En frekkis, dårlig arbeid eller dårlig bestilling
INNLEGG: Å basere seg på at et styrket Music Export Norway (MEN) er løsningen på en ny felles satsing for norsk musikkeksport, er i beste fall banalt, skriver direktør Per Erik Kise Larsen i Det Norske Kammerorkester.

Rapporten ”Ekspander eller dø”, som er bestilt av kulturministeren, omhandler platebransjens behov, men tar på ingen måte høyde for den bredde norsk musikk representerer internasjonalt i dag. Med unntak av ingressen på forsiden av rapporten, er det heller ingenting i innholdet som tenker i noen annen retning enn platebransjens eget behov.


Last ned rapporten.


Om innholdet er svaret på bestillingen fra ministeren, burde utvalget vist større edruelighet i forhold til hvem de snakker på vegne av. Om bestillingen derimot var å beskrive en ny satsing for norsk musikkeksport generelt, har utvalget tatt en skikkelig frekkis.

Platebransjen (eller bare deler av den?) mener i sin rapport at løsningen på norsk musikkeksport er å styrke MEN. De ønsker å styrke dette slik at det skal bli en …”Ny satsing på felles ressurssenter for norsk musikkeksport” som det heter på rapportens forside. Med andre ord vil de kanalisere mest mulig av de statlige pengene inn i en organisasjon de allerede selv eier og kontrollerer. Dette mens store deler av norsk musikkliv har falt, og fortsatt vil falle utenfor MEN sitt satsingsområde om man skal legge rapporten til grunn. Enten må MEN gjennomgå store endringer i forhold til det rapporten foreslår, eller så får platebransjen (og MFO?, medeier i MEN, red. anm) snakke for seg selv og ikke late som de snakker for et samlet norsk musikkliv.

Det er mange spørsmål og utfordringer knyttet til eksport av norsk musikk. Store deler av dagens musikkeksport tør jeg hevde skjer utenfor rammen av hva som er kommersielt interessant. Noen er allerede delfinansiert av det offentlige, men har fremdeles ingen kommersiell interesse. Andre igjen reiser for knapper og glansbilder fordi de så gjerne vil ut og spille. Finansieringen er viktig, men det kommersielle aspekt er ikke til stede. Det er musikere/artister innenfor såkalt smale sjangre som har stått for en vesentlig del av norsk musikkeksport gjennom mange år. De spiller nødvendigvis ikke for et stort publikum, men har samtidig skapt en oppmerksomhet for norsk musikkliv som går langt utover hvem de når gjennom sine konserter og innspillinger. De har sitt faste publikum, men vil aldri nå den store bredden i en næringsfilosofi som utvalget bak rapporten legger til grunn.

Samtidig er dette musikere/artister som gjennom sin originalitet og eller kvalitet har vist seg internasjonalt levedyktige. Noen av dem til de grader at de faktisk allerede har nådd de målsettinger rapporten setter som delmål for 2012. Både Andsnes, Garbarek, Mørk, Oslo-Filharmonien, Trondheimssolistene og Det Norske Kammerorkester har vært nominert til diverse internasjonale priser gjennom en årrekke, og sågar fått noen av dem. Platemerket 2L, et lite nisjeselskap, har klart å bli nominert til Grammy både for sin egen lyd og gjennom sine artister minst to ganger. Jeg er sikker på det finnes flere andre eksempler på viktige priser gitt til andre norske artister innenfor flere sjangre. Felles for dem er at de stort sett faller utenfor utvalgets satsingsområde.

Utvalget sier i sin rapport at ”I 2012 skal tre norske artister gå topp 10 på den europeiske singellisten og én norsk artist på den europeiske albumlisten”. Jeg har full forståelse for at platebransjen drømmer om nye salgsrekorder igjen, men er dette virkelig et viktig kulturpolitisk mål for Norge? Er det gjennom en singel-hit Norge skal bli en god kulturnasjon? Artister som Silje Nergaard og Bugge Wesseltoft har vist seg som strålende norske musikere/komponister/låtskrivere med solide navn ute, men blir aldri å finne på topp 10 verken i England eller USA. Er ikke slike artister verd å satse på for norsk musikkeksport i fremtiden?

Kultur og næring er blitt et slags mantra i Norge. Jeg tror det er et farlig blindpsor. Det finnes selvsagt god kultur og kunst som er god næring, men i det store og hele er kunst og kultur i sin natur noe som skal være en motvekt til det kommersielle, altså næringstankegangen. Det er vel derfor Trond Giske allerede har satset så mye penger på kultur, nettopp for å opprettholde det ikke-kommersielle. Det må også eksport av norsk musikk til utlandet ta inn over seg. Det bærer denne rapporten ingen bud om.


Per Erik Kise Larsen er direktør i Det Norske Kammerorkester.