Seg selv verst? - om musikkjournalister (og musikere) i glasshus
Jeg har med økende interesse fulgt den diskursen som har utspilt seg på Ballades nettsider de siste dagene. Det er en prinsipielt svært viktig og interessant diskusjon, som kanskje hadde fortjent bedre enn å ende opp som rene grisetaklinger på det personlige plan. Siden ballen for øyeblikket triller for seg selv, gjør jeg noen spark, så får vi se om noen viljer å få den mellom stengene, eller i det minste inn i målområdet...

Av Stefan Langfors, daglig leder, Kulturkonsult:

Når jeg første gang leste Berges uttalelser syntes jeg det var et friskt utspill, men jeg tenkte også at det var lett å komme med kritikk når den første MTV-prisen allerede var på lomma. Men la oss nå et øyeblikk stoppe der. Röyksopp er (etter video-prisen) i en posisjon akkurat nå som ytterst, ytterst få norske artister noen gang har vært i. (Prisen sier jo vel og merke ikke et døyt om kvaliteten på musikken, men videoregissøren har i det minste en pris). Da er de kanskje også i en posisjon til å ta bladet fra munnen som tilsvarende få artister har vært i tidligere, fordi deres suksess langt på vei har passert de norske slusene og de nå ikke er så avhengig av norsk presse for å få sin (forøvrig vel fortjente) drahjelp.

Hvilke motiver de måtte ha av å kritisere noe som har kommet dem så til de grader tilgode, kan man jo lure på, men her dreier det seg kanskje om først å utnytte svakhetene i norsk musikkpresse, for deretter å påpeke dem. Slikt blir det kanskje kred av, må vite.

Men der er også litt av kjernen av problemet slik jeg ser det fra min behagelige posisjon på sidelinja. Den Norske Musikkpressen er, som nevnt i flere av de tidligere innleggene, ikke spesielt mangfoldig. Det har nok en nær sammenheng med at vi som nasjon heller ikke er verken spesielt mange eller spesielt mangfoldige.

Da trenger man ikke ha noen Nobelpris i kulturøkonomi på peisehylla for å skjønne hvorfor det har gått treigt med de rendyrkede musikkpublikasjonene. Markedet er for lite, enkelt og greit. De siste årene har vi sett mange blad i Narvesen-hyllene som forsøker å leve av en nisje innenfor musikk, men på papir lever de sjelden lengre enn glansperioden for den utvalgte nisje.

Marit Karlsen, som tydeligvis reiser mye til London, burde derfor ikke være så forferdelig forundret over at Akersgata har "satt musikk på dagsordenen" mer enn Tabloidene i den europeiske musikk-metropolen. De har simpelthen grepet en gyllen sjanse til å skape tilnærmet monopol med tanke på musikk på papir. Når Akersgata (og Møllergata) sakte utvidet sin musikkdekning, dro de samtidig teppet under beina på den lille andelen av uavhengig musikkpresse som da eksisterte, og sørget bl.a. for at jeg flyttet Puls-budsjettet mitt over til Dagbladet en gang på 90-tallet. Det samme gjorde nok annonsørene.

Da er virkeligheten at de (tunge) utgiverne ikke har noe annet sted å nå ut til et bredt publikum med sine annonser enn i Akersgata (og Møllergata), siden nisjepublikasjonene er borte. Plutselig har avisene alt å vinne både på å blidgjøre sine annonsører med hyggelige anmeldelser, og på samme måte kan det være greit å gi redaksjonene ekstra dype esker med plater, slik at anmelderen blir litt oppildnet over alt han kan bytte dem inn i senere...

For all del: jeg sier ikke at det er slik det skjer.. Jeg tviler til og med på at det er slike motiver som ligger bak. Avisene påpekte først "svenske-syndromet" (at svenskene er stolte av musikken sin etter ABBA og Roxette, mens vi er beskjemte nisser med lua foran øynene osv.) , og jeg mistenker dem også for å ha prøvd å trekke i gang en slags motreaksjon i beste mening. En slags "liker vi det, så skal vi jaggu gi oppmerksomhet så det monner" -holdning.

Men det er slik "bransjen" lett begynner å tenke når de blir kjent med hvilke dører som er åpne for dem, og hvilke som ikke er det. Problemet er at Akersgata (og nærliggende områder) har tildelt seg selv større bukser enn de ser ut til å fylle med sine tabloide stankelbein, og selv om de i følge Karlsen måtte ha gjort større jobb enn noen utenlandsk tabloidpresse virker de langt fra å være den drivkraften for norsk musikk som skal fylle hullet etter de rendyrkede musikkpublikasjonene. Det syns jeg rett og slett er å undervurdere den maktgrepet tabloidene har tatt på musikkpressen. Det er jo tross alt et begrenset antall sider i Dagbladet på tirsdager, og det er attpåtil VELDIG mange store bilder som skal inn der også.

Den norske musikk-virkeligheta er ikke større enn at den både blir ekstremt sårbar for "brutale" markedsgrep á la det som har blitt gjort fra avisenes side, så vel som svært disponert for insiding og kameraderi med dertil hørende skittkasting og fragmentering av bransjen, eller i det minste anklager om tilsvarende. Da er veien kort til slike "skyttergrav"-diskusjoner som vi har sett en del av i det siste, og som i mine øyne må være et tegn på at musikkbransjen generelt har tøffe tider selv om det kjøpes mer norsk enn på år og dag.

Når ting er i ferd med låse seg i en uheldig posisjon, kommer ALLTID baksidene med mer eller mindre fornuftige konstellasjoner, hestehandler eller rolleblandinger på bordet. I ytterste konsekvens blir vi så leie av oss sjøl at det kumulerer i at Marit Karlsen bruker ingressen i sin "avsluttende kommentar" til å klage over at saklighetsnivået på debatten for så å benytte brødteksten til den ene knokkeltaklingen etter den andre. En helt naturlig reaksjon, men jeg innbiller meg interessene til partene som hittil har kommet på banen ikke er så langt fra hverandre som ordlyden kan tilsi, og det er mulig at man kjemper mot en usynlig fiende.

Det overraskende er jo at utspillet kommer fra en musiker som har lyktes, og ikke et eksemplar av den atskillig vanligere forsmådde artisten slik det vanligvis gjør. Nettopp derfor har kanskje diskusjonen reist seg et lite hakk mer enn ordinært, uten at noen er helt sikre på hvem det er man vil til livs.

Jeg registrerer til slutt at Mutek nå legger inn årene med en begrunnelse svært lik deler av det som er skissert over. De har i hvert fall et poeng i at bransjen selv har et ansvar i å holde liv i en mangfoldig musikkpresse, som jo burde være mer verdt enn obskure bransjeblader med enfoldig leserkrets. De fortsetter imidlertid på nett mens de ser an markedet, og fremveksten av internettmagasiner innenfor nisjene kan kanskje være noe av medisinen, selv om jeg registrerer at Karlsen demonstrativt og nedsettende plasserer Carl Kristian Johansens redaktørtittel i gåseøyne.

I hvert fall kan man håpe at de tilfører det mangfoldet og den objektiviteten som Tabloidene verken kan eller er interessert i å tilføre. Kanskje noen av dem til og med burde begynne å skrive på engelsk. Da kommer kanskje de 5 millionene som Karlsen ønsker innom nettbutikkene i det minste. NME omtaler dermed kanskje enda mer norsk musikk, som igjen skaper ville tilstander i Akersgata.

Marit Karlsen kan bli vår kontakt på utsiden så snart hun har funnet ut hvordan hun skal rømme gjennom skogen. Og Johansen kan kalle seg redaktør. Jeg tror nemlig nettredaktører har mer kred i London enn på Marienlyst...

Stefan Langfors