad. Dette er den historisk viktigste byen for pop og rock i Norge, og om lag 85 % av alle virksomheter innen musikkbransjen er plassert her. En slik plassering vil muliggjøre visjonen om et museum som skal være et aktivt opplevelsessenter, i nært samarbeid med utdannings- og forskningsmiljøer og med musikkbransjen og næringslivet.

Populærmusikk
Populærmusikk er et begrep som har vært i bruk helt siden den industrielle revolusjonens begynnelse. Det henspiller opprinnelig på en dualisme i europeisk kunstsyn i romantikken, hvor man skiller mellom på den ene side lærd høykultur for eliten, og på den annen side lettere populærkultur for arbeider- og middelklassen, gjerne autodidakt og beslektet med folkemusikken. I det 21.århundre er derimot et slikt dualistisk kunstsyn i stor grad forlatt. Vi har opplevd en teknolgisk revolusjon, utdanningsrevolusjon, sosiale omveltninger, og framveksten av media og en stadig mer globalisert kultur. For populærmusikkens del var framveksten av innspillings- og avspillingsteknologi, som startet med Edisons oppfinnelse av fonografen i 1877, avgjørende for den videre utvikling: Den har blitt en muntlig-elektronisk tradert uttrykksform, nært knyttet til teknologisk utvikling. Populærmusikken har estetisk sett utviklet seg til å bli et musikalsk fellesspråk, med en rekke ulike uttrykksformer, og med apell til et bredt publikum på tvers av raser, kjønn, geografi og aldersgrupper. Den inneholder godt og dårlig, ambisiøs kunst og kommersiell underholdning, originalt og masseprodusert, avantgarde og allemannseie.

Fra ”Wow! Populærmusikkens historie” (Yngve Blokhus og Audun Molde, Universitetsforlaget 2004):
”På 1990-tallet ble populærmusikken sosialt og politisk akseptert som en vesentlig nøkkel til forståelse av vår samtid og nære historie, og den er i et nytt århundre i økende grad akseptert som en essensiell del av vår kultur.
Populærmusikk er et språk som omfatter tradisjonsbærerne og de eksperimentelle nyskaperne, en felles arena for primitivisme og profesjonalisme, for underholdning og kunst, for overfladiskhet og dybde, for banalitet og genialitet – et universelt nettverk av kulturell tilhørighet. Populærmusikken er i dag kanskje det nærmeste vi kommer et globalt fellesspråk”

I det følgende vil vi avgrense populærmusikk-begrepet til etterkrigstida, og vi bruker derfor termene pop og rock som samlebegreper. Rock’n’roll oppsto på 1950-tallet som en sammensmeltning av afroamerikanske og euroamerianske urbaniserte musikktradisjoner i USA. Dette sammenfalt i tid med begivenheter som oppheving av raseskillelovene, oppfinnelsen av den elektriske gitaren, lanseringen av vinylplatene, tv-mediets gjennombrudd, en utdanningsrevolusjon, og en helt ny forståelse av ”tenåringer” som et eget sosialt segment. Til sammen utgjorde disse faktorene en sosial, politisk, økonomisk og ikke minst kulturell sprengkraft, som vi kjenner under navnet rock’n’roll. Rock’n’roll kom også til Norge med filmen ”Vend dem ikke ryggen” i 1956, og dette er den spede starten på historien som et norsk pop- og rockmuseum skal vise. I dag omfatter denne historien en rekke forskjellige uttrykksformer som hip hop, heavy metal, og elektronika.

Fra St.meld. nr. 48 (2002-2003), Kulturpolitikk fram mot 2014.
Musikkfeltet er prega av sjangerblandingar og samarbeid på tvers av stiltradisjonar.
Grensene mellom kunstartane flyt også meir over i kvarandre enn tidlegare, og nye samarbeidskonstellasjonar vert organiserte på tvers av faglege skiljeliner.

I vår postmoderne og digitale tidsalder blandes musikksjangre på helt nye måte, ofte med spennende resultater. Norsk pop- og rockmuseum må være det museet som tar dette på pulsen. På den måte blir museet ikke bare et sted som forteller historien, men som også fanger nåtiden, og gir oss skisser av fremtiden.

Hvorfor et norsk pop- og rockmuseum
Hvorfor skal vi ha et museum for pop og rock? Når man skal diskutere opprettelsen av et norsk pop- og rockmuseum, så er det ikke nødvendigvis diskusjonen om hvorvidt pop og rock er verdig et museum som er interessant. Det man må ta stilling til, er om den har vært og er viktig nok til at man bør gjøre dens historie tilgjengelig for et større publikum. Har den hatt betydning for vår samfunnsutvikling? Har den gjort noe med våre sosiale liv? Har den formet vår identitet? Har den påvirket og hatt betydning for andre kunstutrykk? Er den viktig i våre minner? Er den viktig for tiden vi lever i, og vil den ha betydning for vår fremtid?

En mangfoldig kunstform
Enhver kunstform speiler og former sin samtid. Populærmusikken har også hatt en vesentlig sosial og politisk betydning i en rekke sammenhenger. Den har vært inspirasjon og stemme for folkebevegelser, og også det viktigste lydsporet i millioner av enkeltmenneskers liv. Rocken har på mange måter representert et opprør mot det bestående, og vært en stemme for den selvlærtes personlige uttrykk. Pop- og rockkulturen har siden starten på 50-tallet hatt en enorm påvirkningskraft på først og fremst ungdommen. Den har gitt formspråk til det ungdommelige opprør mot det bestående, og har på den måten alltid vært både banebryter og et testfilter for utviklingen i samfunnet. Markedskreftene oppdaget dette tidlig, og lot i stadig større grad popen og rocken være spydspissen i å flytte grenser i befolkningen. En kritisk innvending mot å opprette et museum for pop og rock; kan derfor være å spørre om ”opprør” skal ufarliggjøres på et museum? Det er imidlertid en populær misforståelse fra 70-tallet at rock nødvendigvis ”må” representere et opprør. Som andre kunstformer, kan rocken utfordre det bestående, men den fungerer i dag også som en tradisjonsbærer. Det er også en foreldet oppfatning at pop og rock er ”ungdommens musikk”. Av denne misoppfatningen har politisk interesse for rock i stor grad tidligere vært sosialpolitisk begrunnet som ungdomstiltak, i stedet for kulturpolitisk ut fra musikkens egenverdi. Dette er heldigvis i ferd med å endres. Pop og rock er i dag blitt en kunstform som i sine mange avskygninger apellerer til barn, ungdom, voksne og eldre. En studie av rocken er derfor også en studie av samfunnsutviklingen fra 1950 og frem til i dag.

Fra St.meld. nr. 48 (2002-2003), Kulturpolitikk fram mot 2014.
Musea skal vera arenaer for kunnskap og opplevingar og skal vera ei kjelde til kritisk refleksjon og skapande innsikt for nolevande menneske gjennom å knyta notida saman med fortid og framtid.

Det har historisk sett vært en klar forfordeling av økonomisk støtte fra myndighetene til musikksjangere som jazz, klassisk, viser og folkemusikk. Dette har utspring i at disse kunstuttrykkene har blitt ansett for å ha en høyere kulturell verdi enn pop og rock. Det har også sammenheng med den utbredte misforståelsen at pop og rock driver seg selv økonomisk, til tross for at det i et land som Norge kun er et svært lite antall mennesker som kan livnære seg gjennom å utøve disse musikkformene. Selv om det heter ”populærmusikk”, er ikke dette nødvendigvis det samme som ”populær musikk” i kommersiell forstand: De fleste norske utgivelser selger kun noen hundre eksemplarer, og havner verken på hitlister eller på tv-skjermen. Når pop og rock totalt gjennom 50 år har omsatt verdier for det tidoble av hva jazz, klassisk viser og folkemusikk har til sammen, vitner altså dette om en svært omfattende aktivitet, til dels på rent idealistisk kunstnerisk grunnlag. Disse prosessene er i norsk sammenheng grundig dokumentert i Norsk Kulturråds rapport nr.30, Populærmusikken i kulturpolitikken (2002).

En gullalder akkurat nå
For 30 år siden eksisterte det knapt en norsk musikkbransje, dersom vi skal bruke dagens profesjonelle standarder som målestokk. Det har skjedd en spennende utvikling som fortjener å synliggjøres for alle. Fra slutten av 1990-tallet har norsk pop og rock gått inn i en gullalder, både økonomisk, kunstnerisk, med tanke på aksept og anerkjennelse i samfunnet, og med tanke på interesse fra utlandet. Derfor er tiden nå moden for et norsk pop- og rockmuseum.

Fra Kulturmeldinga:
7.10 Populærmusikk
Populærmusikken bør fremjast som uttrykksform, og krav til kvalitet må stå like sentralt som overfor dei andre områda av musikklivet.

Grammofongrossistenes Forening: Omsetning i verdi for 2002
Norskprodusert pop/rock: 192,9 mill.
Internasjonalt produsert klassisk musikk: 35,0 mill.

Disse tallene er avslørende: Salg av norskprodusert pop/rock er i dag nesten 6 ganger så stor som det totale salget av all klassisk musikk i Norge. Salget av norsk pop og rock har for øvrig vokst kraftig de to siste årene, så dette tallet vil i dag være betydelig høyere.

Populærmusikkartistene som kulturelle ambassadører
På det årlige bransjetreffet by:Larm ble det i 2004 presentert en undersøkelse gjort blant et utvalg musikkjournalister og ansatte i musikkbransjen i en rekke europeiske land. Denne viste at norsk musikk i forbausende stor grad oppfattes å ha en identitet, som er knyttet til positivt ladede verdier. På aksene ”mainstream / særpreg” og aksen ”overfladisk / ekte” falt inntrykket ut på det siste begrepet med god margin. Respondentene brukte ord som ”kvalitet”, ”nyskapende”, ”varme”, ”ekte”, ”mye melodi”, ”kjølig” og ”nisjeorientert” for å beskrive sine assosiasjoner om norsk pop og rock. Det er liten tvil om at det er artister som Röyksopp, a-ha, Lene Marlin, Dimmu Borgir, Satyricon, Sondre Lerche, Sissel Kyrkjebø, Nils Petter Molvær, m.fl. som i dag som best selger Norge som en kontemporær kulturnasjon ute i verden. De er våre fremste kulturelle ambassadører.

Utenriksdepartementet gjorde i 2003 en større satsning med tanke på å utrede behovet for en ny strategi mot å profilere Norge ut i verden. Bl.a. bestilte de en rapport av Mark Leonard (Director of the UK Foreign Policy Centre) og Andrew Small (Researcher at the UK Foreign Policy Centre) – Norwegian Public Diplomacy. En av konklusjonene i rapporten sier;
“All of the icons that feature in Norwegian public diplomacy are dead – Ibsen, Grieg, Nansen, Bjørnson and Munch. These are all important international figures that command recognition among elements of the elite in many countries, but they neither give the impression of a country that is overflowing with contemporary talent, nor relate to a modern version of the stories. The equivalent would be for the UK to rely on Dickens, Constable, Britten, and Scott of the Antarctic in its public diplomacy work – and eschew any modern material.”

Da Storbritannia i 2003 feiret ”The Queen’s Golden Jubilee” ble, symptomatisk for en slik erkjennelse, hovedfokuset ikke lagt på de døde ikonene. Derimot ble en offisiell markering i form av en gigantisk utendørskonsert med moderne ikoner som David Bowie, Paul McCartney, Queen og Ozzy Osbourne, solgt til tv i 69 land.

Videre sier rapporten fra Leonard & Small :
”It would be up to strategies of Norwegian public diplomacy to align these new icons with the different stories but it is clear that some already have an enourmous impact on the world stage and carry some of the most important messages. The music of Röyksopp, Lene Marlin and a-ha massively outsell CD’s and concerts of Grieg.”

Denne rapporten har ført til store endringer i UD’s strategier i å presentere Norge.

ABM – Arkiv, bibliotek og museum
Debatten rundt arkivering, bibliotek og museum (ABM) var kanskje det største kulturpolitiske tema i Norge gjennom store deler av 1990-tallet. Debatten første til flere store utredninger som kuliminerte med Regjeringens Stortingsmelding nr. 22 (1999 – 2000): Kjelder til kunnskap og oppleving. Om arkiv, bibliotek og museum i ei IKT-tid og om bygningsmessige rammevilkår på kulturområdet. Meldingen ble behandlet i Stortinget 1. desember 2000, og fikk stor tilslutning.
”Kjelder til kunnskap og oppleving innebærer et omfattende program for både koordinering og utvikling av arbeidet innenfor de sentrale arbeidsfeltene for nasjonens felles hukommelse med dokumentasjon av all menneskelig aktivitet i Norge: Arkiv, Bibliotek og Museum”.

Stortingsmeldingen la til grunn statlig tilskudd i størrelsesorden en halv milliard i perioden 2000–2005. I tillegg kommer forventede tilskudd fra fylkeskommune og kommune i tilsvarende størrelse. Meldingen har ført til en omfattende opprustning av ABM-sektoren, og mye av vår kulturarv blir nå gjennom satsningen på feltet bevart for
ettertiden. Den delen av vår kulturarv som hittil har slitt mest med å bli fanget opp av denne opprustningen, er paradoksalt nok populærmusikken. Nå tyder imidlertid mye på at arkivdelen av populærmusikken vil bli tatt vare på via det frivillige initiativet INP. Museumsdelen gjenstår.

Museum eller Opplevelsessenter?
Nettopp i forhold til populærmusikkens dyptgripende påvirkning på vår kultur og det sosiale liv de siste 50 årene, så er det av avgjørende betydning at et museum på feltet blir viet både plass og økonomiske midler som står i forhold til dens betydning. Vi ønsker altså et stort museum, men enda viktigere et ”aktivt” museum, som oppdaterer seg i takt med temaskiftene i samfunnsdebatten. Mer enn noe annet museum, så bør et populærmusikkens museum være høyst til stede i nåtiden.

Ordet ”museum” har dessverre blitt et noe stigmatisert begrep, som oppfattes som kun et sted som forteller en avsluttet historie. Derfor bør kanskje et ”museum” som her beskrevet heller defineres som et opplevelsessenter. Forbilder til inspirasjon kan være det tidligere Rock Circus i London, The Beatles Story i Liverpool, og ikke minst det storslåtte og kritikerroste Experience Music Project (EMP) i Seattle. Norsk pop- og rockmuseum er derfor foreløpig å regne som et prosjektnavn.

I den andre delen av denne presentasjonen, skisserer Bjørge hva et slikt nasjonalt pop- og rockmuseum etter hans mening bør kunne presentere av innhold. Andre, tredje og fjerde del av dette foreløpige prospektet vil presenteres på Ballade i løpet av de nærmeste dagene.