Demonutdrivelse i galleriet: "She who walks alone"
- Nå skal kunsten demonutdrives. Monica Winther er eksorsisten. Det skriver Ruth Hege Halstensen etter helgens omstridte performance på TAFKAG i Oslo. - Man skal nok lete en stund før man finner en mer bisarr aften enn sist fredag. Ikke før har jeg opplevd et publikum i så utakt med en performance, eller en performance i så utakt med sitt publikum, skriver Halstensen, som omtaler begivenheten som en kunstscene i en damp av død og beksvart black metal-estetikk.

Av Ruth Hege Halstensen

Nå skal kunsten demonutdrives. Monica Winther er eksorsisten.

Man skal nok lete en stund før man finner en mer bisarr aften enn sist fredag på TAFKAG. Ikke før har jeg opplevd et publikum i så utakt med en performance, eller en performance i så utakt med sitt publikum.

I løpet av de tre timene jeg oppholdt meg i lokalene, ble jeg aldri sikker på hvorvidt det var nettopp denne disharmonien som var Monica Winthers intensjon. Hvis ja, så lyktes hun i aller største grad med ”She Who Walks Alone”. Hvis nei, så vil jeg påstå at TAFKAG har et blasert publikum, som kanskje burde prioritere noe annet fremfor nok en kveld med kunst. Det var uansett en forfriskende, men rar symbiose mellom fest og teater.

Da klokken slår tolv, er rommet stappet fullt med folk. Galleriet er nærmest forvandlet til en black metal cube for anledningen. I svartmalte rom under en vegg av maltraktert metalstøy og tause servitører, troner en fløyelssort Winther. Hun befinner seg på en scene i forrommet i en skulpturell stol, som ser ut som den er designet til Satan selv. Veggen bak henne viser et svarthvitt mønster, som kulminerer i en monsterlignende figur.

Lenge stirrer hun nærmest med forakt ut mot skaren, før hun messer inn en tale i mikrofonen som opp til flere ganger gjentar ordene ”I´ll walk alone or I´ll wont walk at all”. Så drar hun en linje med det som er eller skal forestille kokain, mens hun flirer frekt mot publikum. Hun gjør retrett til tronen sin mens Sepulturas "Arise" kjøres gjennom høytalerne. Hun nynner med musikken, mens hun hyller i seg sprit og ruller seg en røyk.

I baren er den ene veggen dekket av en sorthvitt video hvor Winther viser en transformasjon fra seg selv til et skummelt vesen, som gir meg assosiasjoner til det rituelle. Forvandlingen som skjer gradvis, går så over i en formalistisk forvrengning. Bildet begynner nærmest å smelte i midten, ved hjelp av en kaleidoskop-lignende teknikk.

Det siste rommet er et svartdekket soverom. Her setter folk seg i sengen foran en TV som viser monstermønsteret som går igjen i hele lokalet. Når jeg er der inne, sitter kurator Kristian Skylstad i sorte klær og ulvelignende pupiller, og stirrer tomt ut i luften. Folk prøver å prate til han, men han svarer med taushet i både mimikk og tale.

Etter min visitt på soverommet er over, finner vi Monica Winther med headset på hodet dansende midt blant folk, fullstendig ut av rytme til den musikken som de blir servert. Hennes andre sortkledde hjelper, Thora Dolven Balke, holder opp en spotlight som fokuserer rommet rundt henne. Tempoet er høyt, og danseren ignorerer sitt publikum.

Og slik går de neste timene. Winther veksler mellom scenen og dansegulvet. Mellom sterk agitasjon og rytmisk avgrensning. I jevne mellomrom kommer de to svartkledde hjelperne til henne for å kline litt, hvorpå hun sier I´ll fuck the curators if it´ll give me an exhibition.

"She Who Walks Alone" står som et sterkt stedsspesifikt verk. Plassert i en hvilken som helst annen kontekst, ville det fått en mye større reaksjon enn hva det fikk på TAFKAG. Men i et rom stort sett fylt med folk fra den samme scenen Winther selv opererer innenfor, kom utrop av typen; ”hun gjør det bare for å få oppmerksomhet!” oftere enn andre, kanskje mer interessante innspill.

Når det er sagt, så får man i en slik setting lyst til å se folkene som er i Winthers nærhet som en indirekte del av performancen, slik man ofte gjør dersom en performance skjer utenfor gallerirommet. Da likestilles Winther med sine tilskuere, og selve miljøet hvor timene utspilles i, blir tema. "She Who Walks Alone" har da et mulig poeng: Tittelen kan referere til den ensomme rytteren, eller i dette tilfellet den ensomme kunstneren som står alene i opposisjon til sin tradisjon.

Siden slutten av sekstitallet har performance blitt anvendt av kunstnere innen alle mulige estetiske felt som en testsone for nye uttrykk. Det er godt mulig Winther forsøker å slå et slag, alene, for en ny og mer vital kunstscene, og et nytt og mer vitalt kunstuttrykk. Kanskje det er nettopp derfor hun plasserte hele scenarioet i en damp av død og elendighet, i en beksvart, nærmest black metal-estetikk.

The Artspace Formerly Known As Galuzin presenterer

"SHE WHO WALKS ALONE" med Monica Winther

Åpning fredag 16. Februar kl. 24.00 (natt til lørdag)

Torsdag 22. februar - Søndag 25. februar 00.00 - 04.00.

Younggate 6, Oslo

Ruth Hege Halstensen tar kuratormaster-grad ved Kunsthøgskolen i Bergen, og har bachelor i kunsthistorie og teatervitenskap ved universitetet i Bergen. Hun har også vært teater- og kunstredaktør i Nattogdag, samt journalist og anmelder i bl.a. Fett, BergensavisenStudvest og Morgenbladet.

Bildene til artikkelen er tatt med instamatic-kamera av Marius E. Hauge, og opprinnelig lagt ut på Underskog.no. De bringes her videre med velvillig tillatelse. Han kan ellers kontaktes på www.masimix.no/.

NB: Natt til søndag 25. februar ble det stjålet et videokamera fra Galleri TAFKAG i Oslo, som inneholdt en dv-tape med dokumentasjon av forestillingen “She who walks alone". Om noen skulle føle rettmessig dårlig samvittghet over tyveriet, kan tapen og kameraet leveres anonymt tilbake til Galuzin Gallery, Youngs gt 6, 0181 Oslo. Eventuelle opplysninger i saken kan også sendes på mail til oss i ballade.no.