Norsk Rock 1985-2000: 15 år med strålende musikk?
Ole Martin Hoel hos nettstedet Panorama har skrevet en stor hyllestartikkel til den norske åtti- og nittitallsrocken, som Ballade har fått tillatelse til å bringe videre. Hoel skriver blant annet at pressen stadig utroper nye utøvere til norsk rocks redningmenn - den eller de som skal få Norge opp og inn i rampelyset igjen. Men har norsk rock noensinne vært nede? spør Hoel i dette essayet. Ble ikke nettopp grunnlaget for den suksessen norsk pop, rock, metal og elektronika opplever om dagen lagt alt av grupper som DeLillos, DumDum Boys, Bel Canto og a-ha?
Av Ole Martin Hoel, Panorama
Åttitallet var musikalsk sett preget av en dragning mot lettfattelige melodier og bort fra den tradisjonelle gitarbaserte rocken. I 1985 herjet band som Duran Duran, Depeche Mode, Spandau Ballet og Pet Shop Boys på de europeiske hitlistene.
På samme tid hadde vi hjemme i Norge liten erfaring med superstjerner. Årene frem mot midten av åttitallet var en blanding av grumsete kjellerrock og halvkjente band fra de store byene. Til da hadde band som The Mods, Wannskrækk, The Kids og The Aller Værste! dominert. Inntil en trio fra beste vestkant i Oslo dukket opp i 1996 og ville ha en bit av kaken. Vi snakker om DeLillos, med Lars Lillo-Stenberg i spissen.
DeLillos' formidable debut
Med sin Suser Avgårde (1986) skrev frognertrioen et nytt kapittel i norsk rockhistorie, og begynte på noe som kan kalles et vendepunkt. Ikke mange andre norske debutplater kan skilte med klassikere som Min Beibi Dro Avsted, Suser Avgårde, Tøff I Pyjamas og ikke minst Finnes Det En Kvinne.
Eneste internasjonale suksess
Et par år i forveien dukket et annet Osloband opp og skulle gjøre et enda større inntrykk på norske ungdommer, om ikke verden generelt. Morten Harket, Pål Waaktaar og Magne 'Mags' Furuholmen utgjorde det unge håpefulle a-ha, som ble det første (og hittil omtrent eneste) bandet som har oppnådd statusen som superstjerner i utlandet. Singelen Take On Me ble en kjempehit i svært mange land, og er faktisk fremdeles en gjenganger på MTV - den nye popens utstillingsvindu.
Snart dukket navnene opp i tur og orden etter hvert som både a-ha og DeLillos festet grepet i Norge. DumDum Boys fra Trondheim, The September When fra Stavanger (med utspring fra gamle The Mods), Return, TNT og Tre Små Kinesere ble alle populære gjengangere på radio- og salgslistene. Etterhvert merket man også at trenden med den lystige synthpopen som hadde preget hele tiåret skulle begynne å avta.
Tromsøscenen
Gitaren og støyrocken ble etter hvert populær igjen. Når så Nirvana slo gjennom i utlandet, var det over og ut for den søte og melodiøse popen. Nå var det grunge som gjaldt, og Seattle var byen der det skjedde. Man merket det selvfølgelig ringvirkningen av dette her hjemme også. Musikken ble røffere og mer sjelfull. Men bevegelsen varte ikke lenge. Grunge, eller grønsj som vi kalte det, ble aldri det helt store i Norge. a-ha endte tilsynelatende sine dager med grønsjen, og snart oppsto nye bølger. Bel Canto fra Tromsø gjorde det stort i Belgia, og fikk snart ry på seg for å ha skapt et nytt sound - et arktisk lydbilde som maler frem stemninger og leder tankene hen på is, kulde og vakker natur - nettopp slik Nord-Norge er. Keyboardist Geir Jensen brøt etter hvert ut og jobbet videre med elektronisk musikk under navnet Biosphere.
Det elektoniske nittitallet
Den elektroniske musikken ble nittiårenes trend, akkurat som synthpopen var åttitallets. Fra England kom ravepartyene; de myteomspunnede ville festene med fri flyt av dop, sex og heftige rytmer. Musikken og kulturen rundt den, hele livsstilen, formet den oppvoksende generasjonen. Akkurat som sekstitallets ungdom vokste opp med hippiebevegelse, The Beatles og ungdomsopprør. Som syttitallets unge hadde Led Zeppelin, psykedelia og Altautbyggingsprotester. Som åttitallet hadde boblejakker, slalomski og Prince. Men nittitallets ungdom hadde omtrent ingenting. Ikke noe å kjempe for, ingen revolusjon, ingen kultur de kunne kalle deres egen. Generasjon X skapte istedet en livsstil av gi-faen-mentalitet. Techno, rap, disco, klubbing, rave, breakbeats, drum'n'bass, skating, snowboard og - selvfølgelig - en frilynt holdning til rus og dop. Musikken var av The Chemical Brothers, The Prodigy, Run DMC, 2-Pac, Fatboy Slim, 2 Unlimited og Notorius B.I.G., samt et vell av importert amerikansk listepop. Og listepopen dominerte gjennom hele tiåret. Helt frem til starten av det nye århundret.
Bergen og Trondheim
I årene frem til 2000 opplevde man riktignok noe som kan kalles en renessanse i norsk rock. Plutselig myldret navnene frem. Flere av dem med skulle vise seg å ha en utrolig vital styrke etter norsk standard å dømme. Motorpsycho hadde vært i feltet en stund - dette kultbandet fra Trondheim som etterhvert befestet og styrket sin posisjon. Ikke bare som et av Norges sterkeste (og kanskje det største) rockband, men også som et av de bedre livebandene i Europa. Alltid uforutsigbare og alltid like spennende. Bergen by ble (og er fortsatt) en kilde til mye god norsk musikk. I 1996 kom Poor Rich Ones, som utover nittitallet befestet seg som et usedvanlig dyktig alternativt rock/pop band. Sister Sonny oppnådde omtrent samme status, men snavn som Corvine, Ephemera, Magnet, Sondre Lerche, og ikke minst Kings Of Convenience, bare er et lite utvalg av folk som har markert seg på musikkscenen de siste par årene. Man skal for all del heller ikke glemme den tyngre delen av rocken. Riktignok er den gamle heavyrocken så å si borte, men til gjengjeld er musikken som har overtatt betraktelig tyngre. Black metal, death metal og symfonisk metal, en scene som er dominert av norske band og utøvere. Musikken har gjennom det siste tiåret fått høy status i Europa og USA, og de mest respekterte artistene innenfor sjangeren stammer fra Norge eller Skandinavia. Dimmu Borgir, Mayhem, Emperor, Kovenant og Sogndals egen Windir er markante navn.
Hvem skal ta over etter a-ha?
Et tankekors ved et tilbakeblikk på utviklingen fra 1985 er det stadige presset etter en stor stjerne; en redningsmann. Stadig når et nytt band slår igjennom i Norge, blir de slått opp i pressen som rockens redningsmenn, eller eventuelt den eller de som skal få Norge opp og inn i rampelyset igjen. Nettopp dette igjen er det grunn til å reise debatt ved. Har norsk rock noensinne vært nede? Er dette et godt utgangspunkt for å snakke om norsk musikk? Er det store formålet å avle frem en ny kommersiell stjerne? En utenlandskjendis? Noen som kan ta opp arven etter a-ha? Eller er det viktigst å dyrke den gode musikken og utvikle en egen stilart? Det kan synes som om de som setter frem kravet om en redning, er de samme som påstår at norsk musikk på et eller annet vis er svekket eller hemmet fordi vi er ute etter kommersielle gjennombrudd.
Norsk musikk har aldri vært bedre eller mer variert enn hva den er akkurat nå. Norske artister er i ferd med å markere seg internasjonalt. Og det med sin egen stil, til tross for den internasjonale kommersialiseringen vi ser styrer i bakgrunnen. Samtidig må man påpeke at norsk musikk egentlig aldri har vært i noen bølgedal. Det har alltid vært norske artister og band som har vært gode nok for oss selv her hjemme. Det er samfunnet og verden som forandrer seg, i takt med kravet om internasjonalisering...