Dette mener kritikerne om "Hulda"
Ballade har lett opp de første anmeldelsene av "Hulda og Garborg", og bringer her videre utdrag fra VG, Nationen, Klassekampen og NRK P2. VG mener at dette var en forestilling med klassikerpotensial, Klassekampen karakteriserer den som "et av de mest løfterike musikkdramatiske verk som er laget i fedrelandet i de senere år", mens Nationen omtaler oppsetningen som en "dristig og vellykket satsing"

Astrid Kvalbein i VG: "Heilstøypt"

"Kammeroperaen om Hulda og Garborg er blitt eit uvanleg vakkert og heilstøypt stykke musikkdramatikk. Urpremieren på Tynset i helga synte oss ei framsyning med klassikarpotensial. For her er det meste på plass: historia - nyskriven på spennande vis - dyktige hovudrolleinnehavere og effektfull musikk. Og det heile balanserer i eit reinskore og utrykksfullt scenerom... Den unge forfattaren blir glimrande tolka av tenoren David Fielder, medan Njål Sparbo er flott i rolla som Egnund. Aler mest lysande er likevel Marianne E. Andersen som Hulda. Ho utviklar seg frå å vere ei storøgd, drøymande, (raudkledd) ung jente, vill og mjuk som ei hulder, til å bli ei (svartkledd) kone som innser kor tungt det kan bli å vere gift med han som også ho kallar "Garborg". Sluttscena hennar er ein bragd, og svært gripande. Det aller meste ved produksjonen stør opp under det prsykologiske dramaet, musikken er talande, og det er tid til å kvile i høgdepunkta i historia - i reisa mot Tynset, kjærleiksduettane og einsame grublerier. Koret på seks er inn og ut av spelet, og får det til å svinge, som "rappande" forteljarar og humoristar, skugger frå sinnet til Arne, og roler som bygdefolk. Både i koret og det vesle orkesteret kunne ein tidvis sakne større og stødigare klang, og einskilde av dei repeterande vendingane til komponist Glenn Erik Haugland verka som ei for mykje, på kostnad av melodiske strekk. Men dette er småpirk i ein stødig produksjon. Historia om "hulda og Garborg" er eit vitnemål om kor spennande ei gamal historie kan bli når ho er gjennomstrøymd av vår tids måte å erkjenne ho på. 150-årsjubilanten Garborg ville truleg likt det grepet.


Halvor Fjermeros i Klassekampen: "Fast operagrep om Garborgene"

"Den unge mezzosopranen Marianne E. Andersen er så overbevisende som den sterke, kloke og forståelsesfulle Hulda at hun periodevis bærer det sceniske spillet alene. Dette skyldes Andersens både dramatiske og sanglige kvaliteter. Men årsaken ligger også i tekstforfatternes og komponist Glenn Erik Hauglands bevisste grep for å plassere Hulda så sentralt som han har gjort her. Haugland har til de grader lykkes med å foredle librettoen med musikalske virkemidler. Det må skyldes at han har tilegnet seg en grunnleggende forståelse av hva som er operaens særtrekk, til forskjell fra både oratoriet, musikalen og teksttungt musikkteater. Haugland dyrker sitt stoff på små teiger, men der gror det til gjengjeld godt. Han unngår neppe kritikk for å være tradisjonalist, men det skal han blåse en lang og skeiv marsj i, for dette er et tonespråk som ivaretar utfordringene om både å være passe dristig, passe modernistisk og å være musikk som bærer handling og stemning støtt framover og oppover. Sentralt i dette grepet står altså Huldas rolle som komponisten har penslet ut med stor kjærlighet og fargeglede, om ikke akkurat i tradisjonelle koloraturer, så i alle fall i arier, enesang og monologer som er noe av det mest løfterike jeg har hørt på mange år i norsk musikkdramatikk... Dette er Glenn Erik Hauglands definitive gjennombrudd som tonekunstner. Han står fram som en komponist som klarer å kombinere det folkelige med det musikalsk spennende, og det er ingen dårlig bragd i denne vår så tonale forvirringstid. Hans evne til å utvikle flere hendelsesforløp på scenen, framført som parallellsang, er ett av virkemidlene som overbeviser meg om at Haugland har lært seg sitt håndverk... Skål for Hulda - og skål for Tynset kommune!"

IdaLou Larsen i Nationen: "Dristig og vellykket satsing"

"Det er forholdsvis sjelden at kammeroperaer med moderne musikk og et scenisk samtidsspråk har urpremiere i Oslo, Bergen eller Trondheim. Desto mer imponerende er initiativet fra kulturetaten i Tynset som i anledning Garborg-året inviterte komponist Glenn Erik Haugland til å skrive en opera om Arne Garborg... Haugland viser seg her som en overbevisende operakomponist: Gjennom musikken gir han finstemte og psykologisk overbevisende portretter av sine tre hovedpersoner, samtidig som han med leken og suggestiv kraft i korpartiene bruker kvinne- og mannsstemmene til å etablere stemninger og situasjoner. Kristin Bengtsons enkle hvite bak- og sidetepper gjenskaper effektivt så vel Christiania, som Tynset, Kolbotn og Østerdalen. Rolf Norsen har hatt en meget heldig hånd med regien, ikke minst er det imponerende hvordan de seks sangerne i koret - Siri Beate Fossum, Tone Hulbækmo, Heidi Tronsmo, Lars Eggen, Erlend Horten, Aasmund Nordstoga - stadig omskaper seg til nye og spennende skikkelser - det ene øyeblikket er de skrømt og haugfolk, det neste sindige østerdalsbønder og kjerringer, hele tiden presise i sine bevegelser, og talende i så vel kroppsspråk som ansiktsuttrykk. Njål Sparboe er en flott Ivar Mortenson Egnund, full av omtanke for både Hulda og Garborg, og hans varme og generøse stemme har en naturlig autoritet. Marianne E. Andersen er en fantastisk Hulda, og får lett og uanstrengt fram utviklingen i den sammensatte kvinneskikkelsen - ikke minst imponerer sluttarien som hun synger med en sann rikdom av musikalske nyanser. David Fielders angstfylte Garborg er kanskje den vanskeligste rollen, det virker jo nesten utrolig at nettopp denne mannen skal uttrykke seg ved å synge. Men også han skaper en sammensatt og helhetlig portrett av den ulykkelige og tungsindige dikteren, og hans spinkle og unge skikkelse understreker Garborgs sårbarhet... "Hulda og Garborg" skal visstnok bare fremføres tre-fire ganger. Det er stor synd. Selv om operaen utvilsomt har sterk tilknytning til Tynset, er den en så allmenn i sitt kunstneriske uttrykk at flere burde få glede av den. At den begeistret premierepublikummet, var den stående applausen det beste beviset på."

Randi Wenche Haugen i NRK P2: "Musikken troner i Garborg-opera"

"Det ble Hulda Garborg og sangeren Marianne Andersens kveld på scenen i Tynset Kulturhus. I Glenn Erik Hauglands melodiske og transparente tonespråk erobret kvinnestyrke og modning fokus - på bekostning av Arne Garborgs "diktar og tenkjar"... Komponist Haugland viser oss en rik og spennende klangverden. Han har godt grep om organisk utvikling av sitt materiale og ivaretar dramatisk oppbygging med utladning og hvilepunkter. Selv om melodiske linjer her står i fokus, er det med substans og tilstrekkelig motstand blant annet i rytmisk struktur. Eneste minus er en hang til for mange repetisjoner av enkeltelementer, som for eksempel i Huldas gripende avslutning. Og her berører vi dette verkets store dilemma: Med et drama rundt to så store, reflekterte personligheter som Hulda og Arne Garborg venter vi oss en større intellektuell og litterær tyngde i teksten, enn tilfellet er med gruppearbeidet fra Cecilie Løveid, Stella Bjørnstad og Rolf Norsen. Er det tannløst på grunn av kompromisser mellom 3 personer, eller er det ikke meningen at man skal oppfatte tekst i opera? Med så lite ytre handling kreves det stor substans på det indre plan. Nå fylles tomrommet i teksten med Rolf Norsens dyktige regigrep, spesielt bruken av de seks korsangerne, som alt fra stemmer i Garborgs indre, til kulisser, humoristiske bygdefolk, hviskende, rappende, syngende og kommenterende. Scenografien er enkel med sorte og hvite tekstiler, gulvet et hvitt ark med forfatterens håndskrift, kostymene grå eller sorte med unntak av den unge hulderaktige Hulda i rødt. Men dyktige lysfolk gir denne enkle rammen stadig nye dimensjoner i vakre skift. Også sangerne David Fielder og Njål Sparboe samt musikerne sørger for det. Totalt sett blir man imponert over hva som er skapt på Tynset, og med videre bearbeidelse fortjener dette verket et liv også etter 150-årsjubileet for Arne Garborg."