EFN: Frykter total overvåking
Vil en avansert, individuell kryperingsnøkkel, som sørger for at avtaler holdes mellom selgere og kjøpere av musikkfiler lede til Orwellske storebror-tilstander, eller vil den åpne for en sunn tilnærming til salg av musikk på Internett? Finnes det noe slikt som udemokratisk teknologi? Leder for organisasjonen Elektronisk Forpost Norge, Thomas Gramstad, svarer i dette innlegget Prof. Dr Juris Jon Bing, som han mener fremstiller problemene rundt kopisperrer og opphavsrett på en skjev måte. - Opphavsrett har alltid dreid seg om å kontrollere inntektsstrømmene, og aldri om tilgangen til solgte eksemplarer av åndsverk. Å la et Digital Rights Management-system håndheve lover, som Bing ser frem til, vil føre til total overvåkning av folks private datamaskiner, varsler Gramstad. EFN inviterer samtidig inviterer til debatt på Chateau Neuf i dag 1900, om kopiering, fildeling, eksemplarfremstilling og distribusjon i en digital tid.

Av Thomas Gramstad, leder EFN

I min mening gjorde Ballade en flott jobb med Jon Bing-intervjuet, både det og intervjuet med Svein Bjørge burde åpne øyne og føre til fruktbar diskusjon. Samtidig synes jeg synes det var en del som ble skjevt og ensidig i den tredje delen av Bing-intervjuet, "Jon Bing om rettigheter, fronter og fremtid på Internett".

EFN: For å respektere opphavsretten, men DRM er en udemokratisk teknologi
Min fremste innvending er i forhold til Digital Rights Management, som Bing beskriver slik:

" Et Digital Rights Management-system er noe som skal sørge for at den avtalen du har inngått med selger, overholdes. La oss tenke oss at du kjøper en låt, for å streame. Da sørger dette systemet for at du kan høre låten på maskinen din, men også for at du ikke kan laste den ned. Hvis du har kjøpt den for å lytte på den en gang, vil den automatisk slette seg selv etter en gjennomhøring. Her du abonnement på VGs ti på topp, lagres det en uke, før det slettes og fornyes. Dette er et datamaskinprogram, som har variabler som finnes i en rettslig avtale mellombruker og selger, forklarer Bing."

Jon Bing sier: "Jeg tilhører de som synes at opphavsretten skal respekteres, og synes derfor at det er viktig å finne måter å administrere rettighetene på nettet."

Jeg tror ikke det er noen i den norske debatten som mener at opphavsrett ikke skal respekteres. Men det er mulig å respektere, eller støtte respekt for opphavsrett, samtidig som man er motstander av "måter å administrere rettigheter på nettet" (hvis det med dette menes DRM).

Skal teknologi eller mennesker håndheve lover?
Bings argumentasjon leder faktisk til at teknologi - og ikke mennesker gjennom politiske og juridiske prosesser - skal styre inntekter fra, kopiering og spredning av, samt tilgangen til åndsverk. Men dette er et politisk, og ikke et juridisk standpunkt. Det er et teknokratisk politisk standpunkt, som røper for stor tiltro til teknologiens muligheter for kontroll, og for liten tillit til menneskers frihet. Teknologi kan ikke, bør ikke og skal ikke håndheve lover. Dét er menneskers og menneskelige institusjoners oppgave.

Teknologirådet og NHD hadde for en uke siden et åpent seminar, "Informasjonssamfunnet for alle", der man bl.a. stilte spørsmålet om det finnes "demokratisk teknologi". Jeg tror ikke det finnes demokratisk teknologi, fordi all teknologi kan både brukes eller misbrukes. Derimot tror jeg det finnes UDEMOKRATISK teknologi - teknologi som er slik utformet at den kun i liten grad kan fremme gode formål, men i stor grad og lett kan brukes til å fremme skadelige eller destruktive formål. DRM er en slik teknologi. Den fratar hver enkelt bruker kontroll over sin egen datamaskin - både i egenskap av forbruker/kunde og i egenskap av skaper/liten uavhengig opphavsrettsinnehaver - og samler all denne kontrollen og makten i hendene på en liten elite øverst på toppen i underholdningsindustriens store transnasjonale korporasjoner, og denne makten og kontrollen vil ved hjelp av DRM kunne kombineres med total overvåkning av alt brukeren gjør på sin maskin. Alt fra den minste ytring i epost til en bok eller komposisjon lagret i et lukket, kontrollert format vil ved hjelp av DRM kunne kontrolleres av dem som eier og kontrollerer sperren, krypteringen, tilgangssystemet eller det lukkede formatet. Den altomfattende teknologiske ufriheten som DRM representerer gjør dette til en av de største politiske truslene mot demokrati og frihet idag.

Opphavsrettens enerett styrer inntekter, ikke tilgang
Tilbake til at det er mennesker og ikke teknologi som skal håndheve lover, og hva dette betyr for opphavsrett.

For det første har vi allerede lover mot uautorisert spredning av åndsverk og kommersiell kopiering av åndsverk. Dette går under "piratkopiering" og er allerede dekket av lovverket. Lover, politi og domstoler håndterer allerede dette.

For det andre har opphavsrett aldri - aldri - dreid seg om å regulere TILGANG (aksess) til solgte eksemplarer av åndsverk. Tekniske sperrer har derfor ikke noe som helst å gjøre med opphavsrett, og det er en tilsnikelse å fremstille det annerledes. Å forandre opphavsrettslovgivning slik at den skal omfatte og beskytte tilgangskontroll over eksemplarer av åndsverk utgjør en enorm politisk endring.

Opphavsrett har alltid dreid seg om å regulere INNTEKTSSTRØMMENE som oppstår fra åndsverk, og i forlengelsen av dette også kopiering eller eksemplarfremstilling, fordi dette har vært historisk assosiert med inntekter. Men slik er det ikke lenger, i dag er kopiering så enkelt og billig at mange vil gjøre dette gratis. Det tredje poenget blir dermed at idag må vi derfor skille mellom retten til å ta kopier, og retten til å TA BETALT FOR kopier. Det siste er copyright og bør fortsatt beskyttes av opphavsrettslovgivningen. Det første - gratis og privat kopiering - er derimot en menneskerett og må befestes som det. Alle menneskelige samfunn innebærer deling av kultur og kulturprodukter som en grunnleggende sosial aktivitet. Kopiering
i bred forstand er en samfunnsverdi.

DRM har ikke noe med opphavsrett å gjøre
Videre er det vesentlig å merke seg at ideen om at vi må ha DRM og at DRM har noe med opphavsrett å gjøre bygger på en sammenblanding av en bestemt forretningsmodell med begrepet opphavsrett. Denne sammenblandingen skyldes at man forutsetter det vi kan kalle "Eksemplarkontrollparagdigmet", altså ideen om at:

(1) Inntekter kan eller må komme fra salg (eller utleie) av eksemplarer
(2) Ethvert eksemplar som det ikke betales for er tyveri
(3) Derfor må alle eksemplarer kontrolleres (og evt. overvåkes)

Denne forretningsmodellen er ikke nødvendigvis så ille i et samfunn der det er komplisert og kostbart å lage eksemplarer eller kopier (selv om det også der finnes mange andre mulige inntektskilder). Men i dagens samfunn er denne forretningsmodellen på god vei mot å bli økonomisk avlegs, og politisk fører den til udemokratiske beslutninger og lover, mens den hemmer eller forkrøpler ny og innovativ teknologi (f.eks. DAT-spillere, DVD-brennere, DataPlay), samtidig som den fremmer udemokratisk teknologi som DRM.

Alternativer til eksemplarkontroll
For det første utgjør tradisjonell opphavsrett fremdeles et utmerket alternativ til Eksemplarkontrollparadigmet. Det er fremdeles mulig å utgi plater, bøker, videofilmer etc. og selge disse uten DRM, uten kopi- eller avspillingssperrer, uten overvåkning, og la folk gjøre som de vil i privatsfæren, og også la folk få drive med evt. gratis fildeling som de vil, siden dette innebærer gratisreklame for verket og fører til netto salgsøkning. Og det er slike eksemplarer, uten bruksforkrøplende eller kvalitetsforringende sperrer og restriksjoner vi alle vil ha.

Men vi bør også tenke mer offensivt. Skapernes kompensasjon bør fristilles mest mulig fra telling av eksemplarer. Vi bør finne løsninger som kompenserer skaperne av verk på en måte som er mest mulig uavhengig av kopiering og eksemplarfremstilling, og tvungen aksesslogging.

Noen eksempler på dette kan være:

1. Forhåndsbetaling fra utgiver
2. Forhåndsbetaling fra kunder basert på "smaksprøver"
3. Fastlønn
4. "The Street Performer Protocol" (frivillige donasjoner)
5. Forsikringsselskap-modellen (skapere deler risiki og inntekter)
6. Stipendier, legater, stiftelser
7. Frivillige mikrobetalingsordninger (unngå overvåkning og aksesskontroll)
8. Sponsoring fra bedrifter
9. Skatter og avgifter, statlige og kommunale programmer
10. Livstidslegater, Statens Kunstfond etc., administrert av skapere og deres organisasjoner (eksempel: Danmark)
11. Borgerlønn

Hovedpoenget her er å formulere modeller som er forenlige med (de beste) mulighetene i ny teknologi, såsom enkel og billig eksemplarfremstilling og distribusjon.

I tillegg blir "flytende distribusjon" (uavhengig av en fast mediebærer, som f.eks. en plate) viktig. Salg av enkeltspor er bare et eksempel på dette. Andre varianter er ordninger for abonnement eller medlemskap (hos en artists eller bands fan- og salgsklubb, eller hos digitale distributører som representerer og selger for artister, band eller sjangere). Enda en variant er på stedet konsertopptak som brennes på stedet og selges idet publikum forlater konsertlokalet.

Kopiering og fildeling er et gode
"Problemet er at i Norge har man også hatt en regel som tillater at man fremstiller en kopi fra en annen ulovlig kopi, for eksempel ved at man laster ned en slik kopi fra Internett. Dette er det nå foreslått å endre, og det er jeg veldig glad for, sier Bing."

Her er det verdt å merke seg at Bing er i strid med både Kopinor og med det kommende EU-direktivet "IP Enforcement Directive" som begge eksplisitt går inn for at det ikke skal kunne kreves av den som kopierer at vedkommende vet at kopien man kopierer fra er lovlig.

"Det er ikke fnugg av tvil om den typen virksomhet [gratis fildelingsnett] går lengre enn det åndsverkloven tillater etter norsk rett. Vi er her inne på et område hvor det finnes forskjeller mellom ulike lands lover, men disse forskjellene forsøker man nå å jevne ut igjennom det såkalte INFOSOC-direktivet."

Jeg er enig med Bing i at dette antagelig går utover hva dagens Åndsverklov åpner for. Men å si at Åndsverkloven skal fortsette å sperre for dette, og evt. gjøres enda strengere, er et politisk og ikke et juridisk standpunkt. Det finnes gode grunner for å mene at gratistjenester for fildeling (a) bør være lovlige og (b) er til fordel for alle parter, også for musikere, artister og plateselskaper. (Jfr. min artikkel på Ballade.no, "Musikknedlasting, et umistelig gode både for musikere og artister")

"Dette er tekniske sperrer som innføres for å hindre det man antar er ulovlig bruk, så som å fremstille flere eksemplarer. Dette er vel de tiltakene som er satt mest i system. Historien på dette går langt tilbake, til de såkalte "donglene", som ikke var tidlige sexleketøy, men en primitiv og ubehjelpelig fysisk sperre mellom printer og datamaskin. Hvis ikke den satt der, ville ikke maskinen skrive ut. Et mer kjent teknisk beskyttelsestiltak, er at transparenter kommer med rød bakgrunnsfarge, slik at man ikke skal kunne kopiere dem uten spesialutstyr. Poenget med denne oppramsingen er å vise at tekniske beskyttelser ikke er noe nytt, og på ingen måte eksklusive for musikkbransjen, sier Bing."

Men slike sperrer har aldri før vært lovbeskyttet og straffebelagt - og det finnes gode grunner til at de ikke bør være det. (Jfr. seksjon 2.11 i EFNs høringsuttalelse til KKDs utkast om Endringer i Åndsverkloven, gjengitt på Ballade.no.)

"Jeg synes det burde vært tilstrekkelig å ramme de som omsatte eller tilbød utstyr for å kopiere åndsverk, eller tjene penger på å selge programmer som omgår tekniske beskyttelsesmekanismer", sier Bing.

Tvertimot er det helt vesentlig både for et velfungerende fritt marked og for å bevare en demokratisk fungerende teknologi, at slikt utstyr fritt kan produseres og omsettes. Jfr. EFNs lovforslag om leserett til åndsverk.

Bing sier videre: "Det vi alle går og venter på, er et velfungerende DRM-system. Hvis vi får til det, vil det løsne et skred."

Det er gode tekniske grunner til å tro at et "velfungerende DRM-system" er teknisk umulig. Det er gode politiske grunner til å mene at det er gledelig eller ønskelig at så er tilfelle, fordi et "velfungerende DRM-system" innebærer å frarane den enkelte bruker og kunde kontrollen over egen datamaskin og overføre denne kontrollen til internasjonale medie- og datakorporasjoner.

Bings konklusjon er at "hvis man har et DRM som er kodet spesielt for hver bruker, vil problemet bli betraktelig mindre."

...og overvåkningen av den enkelte blir total.

"Jeg hørte en undersøkelse på radioen forleden dag, som sparket inn denne veldig åpne døren. Den konstaterte at de som kjøpte mest musikk, også lastet ned mest. Det er selvfølgelig ingen overraskelse at de som har mye, bruker mye:"

Men dette betyr at argumentet for å forby gratis fildelingsnett bortfaller: Disse skader ikke salget av musikk, tvertimot forårsaker de en netto økning i musikksalget. Hvorfor skal de da forbys? Er det god nok grunn at "Rettighetshaverne er redde"?
Spesielt når denne redselen er godt forankret i løse lufta?

"Samtidig har de som er for "full frihet" på Internett, ikke tatt innover seg at man faktisk skal ha vederlag og kontroll i forhold til eget åndsverk."

Igjen forveksles Eksemplarkontrollparadigmet - en bestemt forretningsmodell - med opphavsrett eller opphavsrettens enerett. Vi er alle for at opphavsrettsinnehaveren skal ha enerett til inntekter fra verket, samt kontroll over spredning av verket i den offentlige sfære og republisering av verket. Men BRUKEN av solgte eksemplarer av verket, inkludert både valg av utstyr såvel som privat kopiering av verket tilligger eksemplareieren, ikke opphavsrettsinnehaveren. Og her må vi heller ikke ødelegge nye teknologier som fildelingsnett. I stedet må opphavsrettsinnehaverne innta en offensiv holdning og selv komme inn i og gjøre bruk av de nye teknologiene, og utvikle løsninger som både er til fordel for dem selv og brukerne/kundene. Den som skal leve av åndsarbeid må jobbe MED de nye teknologiene og ikke mot dem.

Thomas Gramstad

- - -

I dag, onsdag klokken 1900, inviterer EFN forøvrig til debatt på Chateu Neuf i dag 1900, om kopiering, fildeling, eksemplarfremstilling og distribusjon i en digital tid. Overskriften for debatten er "Kopiering: Menneskerett og/eller kriminell atferd?"

I en stadig mer digital verden der ulike medier smelter sammen flyter kopier av tekster, bilder, musikk, film m.m. tilsynelatende fritt rundt i datanettverkene. Vi inviterer til debatt om kopiering, fildeling, eksemplarfremstilling og distribusjon i en digital tid. Noen aktuelle spørsmål kan være:

- Hvem eier åndsverk?
- Er massekopiering nedbrytende for produksjon av kultur, eller
er kopiering en samfunnsverdi?
- Er opphavsrettigheter en form for eiendom?
- Er det bra eller dårlig at kopiering og distribuering er blitt
mye billigere og enklere?
- Bør det kopieres så lite som mulig eller så mye som mulig?
- Må det betales for alle kopier?
- Er det noen forskjell på kopi- og avspillingssperrer?
- Bør slike sperrer forbys?

I panelet sitter John-Willy Rudolph, leder for Kopinor, Mads Liland, daglig leder for Forvaltningsorganisasjonen LINO, Torkild Jemterud, som er ansvarlig redaktør for Radio Nova og Thomas Gramstad, leder for Elektronisk Forpost Norge.