Scenekunstens utvalgte
Kulturdepartementet har benyttet sommeren til å opprette to utvalg for scenekunstens framtid. Det burde man ikke ha gjort, i følge Geir Johnson. Han advarer videre mot at kulturpolitikken er i ferd med å bli statsapparatets mest konservative felt.

Kulturdepartementet har benyttet sommeren til å opprette to utvalg for scenekunstens framtid. Det burde man ikke ha gjort. Sammensetningen av beggeutvalg tyder på flere kortslutninger i de byråkratiske tankeganger. En gjennomgang av oppnevnelsene avslører følgende motivasjoner:

1. Scenekunst er noe som finner sted innenfor institusjonene, på en dertil egnet scene eller i styrerommene.
2. Opera er noe som utøves av regionale entusiaster og fylkeskommunale politikere og er derfor særskilt verneverdig som sysselsettingsaktivitet i distriktene.
3. Man driver ikke med dans i Norge.
4. "Moderne scenekunst" er ingen opptatt av, og derfor er det flagget ut til Norsk Kulturråd.
5. Stortingets Kulturkomite må tilfredsstilles, men Kulturdepartementet kommer ikke til å ta hensyn til hva den mener.

Istedet for å snakke med Norsk Kulturråd om hva som bør gjøres i scenekunstfeltet har Departementets ledelse valgt å få solstikk helt alene. Det er godt gjort i en sådan sommer. Derfor har man satt sammen et utvalg for scenekunst hovedsakelig bestående av teatersjefer og styreformenn, mens et utvalg for opera og ballett er satt sammen av fylkespolitikere og representanter for regionoperaer, samt Den norske opera og én aktiv fagpolitisk kunstner.

Det er et tydelig signal om Departementets forståelse at ingen av de aktuelle fri profesjonelle danse- og musikkteatermiljøene enn si tverrkunstnerisk orienterte miljøene i Norge er representert i utvalgene, og det forteller hva man er opptatt av fra departementalt hold. Men at den politiske ledelse blindt kan godta slike utnevnelser viser at Kulturdepartementet er mer lukket enn man har trodd. Her slipper ingen andre synspunkter inn enn de man allerede kjenner, og de man allerede hører i de årlige budsjettmøtene med de samme institusjonene. Hva man skal med et eget utvalg for å snakke med de samme institusjonene om deres framtid er meg en gåte.

Opera er et pussig ord. I mange år har det vært et skjellsord, så har man plutselig forsøkt å gjøre det til et spiselig begrep for alle slik at vi kan få oss et operahus, omtrent 100 år etter at genren døde i det store format. Nå skal det plutselig bli et sentralt begrep i distriktspolitikken. I et forsøk på å gjøre alle til lags bestemmes det i Departementet at man skal lage utvalg som kommer alle til gode, bare ikke de profesjonelle og nyskapende. Det er en desavuering av musikkteaterfeltet å oppnevne et utvalg uten faglig tyngde. Det kan være grunn til å stille følgende spørsmål: Når skal man snakke om hva man vil med moderne musikkteater i dette landet? Det hadde vært en fordel om det skjedde før det sto et nytt operabygg ferdig.

Representativitet er et basiskrav i ethvert demokrati. Når man skal utrede situasjonen for scenekunsten anno 2000 kan man ikke bruke kartet fra 1970. Heller ikke kan man bruke et kart der de faglige kreftene er utradert. Men selvsagt kan Departementet lykkes med å sikre regionale særinteresser i mange sammenhenger for en lang rekke år. Det vil utelukkende gi mer penger til systemer som er basert på lokal deltakelse, et hyggelig og prisverdig initiativ. Det har bare ingen ting med profesjonell kunstformidling å gjøre.

Problemet synes å være tosidig:

På den ene siden skal man ikke bruke mer penger på scenekunst fra statlig hold enn det brukes i dag. På den andre siden er samfunnet inne i en prosess der man snakker om modernisering i nær sagt alle felt. Kunstfeltet er i så måte overmodent tatt i betraktning den utvikling som har skjedd utenfor institusjonene, i det statsløse området av performance, installasjonskunst, interaksjon mellom scenekunst og multimedia og moderne danseformer. I denne sammenheng er det at man fra Departementets side velger å utrede en begrenset definisjon av feltet, nemlig taleteater og tradisjonell opera.

I det nye operautvalget hentes inn leiesoldater og fylkespolitiske stråmenn fra regionene for å sikre at det deles ut penger til kulturelle sysselsettingstiltak. Opprettelsen av denne gruppen oppleves som et forsøk på å overse det arbeidet som har vært gjort gjennom 20 år av den frie scenekunsten her til lands. Det er faktisk ikke slik at den gud gir en
regionopera gir han kunstnerisk innsikt og skaperevne, selv om altså departementet kanskje har forstått det slik.

Komitémedlem Glenn Erik Haugland fra Norsk Komponistforening sa tidligere i sommer noe oppsiktsvekkende etter å ha blitt oppnevnt til operautvalget, i en pressemelding som tilsynelatende har gått hus forbi.

"Det synes på bakgrunn av dagens møte (med Kulturdepartementet) klart at referansegruppen ikke vil ha en avgjørende betydning vis a vis utformingen av en nasjonal plan for produksjon og formidling av musikkdramatikk og dans. Gruppen er ikke vedtaksfør."

Dersom Haugland har oppfattet Departementet rett er det grunn for Stortinget til å heve øyenbrynene. Ifølge ham sier Departementet at utvalget kun er oppnevnt for å gjøre Stortingets Kulturkomite til lags. Hvis dette medfører riktighet bør Stortingets Kulturkomite redegjøre for hvorfor de pålegger Departementet å oppnevne et utvalg i operaspørsmål som ikke er faglig representativt eller begrunnet, eller skal ha noen betydning.

Forøvrig er det en interessant forskjell på de to utvalgene:

Mens man i enhver annen kunstform ikke engang ville ha våget å hevde problemstillingen at ikke de faglige representanter skulle ha en sentral posisjon, noe det siste scenekunstutvalget i og for seg er et typisk eksempel på, er det slik at i utvalget for opera og dans skal de glade amatører og regionale politiske interesser slippe til. Fagkunnskapen stenges ute. Og igjen ønsker man ingen reell debatt om hva slags musikkteater som skal finansieres over Statsbudsjettet.

Stortinget har sagt at det skal utredes en plan for formidling av scenekunst og dans. Det man nå har fått er et utvalg som kan utrede en plan fordeltaking i operaprosjekter.

Men det kan da ikke være en statlig oppgave å finansiere utallige halvgode oppsetninger av Carmen? Dette kan regionenes politikere utmerket finne penger til selv.

Departementet har ikke skjønt følgende elementære poeng: Det finnes omtrent ikke forutsetninger for å gjøre moderne opera i Norge. De regionale selskapene har jo knapt kompetanse til å gjøre tradisjonelle verk. Hvordan skal de være i stand til å sette opp et verk av Benjamin Britten eller Alban Berg, for ikke å snakke om en moderne opera?

Vi som har arbeidet med kulturpolitikk og utformingen av norsk kunstliv i snart en mannsalder, og som har valgt å gjøre dette utenfor institusjonene finner at treghet og konservatisme snarere har blitt større gjennom de siste ti år. Skifte av ministere handler stort sett om nye ansikter som fanebærere, mens politikken forblir den samme. For vi ser at vi er stilt overfor et Departement som ikke er interessert i dialog, og som avspiser den nyskapende sektoren med vekslepenger, samtidig som de store institusjonene fylles av utøvende kunstnere som så gjerne ville få til noe, men som kveles av kravene til tilpasning og salgbarhet.

Som konsekvens og konklusjon vil jeg derfor hevde følgende påstand: Kulturpolitikken er i ferd med å bli statsapparatets mest konservative felt.

Vi har i dag en situasjon der Kulturdepartementet ikke følger med og heller ikke synes å ville ha den dialogen som kunne ha gitt et mer virkelighetsnært bilde av norsk kunstliv anno 2000.

Har du innspill i denne saken, send det til ballade@mic.no.