Panorama-redaktøren: - Holstad har rett!
Jeg vil med dette på vegne av den uavhengige musikkpresse i Norge utdype min støtteerklæring til Egon Holstad og hans kritikk av VG-skribentene Stein Østbø og Kurt Bakkemoen. Fra Panoramas ståsted er det mer enn noen gang aktuelt å påpeke en rekke faktiske forhold i dagens norske musikkpresse, skriver Panorama-redaktør Paul A. Nordal i dette innlegget i den etterhvert svært så opphetede debatten om norsk musikkpresse.

Av Paul A. Nordal, Redaktør, Panorama

Etter å ha jobbet med Panorama i åtte år er tiden moden for at vi kommer mer på banen i debatten rundt musikkjournalistikk - eller såkalt musikkjournalistikk - og måten dette blir presentert på her i landet. For det første så handler ikke dette om Turboneger versus Celine Dion. Det handler om kunnskap, og en journalists viktigste oppgave: Å orientere sin leser (evt. lytter/seer), basert på fakta og informasjon såvel som kritikk. Subjektive meninger bør i denne sammenheng betraktes sekundært.

Jeg har ingen problemer med å innse at et organ som VG har en helt annen hovedgruppe av lesere enn hva eksempelvis vi i Panorama har. Det kan nærmest sammenlignes med å sette TV2s God Kveld Norge opp mot NRKs Lyderket - som jo neppe er ment for det samme publikum. Likevel ser jeg et poeng i i å trekke en sammenligning. Ikke fordi utgangspunktet er så forskjellig, men fordi vi egentlig og forhåpentligvis har samme målsetting.

Jeg har ellers ingen intensjon å påstå at Panorama er bedre eller verre enn VG og andre tabloide musikkredaksjoner på feltet. Vi, som andre, kan utvilsomt bli bedre innenfor det vi holder på med. For vår del handler det mer om å skaffe til veie ressurser som vil gjøre det mulig å satse 100% på å utvikle produktet vårt. Men for tabloidpressen som har midler i tonnevis, og deres måte å prioritere musikkstoff på i forhold til oss som et uavhengig organ med musikk som spesialfelt, handler det mer enn noe om å ta jobben sin på alvor. Det er med andre ord relativt mye og store avstander som skiller Panorama fra VG, selv om begge publikasjoner egentlig bør ha som utgangspunkt å tjene samme formål.

Nå hører det med til min oppfatning at mange som skriver om musikk i dagsavisene er kyndige folk med solide kunnskaper om hva de driver på med. Men som Holstad poengterer, så er det et tankekors at VG samler sine musikkreportasjer og anmeldelser (om de korte beskrivelsene deres kan kalles for det da?) i underholdningsseksjonen Rampelys, på lik linje med unyttig sladder om kjendiser og sånt, gjerne støttet opp av et stort og flott bilde av en eller annen unyttig syngedame med store pupper. Og når det gjelder VG spesielt, så har jeg selv en rekke ganger nærmest vrengt meg i ren frustrasjon over faktafeil og misforståelser som avisens kulturredaktør ikke synes å ha den minste snøring på å fange opp før saken går i trykken. Ikke fordi det nødvendigvis bryr meg så mye om VG gjør en feil eller ti, men fordi det mer enn noen nettopp er VGs musikkjournalister som gjerne blir menigmanns oppfatning av oss som jobber innenfor dette fagfeltet. Jeg har også sterke meninger(!) om Dagbladets musikksatsing, men innrømmer mer enn gjerne at denne avisen ligger flere hestehoder foran sin største konkurrent på feltet.

Jeg har videre ingen problemer med å akseptere andres synspunkter og meninger, selv om de kommer i konflikt med mine egne. Ikke minst har jeg som redaktør tidvis støtt på uenigheter i forhold til hva våre egne anmeldere måtte mene om en plate eller et produkt, spesielt dersom det kolliderer med min egen oppfatning. Jeg har likevel måtte leve med å godkjenne og deretter publisere vedkommendes sak under Panoramas navn og logo. Men vi forsøker i det minste - og så lang det lar seg gjøre - å sørge for at faktafeil ikke oppstår. Av respekt for leserne, artisten det handler om og naturligvis på vegne av yrkesgruppen vi opererer i generelt sett, er det viktig å ikke slurve med faktafeil eller forståelse av sjangeren det skrives om. Her har VG mer enn en gang tråkket feil. Det i så stor grad at enhver som jobber som musikkjournalist bør føle seg pinlig berørt på vegne av hele yrkesgruppen. Og de som evt. ikke gjør eller har gjort det, bør derimot vurdere sin rolle i dette faget. Dette må til for å beholde troverdigheten, hvilket VGs tidvise udugelighet snarere er med på å bryte ned enn å bygge opp.

Dette burde også VG tenke på, da de får ufortjent mye oppmerksomhet for det de publiserer av musikkrelatert stoff. Ikke minst burde avisen, som tross alt er landets største, bruke sine ressurser på å ta musikken på alvor, og ikke skyve den bort under en underholdningsparaply hvor en rekke av dagens viktigste utøvere ikke hører hjemme. Poenget mitt er at artister som Celine
Dion, Mariah Carey og Heidi Hauge for den saks skyld, gjerne må kategoriseres i seksjonen for underholdning. Men mennesker som virkelig bryr seg om musikk, driter i stor grad om hva VG, Panorama eller andre måtte mene om disse og disses plateutgivelser. De som liker sånt, kjøper det uansett og uavhengig av hva musikkpolitiet måtte mene.

Hva det musikkinteresserte publikum er interessert i, er stoff om artister de bryr seg om i kombinasjon med saker om artister de ikke visste eksisterte. Det finnes nemlig en jungel der ute, hvor kun en liten andel har sjanse for å få oppmerksomhet i media. Vår jobb, tilsvarende VGs, er å orientere leserne om hva som finnes, hva som er verdt å følge opp og hva som kanskje dessverre ikke er det.

Lykkeligvis for Norge og landets solide artiststall, har publikum såvel som mediene generelt sett i stadig større grad insett verdien av å satse på musikkstoff. Hvilket igjen har sørget for å få dagsavisene til å satse mer konkret på feltet enn hva de gjorde tidligere. Men det er likevel lang fra nok for at alle som lager musikk får den sjansen de fortjener. Til tross for at vår redaksjon sannsynligvis har en av landets største i antall medarbeidere, er det begrenset hvor mye vi faktisk har anledning til å følge opp. Det har vi verken midler eller kapasitet til, selv om vi aldri så mye
ønsker å bidra her.

Hvor kunne forresten egentlig publikum først lese om alle de nye talentene vi nå ser slå seg opp og frem overalt? Det var ihvertfall ikke VG som var først ute med reportasjer om artister som vi de senere årene har sett blomstre opp i alskens underholdningsspalter. For å ta noen eksempler, kan jeg ramse opp navn som du på nasjonalt plan først kunne lese om i Panorama: Askil Holm, Gåte, Röyksopp, Ralph Myerz, Furia, Surferosa og Briskeby er bare noen av dem. Tabloidavisene i Akersgata påberopte seg riktignok æren for å ha "oppdaget" disse. Men hadde de giddet å følge opp hvis ikke Panorama og andre nisjepublikasjoner hadde vært der først? Jeg bare spør...!

For Panorama er dessuten dagsavisenes økte satsing på musikkstoff en todelt erfaring, fordi vi merker at kampen om reklamekronene øker. På den annen side, så er det jo generelt sett positivt at musikk får større oppmerksomhet, hvilket igjen vi har sett fører til økning i salg av plater. Som til syvende og sist er positivt for hele bransjen. Hvorfor skal vi ellers godta at dagsavisenes musikkjournalister lever godt på fete lønningsposer, mens vi som virkelig gjør jobben må basere alt på ren idealisme og dugnadsånd for å i det hele tatt få lov til å orientere musikkinteresserte landet rundt? Og hvorfor er ikke Panorama og andre viktige aktører innenfor kulturfeltet for eksempel tildelt pressestøtte for å sikre driften?

Panoramas oppgave er altså først og fremst å fungere som et reelt alternativ for mennesker med en generell, men genuin interesserte for musikk. Med det mener jeg at vi tross motgang og vanskelige kår fremdeles står på og brenner våre ildsjeler så kraftig at det tidvis er svært smertefullt for å gi musikken som kunstform et forum som den fortjener. Belønningen er at vi treffer vår målgruppe, til tross for at ingen støtter oppunder arbeidet vårt rent økonomisk. Jeg føler tross dette at avisen er levedyktig, og en verdig konkurrent til alternativene som finnes der ute. Og da tenker jeg ikke på Mute, men på dagspressens stadig økende satsinger på musikkstoff på tirsdager.

Svaret er at vi driver med dette fordi vi brenner for det. Og vi gjør så uendelig mye mer enn å kun presentere våre subjektive meninger. Spør eksempelvis de artistene som støtter oss i forbindelse med at rockklubben Garage i Bergen har tatt et initiativ til å arrangere en støttekonsert i neste måned for å sikre grunnlaget for Panoramas videre eksistens. Det jeg vil frem til er at det handler om respekt. Gjensidig respekt.

VG er sikkert anerkjente nok innenfor mange andre felter, men hvordan står det egentlig til med respekten for dem i seriøse musikkretser? Etter å ha fulgt flere debattråder her i Ballade, så ser det ikke ut som om den er så fryktelig mye å skryte av.

Jeg tror det er rom for både tabloidavisenes og nisjeavisenes musikkstoff, og at det både er et behov for og ønskelig at vi skal være forskjellige. Men jeg synes i tråd med Egon Holstads påstander at det i enhver publikasjon bør være folk med kunnskaper og som følger med i tiden som står bak dette arbeidet. Det er vanskelig å se at VG gjør dette pr. i dag.

Paul A. Nordal, Redaktør, Panorama

Synspunkter? Innlegg? Har du en stemme som bør bli hørt i denne denne saken? Ta kontakt med Ballade!