- Hysterisk latterlig av plateselskapene
Medeier i Platebaren Feedback i Tromsø, Egon Holstad, går i dette store innlegget til frontalangrep på norske plateselskap og distributører. Han mener bransjen selger plater til dumping-priser til Platekompaniet, og ignorerer små forselgere. Holstad hevder at det begynner å bli ulevelige forhold for de som ikke driver kjedebutikk, da det pågår en monumental prisdifferensiering på innkjøp. - Det ironiske er at plateselskapene selv overhodet ikke later til å være komfortabel med situasjonen, skriver Holstad blant annet, og spør logisk nok hvorfor ikke noe da blir gjort med det.

Av Egon Holstad, Platebarn Feedback

Kjære alle sammen !

Som noen av dere sikkert har registrert, har Dagbladet i den siste tiden satt fokus på prisene i platebransjen, og da i særdeleshet med tanke på kjeden Platekompaniet og deres betydning for dette.

I sakens anledning uttalte undertegnede seg som representant for én av de, enn så lenge, mange frittstående butikkene i landet. I denne sammenhengen forsøkte jeg å forklare at problemet fortrinnsvis skyldes en monumental  prisdifferensiering på innkjøp mellom kjedene og de frittstående og at dette videre over lang tid har skapt alldeles, nærmest ulevelige tilstander for de som ikke ønsker å bare måke ut toppselgere av nice-price og fullpriskatalogen, men som også ,faktisk fører mange titler man ut fra kvalitetshensyn mener det bør være opplagt å finne i en platebutikk. Dette begynner å bli verre og verre å få til.

I denne ukes tirsdagsutgave av VG og Dagbladet annonserer Platekompaniet med endel utvalgte norske titler som vi (herunder:Platebaren Feedback, Tromsø) med stor forundring ser koster kun 99,- ut fra dem. Dette gjelder blant annet skiver som til og med for første gang kom denne uken og som dermed, slik i alle fall jeg ser det, ennå ikke skal kunne ha rukket å bli såkalt overstock. Et nærliggende spørsmål i så måte er  selvsagt: Hvordan i Helvete går dette an? En kjede som med en omsetning på ca. 200.000.000.kr sitter igjen med ca.10.000.000. kan da umulig være så "kørka" at de selger ferskvarene sine til dumpingpriser, med mindre de har satt seg fore å begå et akutt økonomisk harakiri, noe jeg videre anser som rimelig usannsynlig.

Jeg er ikke en person som verken sutrer eller furter. Sutring og furting er barnslig og ekstremt lite konstruktivt. Jeg blir derimot både utrolig forbanna, motløs, apatisk og oppgitt, og dette er dermed et forsøk på å slå ut med armene og spørre hvorfor det er blitt slik det definitivt er og videre; hvorfor det bare fortsetter å stadig forverre seg.
Alle som driver butikk vet at store kunder som regel opparbeider seg større rabatter enn de som bare står for en brøkdel av omsetningen. Akkurat den biten forstår jeg selvsagt, og skjønner derfor tildels at en aktør som Platekompaniet har skaffet seg en posisjon som av denne grunn gir dem bedre rabatter enn en butikk som f.eks. "bare" omsetter for totalt fem eller ti millioner kroner i året. Likevel synes jeg det er høyst betenkelig at denne rabattforskjellen i stedet tydeligere og tydeligere bærer preg av en neglisjering, bevisst eller kronisk naivt og ubevisst, som i stor grad utelukkende rammer de platebutikkene som ikke er tildelt rabatter i over 25%-skala.

Det meningsløst absurde her er i utgangspunktet ikke at selskapene opererer med prisforskjeller. Slik har de alltid vært og slik vil det helt sikkert alltid bli. Det nærmest surrealistiske her er derimot at undertegnede, mine medarbeidere samt andre butikker i samme situasjon i dag med fordel kan kjøpe store deler av varene våre direkte fra Platekompaniet, rett og slett fordi de ofte gir oss en bedre pris på varene enn det plateselskapene gir (NB: og her vil jeg nok en gang understreke at det slettes ikke gjelder bare varer Platekompaniet har brent inne med eller ikke lenger makter å selge til sin egen fullpris. Det gjelder i stor grad også de allerede nevnte toppselgerne).  Slikt kalles på godt norsk "Det Glade Vanvidd". Hadde f.eks. en betydelig kundegruppe i vår platebutikk hatt en rabatt som var så stor at de umiddelbart kunne ha solgt platene sine videre med bra fortjeneste, hadde vi blitt boikottet på dagen av de uheldige som ikke fikk denne grensesprengende rabatten, i tillegg til at vi ville vært latterliggjort av såvel økonomiske eksperter som av markedsstrateger med kundebehandling som spesialfelt. I dag er det altså likevel slik at Platekompaniet selger flere av denne og forrige ukes nyheter til symbolske 99 kr.

Denne situasjonen blir enda mer hysterisk latterlig med tanke på at flere av de etablerte selskapene er både motstandere av og redd for det de kaller parallellimport. Hvorfor skal vi importere fra utlandet når vi likevel får det billigere fra Platekompaniet (her er dessuten frakt og moms ferdig betalt)?

Det ironiske er at plateselskapene selv overhodet ikke later til å være komfortabel med situasjonen, enten det her er snakk om labelansvarlige, promoansvarlige, salgssjefer eller selgere. En naturlig innvending vil derfor være å spørre om hvorfor det da ikke blir gjort noe med det? Hvis man er misfornøyd med noe, prøver de fleste oppegående å faktisk gripe tak i problemet for så å eliminere det fra jordas overflate. Det ser derimot ikke ut til å skje. "Alle" er liksom skikkelig oppgitt og rådville, men fortsetter med den samme galskapen som om ingen problem likevel eksisterer.

Slik det er nå, er det slettes ikke sjelden man lurer på hvorfor i all verden man i det hele tatt orker å drive med det man gjør. Når da i tillegg det platekjøpende publikum sitter igjen med et inntrykk av at en cd ikke bør koste mer enn maks 150 kroner, er det logisk nok temmelig vrient å få dem til å nikke forståelsesfullt til at f.eks. 189 kroner faktisk er en pris som er langt fra høy; gitt de gjeldende innkjøpspriser mange av oss har i dag.

Det er også nærliggende å tro at det eneste som er av noen relevant betydning, er aktivitet som til syvende og sist generer markedsandeler. Dette eksemplifiseres gjennom hele året ved at Platekompaniet kjører kampanjer på et produkt med innbruddspris som uka etter ligger godt plassert på VG-lista. Dette fører videre til at både grossister og sjapper som ønsker å ha hele VG-lista i lager dermed er nødt til å ta inn produktene til normal markedspris. På bakgrunn av dette funderer jeg ofte på om selskapene ikke så mye som én sjelden gang reflekterer over at salg av musikk faktisk er noe mer enn å kun pumpe ut REMA 1000-poser med billige skiver på kundene sine. At det å selge musikk faktisk også er kulturformidling og ikke bare en måte å oppnå markedsandeler og dermed goodwill og trauste klapp på skuldrene fra sine sjefer og alliansepartnere eller Overhoder Fra Kontinentet & USA. Det er kanskje ikke slik at folk til syvende og sist likevel synes det er så forbanna kult om deres stambutikk som f.eks. Bare Jazz, Tiger, Big Dipper, Rockline eller Apollon legger ned sin virksomhet selv om de da kan vasse til knes i billige skiver hos kjedebutikkene. Musikk er kanskje litt for viktig enn at kun pris definerer folks tilfredshet med tilgangen på varer.

Dette er en situasjon som ikke har kommet brått over natta og nettopp derfor har beklageligvis ikke f.eks. undertegnede reagert før situasjonen nå de siste årene stadig har nådd helt nye sinnssyke høyder. Slik fungerer nemlig vi mennesker. Vi  kjenner ikke dritlukta når den bare gradvis sniker seg inn i rommet. Når du derimot til slutt sitter og formelig bader i drit, er det derimot ikke til å unngå og legge merke til  det.

Best regards,
Egon - Authorized rock’n’roll-dealer.