Morgendagens mann
Freelance-skribent Jan Olav Glette har antagelig begått en av tidenes mest opportunistiske jobbsøknader. Nå kan du her i Ballade lese hvorfor akkurat han er mannen som Dagbladet har bruk for i årene fremover. Kommer tabloidavisen til å bite på agnet, eller vil Glettes meninger vise seg å være for sterke for underholdningsjournalistene i Akersgata?

I en tid hvor sjarlataner, løgnere og idioter tillates å trivialisere og ufarliggjøre det som vi elsker, er det behov for skribenter som tør å fremme sannheten og det subjektive uttrykket. Mennesker som kan skille klinten fra hveten og gjøre sympatiske tolkninger av samtidskulturen, og iverksette debatter om verdiformidling, glede og tomhet i dagens litteratur. Folk som ser hvilke intervjuobjekter som kan komme med interessante statements og brannfakler til kulturens og samfunnslivets bevegelse og tilstand er morgendagens menn og kvinner.

Der hvor flere og flere journalister kan skrive greit om det meste, men mangler empirisk fakta-kunnskap og kjennskap til tema eller personene de skriver om, etterlyser man de som kan balansere spesialkunnskap og tung research med det tabloide uttrykket.

Ettersom vi kan kalle alt fra Stockhausen til Destinys Child for pop i dagens mediebilde, er det viktig med folk som kan plassere de kulturelle uttrykk i sammenhenger og kontekster som leserene kan identifisere seg med og relatere til. Dagens kulturformidling og skildring av underholdningslivet bør kanskje i like så stor grad handle om å gjøre en tilsynelatende mer og mer overfladisk og gjennomsiktig populærkultur meningsbærende og forståelig for det vanlige folket. Tove fra Kløfta, Aud fra Volda og Hege fra Vålerenga driter vel i om musikken til Røyksopp kalles, pop, elektronika, house eller easy-listening. Det hun vil ha del i er følelsene og formidlingsevenen til de to eksil-tromsøværingene på vei ut mot verdens klubbscener.

Troverdigheten til Dagbladet blir imidlertid lik null om de som skal skrive om kultur og underholdning - som i større og større grad utgjør livet til det moderne mennesket - avslører åpenbare mangler i basiskunnskap om det de skal skrive om og motvilje til å sette seg inn i nye ting.

De fleste leserne driter i om i fredags-Dagbladets skriveknekter og fotografer plages av kjærlighetssorg eller høstdepresjon, men i det øyeblikket dette kan belyse og speile musikken eller maleriet til en kunstner de har intervjuet, blir dette veldig interessant. Men som ren oppramsing har det kun interesse for et fåtall av deres kolleger i mediebransjen, og fungerer ikke som den personifisering og identifikasjonsfaktor det er ment.

18 år gamle Karl Mikal ønsker ikke å se de samme filmene som sin mor og bruker et helt annet språk og en ny form for retorikk når han forklarer vennene sine hvorfor det siste playstationspillet er hans greie. Det bør være vår oppgave som ytringsformidlere og meningsbærere idag, og sørge for at førtiåringene kan forstå og ta del av ungdomskulturen og motsatt. Samtidig må man ikke gi det lekne barnet slipp på følelsen av å være en av de utvalgte. Rocken er et eget språk og har sine egne koder som kun de initierte kan forstå, uttalte Iggy Pop for mange år siden, og oppsummerte med det hemmeligheten til den mest levende folkelige kulturen de siste femtiår. Det kunne like gjerne vært en beskrivelse eller definisjon av ungdomskultur eller subkultur i sin helhet slik det også er del av sosialiseringsprosessene i små stammesamfunn.

Kultur er og vil alltid være et uttrykk og en refleksjon av hverdagslivet og det samfunnet vi lever i og er en del av. Gjennom underliggjøring og kunstnerisk utforming kan filmen, litteraturen og musikken som arkitekturen speile og uttrykke samfunnet mer direkte og åpenlyst enn noen gang i hverdagsspråket eller den politiske debatt. Dette må vi få frem i mediebildet. Her må vi lære oss å se at kvinner som Kathleen Hannah (Le Tigre, Bikini Kill, etc) eller Kim Gordon (Sonic Youth, etc) kan tydeliggjøre feminisme og kvinnelivet i dag langt bedre enn f.eks. Sissel Kyrkjebø. Med den rette skribenten kan man engasjere og entusiasmere leserene på en helt annen måte enn mede nok en kopi av intervjuet med Sissel fra VG igår.

Det er et paradoks at svenske, danske og britiske tabloider og kulturaviser slåss om musikk- og kulturjournalistene fra den spesialiserte fagpressen, mens man her i Norge heller synes å plukke fra gata eller journalisthøyskolen, uten tanke for om skribentene virkelig har den ekstreme kunnskapen det kreves for å være landets største og viktigste debattør i det kulturelle landskap og i underholdningsverden. Det er betydelig lettere å lære en spesialist den tabloide diskurs, enn å gi en lærling kompetanse i den komplekse og sammensatte underholdningsbransjen.

Behovet for journalister som kan kombinere faglig kunnskap og underholdende, lettfattelig og språklig utfordrende artikulasjon om det kontemporære kulturuttrykket og samtidens kultur og underholdningsliv er prekært. Noe ikke minst debatten på nettestedet Ballade (www.ballade.no) har gitt til kjenne. Kan man ta utgangspunkt i det kritiske blikket, og nysgjerrighet og vilje til å forstå, kommer man langt. Respekt og annerkjennelse hos bransje og artister kan være en snarvei til eksklusive intervjuer og engasjerte lesere.

Jeg mener å være personen som Dagbladet behøver og søker derfor stillingen som vikar i Dagbladet etter å ha lest stillingsannonsen i Dagbladet på nettet. Primært er jeg interessert i stillingen i Dagbladet fredag, men har også alle mulige forutsetninger for og interesse av å være med i Magasinet.

Min genuine kulturinteresse har ledet meg inn i arbeid med kultur av ulike slag på en rekke forskjellige måter.

Det viktigste i mitt arbeid med kultur for Dagbladet vil være å sette meg inn i avisens språkbilde og kortfattede uttrykk. Med det innlært vil jeg imidlertid kunne gi avisen en kombinasjon av et lettfattelig og betegnende språk og kulturell tyngde og respekt.

Jeg regner i det minste med å bli innkalt til en nærmere samtale om denne utfordrende stillingen. Jeg blir glad om dere kan fortelle at søknaden er mottatt.

Med vennlig hilsen
Jan-Olav Glette


Jan-Olav Glette er Cand.mag, med hovedfag i allmenn litteraturvitenskap, samt grunnfag i historie, nordisk og kulturfag, og har også litteratur- og filmkurs på hovedfagsnivå fra University of East Anglia, Norwich i England. Han har skrevet en avhandling om Nick Caves roman "And The Ass Saw The Angel", og jobber for tiden som musikkredaksjonelt ansvarlig i Magasin 2001. Han er i tillegg bookingagent for Freak Scene Booking, har vært programansvarlig for den svenske musikkfestivalen Umeå Open, og har arbeidet med en rekke kjente utenlandske og norske band.