Ultimakonferansen 2002
I dag, mandag 7. oktober, starter Ultimakonferansen 2002, som har fått tittelen "Elektronisk kunst i det offentlige rom". Målet er å gi et samlet bilde av status innen feltet elektronisk kunst i dag, og peke på muligheter og formidlingsutfordringer for elektronisk kunst i det offentlige rom.

Av Cathrine Lorange, Ultima

Målet for Ultimakonferansen 2002 "Elektronisk kunst i det offentlige rom" er å gi et samlet bilde av status innen feltet elektronisk kunst i dag, og peke på de muligheter og formidlingsutfordringer for elektronisk kunst i det offentlige rom. Konferansen skal gi et bilde av hele verdikjeden - fra kunstnerisk idé til ferdig installasjon.

I samarbeid med NOTAM (Norsk nettverk for teknologi, akustikk og musikk) har Ultima gleden av å invitere til årets konferanse: "Elektronisk kunst i det offentlige rom". NOTAM og Ultima ønsker med dette å bidra til økt forståelse for det kunstneriske arbeidet med og formidlingen av elektronisk kunst i det offentlige rom.

Det offentlige rommet er en utfordring for alle kunstarter. Den elektroniske kunsten innbefatter lyd, bilder, lys og sms så vel som internett og årets Ultimakonferanse vil vise den elektroniske kunstarten både i historisk, teknisk og arkitektonisk lys. Konferansen rettes seg for flere målgrupper - arkitekter, utbyggere, offentlige bestillere og bevilgere, skapende kunstnere, kunstformidlere og kunstteoretikere.

Forholdet teknologi og kunst
Teknologiske nyvinninger har inspirert og påvirket kunsten gjennom hele det 20. århundre, og stimulert til utvikling av tverrkunstneriske uttrykk som har åpnet opp for bruk av nye "rom" for både utvikling og formidling av kunst.

Kunstens samarbeid med teknologi har sine moderne røtter i det som er blitt kalt "Den første maskinalder" i 1910- og 1920- årene. I denne perioden ble det skrevet kunstteoretiske tekster som reflekterte over maskinens skjønnhet og nyskapende formspråk. Denne nye orienteringen innenfor kunsten fostret blant annet de italienske futuristene som i sin kunst henga seg til teknologiens former og ideer. I Nicolay Tarabukinsvs essay fra 1923 "Fra staffeli til maskin" hevdet han at tradisjonelle produksjonsmetoder for kunst, etter 400 år med repetisjoner av faste konvensjoner, var brukt opp. Den nye teknologien fremsto nå som kunstens nye samarbeidspartner. Maskinen som estetisk objekt ble kronet med utstillingen "Machine Art" på Museum of Modern Art i New York i 1934.

Den østerrikske kunstteoretikeren Walter Benjamin (1892-1940) satte forholdet kunst og ny teknologi inn i en større sammenheng i sitt berømte essay "Kunstverket i reproduksjonsalderen" (1936). Benjamins hovedpoeng var at gjennom de nyervervede muligheter for reproduksjonen befris kunstverket fra kravet om unikhet, autoritet og distanse. Følgelig mister kunstverket sin aura og mystikk, og blir med dette brakt nærmere og gjort mer tilgjengelig for den store masse. Denne demokratiseringen av kunsten åpnet opp nye måter å arbeide med kunst og teknologi, og det var Benjamins syn at da teknologi er en del av samfunnet må det følgelig inkorporeres i kunstnerisk praksis. Benjamins viktigste bidrag i kunstdiskusjonen var hans analyse av hvordan vår opplevelse av det estetiske forandrer seg gjennom fremkomsten av ny teknologi. Han snakker her om "sjokk", "distraksjon", "fart" og "fri flyt" som nye estetiske opplevelser i møte med samtidskunsten.

Walter Benjamins tanker er i høyeste grad aktuelle i dag, sett i lys av vår tids både begeistrede og kritiske forhold til ny teknologi. Et ikke fullt så optimistisk syn finner vi blant annet hos den franske filosofen Jean Baudrillard. Baudrillard ser på vestens kultur som en technokultur hvor kunstverket er blitt tegn for teknologien, ikke omvendt. I denne kulturen som Baudrillard kaller cyberblitz, er estetiske spørsmål som vakkerhet og stygghet irrelevante. Baudrillards noe mer desillusjonerte ståsted i forhold til elektronisk kunst er tankevekkende, men også betegnende for en holdning som støtter seg på et mer klassisk fastlagt kunstbegrep. Et kunstbegrep som er definert ut fra et krav om at en fysisk/sansbar referanse må være tilstede for at verket skal kunne oppfattes som kunst. Slik sett er det tradisjonelle kunstbegrepet inadekvat for å begripe et elektronisk formet kunstverk, som Benjamin var inne på i 1936. For: gjennom de elektroniske mediene utfordres vår estetiske persepsjon av tid og sted, form og innhold, og ikke minst vår ide om hva kunst skal være.

I møtet med en Benjaminsk optimisme og Baudrillards mer kritiske ståsted, representeres ikke bare ulike historiske posisjoner i forholdet mellom kunst og ny teknologi. På hvert sitt vis belyser de to ståstedene hvorfor elektronisk kunst både bør og skal utfordres som meningsbærende uttrykk for vår tid.

Den amerikanske kunstteoretikeren Jeremy Gilbert-Rolfe peker i denne sammenhengen på det han kaller det "techno-sublime" som en ny opplevelse av skjønnet formidlet gjennom computeren. Ideen om at det skulle eksistere en form for tekno-sublim kvalitet som en særegen estetisk verdi i relasjon til kunst og ny teknologi er tankevekkende. Gilbert-Rolfes åpner med dette for nye spørsmål i forhold til estetiske opplevelser av det computermanipulerte kunstverk, hvor bruken av kamera bare er første skritt i en kompleks kunstnerisk utforskning av de ny mediers radikale uttrykkskraft. Egenskaper som "bestandighet", "originalitet" og "eierskap" i forhold til elektronisk kunst blir følgelig ambivalente størrelser.

Konferanse i 2002
Den elektroniske kunsten er for å bli - og den kan snakke til oss med overraskende og bisarre stemmer uten en monumental dekorasjon. Med historisk ballast og kunnskap om de elektroniske muligheter og utfordringer vil konferansen "Elektronisk kunst i det offentlige rom" utforske, diskutere og vise hvor den elektroniske kunsten står i dag og de visjonene kunstarten representerer.

Konferansen vil se nærmere på det praktiske arbeidet med elektronisk kunst fra kunstnerisk ide til ferdig installasjon. Dette gjennom et bredt spekter av foredragsholdere som hver og en representerer ulike ledd i denne prosessen. Konferansen trekker inn arkitekter, kunstnere, kunstteoretikere, byggherrer, bevilgende myndigheter, og fagpersoner innenfor feltet elektronikk som foredragsholdere.

Hvilke tradisjoner har den elektroniske kunsten tatt opp i seg, og hva er det den bryter med? På hvilken måte kan elektronisk kunst gi oss en ny opplevelse av rom og tid? Og på hvilken måte omdefinerer den elektroniske kunsten vårt begrep om kunst i forhold til estetiske begreper som bestandighet, materialvalg og plassering?

På konferansen vil følgende blant annet bli drøftet:
- den elektroniske kunstens tverrfaglighet, symboleffekt og virkning
- den elektroniske kunstens karakter
- definisjon av det offentlige rom
- elektronisk kunst som fremtidsrettet og kontemporær kunst
- kunstnerens, utbyggerens, bestillerens og arkitektens perspektiver
- praktiske hensyn for installering av elektronisk kunst
- krav til solide og driftssikre tekniske løsninger
- produksjonsforholdene for elektronisk kunst, med de tilskuddsordninger og verksteder som eksisterer i Norge

Konferansen vil presentere et stort antall verk, installert i offentlige rom, som har oppnådd nasjonal og internasjonal anerkjennelse.

Det er et mål at "Elektronisk kunst i det offentlige rom" skal gi et samlet bilde av status innen feltet elektronisk kunst i dag, og med dette gi indikasjoner om videre muligheter og formidlingsutfordringer i det offentlige rom.

Velkommen til en spennende og tankevekkende konferanse!

Konferansen er produsert av NOTAM (Norsk nettverk for teknologi, akustikk og musikk) og PNEK - Produksjonsnettverk for elektronisk kunst.