Snøhvit og sannhetens galskap
Musikeren, kunstneren og komponisten Dror Feiler er født i Israel, og avtjente verneplikten som fallskjermjeger i hæren der. Han kom til Sverige som 22-åring i 1973, og opplevde tredve år senere at den israelske ambassadøren i Sverige gikk til fysisk angrep på kunstverket "Snøhvit og sannhetens galskap". Episoden vakte oppsikt verden over og førte til at debatten om ytringsfrihetens kår igjen skjøt fart.

Av Arvid Skancke-Knutsen

Fra 12. februar er Dror Feiler og ektefellen Gunilla Sköld Feiler aktuelle med utstillingen ”Interference” i Trondheim - en utstilling som rommer video, lyd og objekter de har jobbet med siden 1996 og frem til i dag.

Noen dager tidligere, 4. februar, kommer Dror Feiler også til åpningen av DETOX-utstillingen i Oslo, der han skal spille musikk, men også snakke om aktuelle politiske emner, og da spesielt konflikten mellom palestinere og Israel. Det er en kamp han personlig har engasjert seg i, både politisk og kunstnerisk, i mange år – og et engasjement som plutselig skaffet ekteparet omtale i nær sagt alle verdens aviser og TV-stasjoner. Bildene av den israelske diplomaten som angriper kunstverket, som river opp ledninger og styrter en lyskaster ned i det som synes å være en sjø av blod, gikk i noen dager kloden over. For mange ble det et også direkte bilde på de angrepene som kontroversiell kunst for tiden synes utsatt for.

- Jeg tror det er et økende sensurklima i hele verden, bekrefter Feiler. - På den ene siden er ytringsfriheten mer total enn før, særlig for det som presenteres av nokså meningsløs underholdning. Men den later samtidig til å bli innskrenket på de områder der det virkelig teller. Om du presenterer overgrep og pornografi, er det få som reagerer på det. Men om du retter søkelyset mot de politiske obskøniteter som rammer folk i deres hverdag, blir klimaet straks et annet.

Et par dager forut for intervjuet har George W. Bush holdt sin gjeninntredelestale i Washington, der han lovet å ”kjempe for frihet over alt”. Det er kanskje ikke sikkert at det var den kritiske, samfunnsengasjerte kunsten presidenten først og fremst hadde i tankene.

- Jeg er til en viss grad enig med Bush på ett punkt, kommenterer Feiler. – Der hans retorikk sier at du enten eller med oss, eller mot oss. Det er en type polarisering som jeg godt kan godta. Jeg er totalt i mot Bush. Ellers tror jeg ikke kunstens problem i dag er at den blir demonisert av konservative krefter, men snarere at den generelt blir ignorert. Dagens kunst har liten kontakt med folks hverdag, og gjør selv lite for å rette på det. Om folk får oppleve dagens avant garde-kunst, i form av installasjoner og andre medier, som relevant for deres egen hverdag, deres tanker og følelser, er det en nøkkel som brukes til noe. Det var det som skjedde med ”Snøhvit og sannhetens galskap”. Plutselig visste alle om det kunstverket. Folk som aldri før hadde interessert seg for kunst, kom til Det Historiske Museet i Stockholm for å se installasjonen med sine egne øyne.

”Snøhvit og sannhetens galskap” var lagd av Dror og Gunilla Sköld Feiler, og besto av et basseng med blodrødt vann, der en liten båt seilte omkring. Seilet til båten var et fotografi av den palestinske selvmordsbomberen Hanadi Jaradat, som tok 21 mennesker med seg i døden i den israelske havnebyen Haifa.

Installasjonen inneholdt ellers en tekstcollage satt sammen av fragmenter fra israelske dagsaviser og fra eventyret om Snøhvit. Og var tonesatt med kantate nr. 199 av Johan Sebastian Bach,”Mein Herze Schwimt im Blut” (med tekstlinjer som på engelsk lyder ”My heart swims in blood since in God's holy eyes, the multitude of my sins makes me a monster… My withered heart will in the future be moistened by no comfort and I must conceal myself from him before whom the angels themselves conceal their faces”), bearbeidet av Dror Feiler.

Israels daværende ambassadør i Sverige, Zvi Mazel, gikk i januar i fjor til en planlagt aksjon mot installasjonen, som han mente var anti-israelsk og anti-semittisk. Bildene av den rasende diplomaten som angrep installasjonen, gikk med rekordfart verden over.

- Plutselig var avstanden mellom kunstverdenen og den virkelige verdenen blitt svært liten, forteller Dror Feiler. – Det var kanskje den positive siden av en ellers temmelig ubehagelig episode, der en representant for en stat altså gikk til fysisk angrep på et enkelt kunstverk. ”Snøhvit og sannhetens galskap” ble en nøkkel som låste opp dørene mellom kunsten og politikken, og avfødte ekstremt mye medieoppmerksomhet.

Zvi Mazel fikk full støtte av Israels statsminister Ariel Sharon, som i følge israelsk radio ringte ambassadøren for å takke ham personlig.

- Dagen etter var bokstavelig talt hundrevis av medier på jakt etter meg og Gunilla. Det ble en mediestorm jeg nok aldri kommer til å oppleve igjen. Jeg ble intervjuet på direkten på CNN i syv minutter.

Kunstner-ekteparet har hele tiden avvist at installasjonen var ment å glorifisere terrorisme. ”Snøhvit og sannhetens galskap” var snarere et forsøk på å sette et annerledes lys på et åpent sår i vår tid – gjennom estetiske virkemidler som avisartikler og nyhetssendinger ikke kan ta i bruk på samme vis.

- Motstanderne av installasjonen prøvde å stemple oss som ”anti-semitter” – og fremstille verket som et utslag av et økende jødehat i verden. Det var selvfølgelig en absurd taktikk, siden jeg selv er jøde, men det var likevel en ganske effektiv måte å forsøke å sverte oss på. Jeg har alltid også jobbet politisk, blant annet i organisasjonen Jøder for israelsk-palestinsk fred, så folk kan fort finne frem til hva mine politiske synspunkter er. Jeg tror jeg uten å nøle kan si at jeg er en større venn av det israelske folk enn hva den sittende regjering er - jeg ønsker å forsvare både israelernes og palestineres rett til eksistens. Når folks rettigheter blir tatt fra dem, vil de slå tilbake i en eller annen form.

Selv om ledelsen ved Det Historiske Museet – i likhet med ekteparet Feiler – opplevde dødstrusler etter episoden, var den likevel klar på at dette var et uakseptabelt angrep på ytringsfriheten. Også det svenske kunstlivet stilte seg bak seg bak de to kunstnerne.

- Mange har omtalt ”Snøhvit og sannhetens galskap” som provoserende. Det er jeg overhodet ikke enig i. Kunst er et speil som vi kan studere vår verden i, men også noe langt mer enn det. Kunsten kan vise andre dimensjoner enn sensasjonene og overskriftene som selger aviser. Jeg var glad for den brede støtten vi fikk, hjemme og internasjonalt, men samtidig savner jeg seriøse forsøk på å analysere hva installasjonen vår egentlig gikk ut på. Jeg er ikke ute etter ros, men snarere et grunnlag for seriøse samtaler som kan føres videre, og kanskje også lede noe sted.

Dror Feiler peker på at den store oppmerksomheten rundt ”Snøhvit og sannhetens galskap” også for et øyeblikk rokket ved det han omtaler som ”den hierarkiske strukturen i kunstverdenen”.

- Kunstetablissementet i Sverige forsvarte meg og Gunilla, men hadde man gått ut og forsvart en ukjent palestinsk kunstner på det samme grunnlaget? Jeg håper det, men jeg er ikke helt overbevist. Folk har forsvart vår rett til å utrykke oss, men har samtidig vært for feige til å gå inn på hva vi ville uttrykke med kunstverket. Alle etablerte strukturer, inkludert kunstverdenen, har et symbiotisk forhold til den sittende makt. Man vil helst bare sysle med sitt – som om kunstverdenen var et slags naturreservat, der det viktigste er å få være i fred.

For mange av Ballades lesere vil Dror Feiler være mest kjent som musiker. Han var i januar i år en sentral aktør på All Ears-festivalen i Oslo – en festival utelukende viet fri-improvisert musikk. Han er grunnlegger av viktige impro-grupper som Lokomotiv Konkret og The Too Much Too Soon Orchestra, men blir også mye fremført som komponist av alt fra solostykker til verker for symfoniorkestre.

- Den tankegangen jeg kritiserer innen kunsteliten, gjelder kanskje i enda sterkere grad for musikkens verden. Jeg pleier å sitere den franske encyclopedisten D’Alembert, som på 1700-tallet skrev følgende: ”Alle former for frihet henger sammen, og alle er like farlige:
Musikkens frihet forutsetter friheten til å føle, og følelsenes frihet involverer tankens frihet, og tankens frihet relaterer til handlingsfrihet, og handlingsfrihet er statenes undergang. Så la oss beholde operaen som den er, om vi vil beholde kongedømmet". Det skrev han i forbindelse med Paris-premieren på ”Figaros Bryllup”, der Mozart hadde innført forskjellige tonearter innenfor en og samme opera. Det var et revolusjonært grep som skaket opp datidens tilhørere.

Dror Feiler mener at menneskene til enhver tid må strebe etter å erobre sin frihet.

- Om man stanser opp og kjenner seg fri, begynner snaren straks å stramme seg rundt en. Derfor må kunsten og musikken hele tiden kjempe for å være fri – fri fra foreldede strukturer, fri fra vanetenkning, fri fra undertrykking.


”DETOX – By Any Media Necessary” åpner på Kunstnernes Hus i Oslo fredag 4. februar, og går frem til 13. mars. På åpningskvelden vil følgende artister og kunstnere opptre live mellom klokken 19 og 21: SKATV, Hanin Al-Khamisi (New Meaning), Cathrine Evelid & Anders Eiebakke, Blodig Halvor, Anne Vistven, Ole Tellefsen, Timothy Shearer og Hektor. Mer om DETOX finner du på http://www.detox.no.