Om komponistens mange gjøremål
Maja Solveig Kjelstrup Ratkje var en av de som holdt innlegg under NMIs heldagskonferanse 26. april. I dette personlige foredraget setter hun lys på hva det innebærer å være "ung og fremadstormende komponist" av idag, og forteller om en hverdag der hun bl.a. bruker internett aktivt for å nå ut med sin musikk. Men oppvasken blir det verre med.

Her følger et kort referat fra mitt innlegg i debatten "Trenger vi NMI?" under Norsk Musikkinformasjons heldagskonferanse 26. april 2001. Dette er et meget personlig essay om hva det vil si å være komponist i dag med utgangspunkt i egne erfaringer. En slags visjon om hva jeg mener at NMI ideelt sett burde være, følger også.

Håkon Berge introduserte meg som en "ung og fremadstormende komponist", noe som det sett utenifra kanskje virker som jeg er, nyutdannet og med avtaleboka full av frilansoppdrag. Med det som utgangspunkt skulle en kanskje tro at NMI hadde et svare strev med å sortere innkomne forespørsler etter mine verk? Svaret på dette er ikke annet enn et entydig "nei". Det er altfor lett å bli stemplet som ung og vellykket komponist etter et par internasjonale utmerkelser samt en vilje til å gjennomføre musikkprosjekter på mange ulike nivåer, og jeg er ikke i tvil om at det nok er flere som har hørt om meg enn som har hørt musikken min. Men uansett, Jeg er heldig, jeg driver på med det morsomste jeg vet, og jeg får endene til å møtes. Gakk!

Det hersker liten tvil om at komponistyrket i dag betyr at man innehar atskillig flere roller enn den fremdeles nålevende myten om den ettertenksomme noteskriveren på et trekkfylt loft med en flaske rødvin, helst med blyant og noteark, for å sitere en ikke ukjent komponist som ble intervjuet for noen år siden.

Da jeg skrev dette, sa samboeren min: "Nå må du si hva det er du gjør hele tida, da, når du egentlig skal komponere. Du gjør i hvert fall ikke noe særlig husarbeid!"

Hverdagen går unna i høyt tempo mellom noteskriving, administrering av spillejobber og andre prosjekter, øving, innspillinger av egen musikk, tolkning av andres musikk, konserter, innstudering av egen musikk med musikere, kulturpolitiske bidrag samt sortering, lesing og skriving av papirer som fakturaer, verkomtaler, søknader, klager, regninger, inkassovarsler og annet, i tillegg til å kopiere og sende ut noter og lyd og skrive ut stemmer etter forespørsler. Og administrere tre områder på internett. Og prøve å holde meg orientert om hva som foregår i Norge og ellers i verden... Alle disse punktene blir gjort halvveis, og de som har med papirer og penger å gjøre, er svært lite lystbetonte. Potensialet til å gjøre en grundigere sekretærjobb er skremmende stort, så stort at det er svært lett å prioritere bort kreativt arbeid dersom det går litt trått.

Man blir etter hvert ekspert på å skru av og på seg selv for å innstille seg på vidt forskjellige oppgaver. Det jeg virkelig skulle ønske jeg hadde mer tid til, noe som dessverre blir prioritert altfor langt ned i rekka av gjøremål, er: å komponere, å øve med eller uten mål og mening alene eller i konstellasjoner, å planlegge reiser, å bli kjent med nye mennesker...

Å holde liv i en hjemmeside er i alle fall tidsbesparende. Det får jeg mye igjen for. Dersom jeg er i full gang med noe, la oss si i sluttfasen av en komposisjon, er det svært greit å vise til hjemmesidene som fungerer som et
oppdatert arkiv for programkommentarer, CV, bilder, verkoversikt, presseklipp, aktualiteter og kalender over gjøremål, alt både på norsk og engelsk. Det beste med en hjemmeside er at den alltid er der, og helt av seg selv skjer det at jeg blir kjent med andre raringer som interesserer seg for det samme som meg. Dersom noen er inne og ser den amatørmessige designen, så blir de nok lettet over å høre at jeg allerede har spurt om hjelp (riktignok uten å få napp) til å mekke litt på både utseende og oppsett. Dessuten skulle jeg gjerne ha lagt ut eksmpler på noter og lyd.

Men nå må jeg ikke glemme NMI. (Jeg må visst stadig klype meg i armen for å huske det.)

Jeg har alltid vært av den oppfatning at skal det skje noe, så må jeg sørge for det selv. Derfor har jeg faktisk aldri forventet noe som helst av NMI.

Da jeg kom til Oslo for å begynne på Musikkhøgskolen, sto NMI for meg som et litt utydelig sted hvor de hadde masse brosjyrer om komponister og en hel del partiturer. Jeg skjønte liksom ikke helt hvilken funksjon stedet hadde. Det er nok litt av den samme følelsen jeg har i dag når jeg tenker på NMI. Selv om jeg i mellomtiden har erfart at menneskene som jobber der er både hyggelige og effektive. De trykker partiturer for meg, og det har til og med skjedd en gang at jeg har fått et komponistoppdrag etter en henvendelse gjennom NMI fra Northlands Festival. Ut over dette siste kan jeg ikke si at NMI har hatt noe å si for meg som komponist. Noter trykker jeg like gjerne selv. Jeg skriver jo alt på Finale. Stemmer skriver jeg selv. Jeg har som sagt opprettet egne hjemmesider både for meg og for ensemblet SPUNK. Jeg har opprettet kontakt med kolleger over hele verden. Ingenting av dette har vært noe jeg har forventet at NMI skulle gjøre for meg. Jeg har i grunnen ikke forventet noe som helst av NMI. Det NMI har kunnet tilby meg av tjenester, har kommet som et pluss og ikke som noe jeg har vært avhengig av for å kunne drive på selv. Så alt jeg sier nå om NMI, baserer seg i grunnen bare på personlig synsing og subjektiv ryktefortolkning. Dette beror rett og slett på at NMI ikke har hatt noen grunnleggende betydning for meg som komponist, og at jeg derfor ikke har vært så opptatt av hva NMI har kunnet tilby.

Jeg kan ikke forestille meg per i dag at NMI skulle kunne gjøre hverdagen min lettere og overta deler av kontorarbeidet jeg har ramset opp. Det ville heller ikke gjøre noe vesentlig utslag. For det viktigste punktet ble nemlig ikke nevnt, og det er den oppsøkende virksomheten mot festivaler, musikere osv. som jeg ikke kjenner selv og som jeg ikke har kapasitet til å bli kjent med. Jeg "pusher" ikke musikken min, jeg bare gjør den tilgjengelig i størst mulig grad. Jeg skulle virkelig ønske at noen kunne gjøre den førstnevnte jobben. Det er mange grunner til at jeg lager musikk, men den viktigste er at jeg vil at musikken min skal bli hørt. Det er bare det at det er helt umulig å skulle drive massiv PR for seg selv og samtidig være i en tilstand hvor tvilen og det subtile går hånd i hånd med kreativiteten. Det får være måte på personlighetsspaltning! Dessuten har jeg ikke tid til det. Problemet er at jeg ikke synes jeg har tid til noen ting...

Jeg vet at NMI ikke skal være et forlag. Det er i grunnen bra, for det fristiller komponister i forhold til rettigheter, og det presser ikke noe "image" på komponistenes egen profilering. (Jeg har allerede to komposisjoner på to kjente forlag, og det har i alle fall ikke ført til flere framføringer enn de jeg har sørget for selv.)

Hvis NMI skal være til nytte for komponister, hvor bør ressursene da settes inn? Det er to viktige oppgaver NMI bør ha i framtida:

Den ene oppgaven er å gi hele det profesjonelle musikkmiljøet drahjelp til å sette opp egne hjemmesider. NMI må ha en samlet oversikt over alle disse og stå fram som et godt eksempel når det gjelder profesjonell presentasjon på internett.

Den andre oppgaven er å jobbe offensivt mot utlandet. Jeg har inntrykk av at det er svært høy lusekoftefaktor når det offisielt skal presenteres norsk musikk i utlandet. Hvorfor trenger vi å kjøre så hardt på det "typisk" når vi begynner å få en kvalitet på ny norskprodusert musikk som holder høy internasjonal standard? Jeg kjenner mange komponister som er lei av all denne norske satsingen og at det er så viktig at vi har en nordisk "sound" og alt det der. Faktisk ser jeg på det som en stor ulempe å bli stemplet som "eksotisk fra det kalde nord". Kan man ikke kjøre hardt ut på musikkens premisser i stedet? Jeg skjønner at man må ta sterke virkemidler i bruk for å synes i disse informasjonsbombarderende tider, men da må man ikke miste troen på at mottakeren faktisk kan være interessert i oss musikkskapende nordmenn og -kvinner for det vi gjør og ikke fordi vi kommer fra Bunadland. Jeg risikerer nemlig å få kritikker som lyder slik: "(...)En kald polarvind fløt gjennom konsertsalen. Lyden var som om skurende isfjell blandet seg med hvalfisker i dypet. Musikken lot fantasien flyte fritt, men man skjønte snart at denne komponisten kom fra Trondheim i Norge. Hennes iskalde klanger lot ingen være uberørt.(...)" (Kritikk av "Waves I" inederlandske Apeldoornse Courant, 1997.)

Cyberspace er allerede internasjonalt farvann, og det har kommet for å bli, i alle fall i overskuelig framtid. I det internasjonale kontaktnettet som oppstår blant unge samtidsmusikere og komponister, er geografisk tilhørighet lite diskutert og lite vesentlig. De fleste reiser mye og har røtter og interesser i flere kulturer og nasjoner. Musikken preges av internasjonale, mangefasetterte strømninger, og svært få vil påberope seg å ha et geografisk varemerke. For min egen del så er jeg for tida mest opptatt av japansk musikk, og i mitt nyeste verk siterer jeg japansk gagaku-musikk. Kan dette profileres som norsk musikk?

Det som trengs, er en massiv, oppsøkende, utadvendt og intensiv virksomhet rettet mot utlandet. Jeg kan se for meg at verden kunne inndeles i ulike soner, og at ansatte i NMI fikk ansvaret for hver av disse, og over tid kunne de fungere som veiledere for komponister som oppsøker enkelte steder i utlandet eller som ønsker å gjøre det. Den viktigste oppgaven bør selvsagt være å formidle musikken uten at komponistene trenger be om det. Da er det viktig at musikken som presenteres, holder høy kvalitet. Noen må ta den avgjørelsen, gjerne et slags råd. Agentene, om du vil, vil opparbeide seg et bredt kontaktnett og ha god kjennskap til de mulighetene som finnes i sine soner. Denne kunnskapen får de ved å reise mye, gjerne bo i utlandet. For å ta fantasien helt ut: Det trenger ikke engang være nordmenn som har disse jobbene.

Da jeg dro på egen hånd til Japan en måned i fjor høst for å bli kjent med japansk musikkliv, alt fra streite komponister til undergrunnsmiljøet, hadde det da vært naturlig å be NMI om samarbeid med hensyn til presentasjon og kontakter? Det falt meg rett og slett ikke inn. Det var aldri en aktuell problemstilling. Kanskje det kunne bli det en gang i framtida?

Hvis NMI skal kunne hjelpe meg med alt sekretærarbeidet og gi meg mer tid til det jeg egentlig kan, så må jeg stole på at det faktisk skjer noe, ellers gjør jeg det bare selv. Dette går som nevnt ut over den tida jeg egentlig skulle bruke til å lage musikk. Min visjon avslutter med et håp om at NMI skal kunne bli flinkere enn meg til å få musikken min opp og fram i verden (og det skal ikke så mye til!), så kan jeg godt hjelpe til når jeg har tid. Inntil da får heller bare oppvasken stå.

Maja Ratkjes egne hjemmesider finner du her.