Rock under solen
I morgen, torsdag 7. mars, braker by:Larm løs for femte gang. Årets vertsby er Kristiansand, som stiller hele fjorten scener til disposisjon for de rundt hundre norske, franske og skandinaviske utøverne som skal i ilden de tre dagene Norges viktigste bransjetreff varer. Ballade bringer her videre en stor artikkel om Kristiansand som musikkby gjennom 45 år, ført i pennen av Erlend Ropstad i gratisavisen Stimuli for by:Larm-avisen.
Av Erlend Ropstad, Stimuli
Det er utrolig å lese i By:larm-avisen fra Tromsø. Det finnes musikere der oppe, på samme breddegrad som Sibir, som sliter med stempelet de har fått som musikkby. En by på 60000 innbyggere, like stor som Kristiansand. De syntes det er problematisk at så mange glorifiserer Tromsø. Det er slitsomt at folk "tror at det å være fra Tromsø er ensbetydende med å være flink". Dette blir beskrevet som en fallgruve. Wow. Hva kan vi si? Velkommen til Kristiansand. Vi har ikke det problemet. Vi har heller ikke mørketid. Vi har Quartfestival, by:Larm 2002 og 45 år med utrolig innholdsrik rockehistorie. Vi har bare holdt deler av den for oss selv.
Den spede begynnelsen
Eter at "Vend dem ikke ryggen" ble vist på Alladin kino i 1955, kom det i Kristiansand, som i alle andre byer, en rockebølge gjennom ungdoms- og musikkmiljøet. Bandet The Big Guitar ble startet allerede året etter, i 1956.
-Vi hørte på Radio Luxenbourg og fikk lurt til oss noen grammofonplater, kan Reidar Gundersen fortelle. Han var en av seks gitarister i bandet.
-Og så spilte vi på kåringen av frøken Kristiansand i Tresse for 12000 mennesker. Da tok det helt av. Vi signerte autografer fra Tresse til Dronningsgate. Vi var skikkelig rockehelter den gangen, og buksene var så trange at vi måtte bruke skohorn for å trekke de av og på.
Soloartisten Little bust, far til fotballstjerna Erik "Myggen" Mykland fra Risør, var også innom bandet.
- Han vant en rockekonkurranse i sin tid, jeg tror sannelig jeg satt i juryen, var muligens litt innhabil der, men det var det ingen som brydde seg om.
The Big Guitar fikk aldri gjort noen plate innspilling. Den første singleutgivelsen fra et Kristiansandsband kom i 1963. Shadowsbandet The Heartbreakers, med Jan Erik Pettersen i spissen gav ut tre singler og vant NM i rock i 1963.
- Vi vant NM i rock og Vanguards, bandet til Terje Rypdal, kom på fjerdeplass.
60-tallet: blues og Beatles
Selv om The Heartbreakers var et Shadowsband i sjela, begynte de tidlig med vokalmusikk også. Det var endringen i musikkbildet etter at Beatles slo igjennom som krevde det. De holdt konsert på Avenyen i Festningsgata for fulle hus med et Beatlesshow allerede i 1964 - utstyrt med dameparykker, forteller Pettersen.
-Vi hadde kontrakt på 4 utgivelser til, men plateselskapet krevde at vi skulle begynne å synge på sørlandsk. Det ble rett og slett for mye for oss. Vi måtte bryte kontrakten.
Det fantes samtidig to rythm n` bluesorientere band i byen, inspirert av engelske John Mayalls Bluesbreakers og Pretty Things. The Runners Sect, populært kalt "sekta", vant Sørlandsmesterskap i Rock flere ganger. Shambles var et annet band med tilsvarende stil, bare snillere. De prøvde lykken i Oslo, noe som resulterte i en singel i 1967. Det sentrale spillestedet på denne tida var Tivoliet som lå på marinetomta ved siden av svømmehallen. Innehaveren av Tivoliet, Gorgus Oseberg, var en pioner innenfor rockeidealisme som betalte bandene godt for konserter, delte ut appelsiner til publikum og stilte lageret sitt i Ekserserhuset til gratis disposisjon som øvingslokale. På midten av 60-tallet var det konserter på Tivoliet hver lørdag og søndag kl 19 og 21.
Down Town: En legendarisk livescene
I 1971 åpnet Down Town. En legendarisk livescene som utover 70-tallet utviklet seg til å bli Kristiansands svar på Club 7 i Oslo, bare i mindre format. Jazzklubben holdt til her, og hadde en imponerende rekke store artister på plakaten. Deriblant Jan Garbarek i forskjellige band, saksofonisten Dexter Gordon, Karin Krogh og Radka Toneff. Bjørn Amundsen fra Kristiansands kulturkontor var sjef i Jazzklubben på denne tida.
- Det er lett å bli nostalgisk i forhold til dette, men vi følte vi var grensesprengende i forhold til det som var jazz i byen før vi dro i gang. På Ernst Hotell ble det også arrangert jazzkonserter, men det var trad-jazz og storband, mens våre konserter tok helt av.
Down Town er under By:larm 2002 igjen scenen for jazz og blues. Amundsen og Jazzklubben var også involvert i konserter på Fønix, blant annet med ultrahippiebandet Gong og Barclay James Harvest på Down Town med Supertramp som oppvarmere. Rockeklubben holdt på Moron Café i kjelleren hvor Restaurant Havanna ligger i dag. Det store rockebandet fra denne tiden er Marquee Band med blant andre Tor Einar "Daumann" Jacobsen på gitar.
Daumann var også et purungt medlem i Shambles på 60 -allet, og er fremdeles en markert skikkelse i blues- og rockemiljøet i byen. Marquee Band deltok på NM i rock på Jordal Amfi, og hevder selv at de gjorde en slett opptreden. De fikk allikevel platekontrakt med Phonogram, og gav ut en maxisingel og en LP.
70-tallet var en periode med mange sterke konserter i byen, men altfor lite ble gitt ut på plate.
Inn i nyere tid: Munch og T23
Dette snudde seg på 80-tallet. Det var fremdeles mange gode konserter, men i tillegg ble musikk i større grad gitt ut og band ble lagt merke til nasjonalt. Mye takket være Kristiansandsselskapet T23. I dette miljøet dukket det opp band som Munch, Passsengers, Ave og Woodlands.
Munch, med Ivar Mykland i spissen, holdt det gående i nøyaktig fem år. 21. desember 1986 klokka ti over åtte, til 21. desember 1991 klokka ti over åtte. Munch var det bandet med mest suksess av de nevnte, og er fremdeles savnet i musikkbransjen i Norge. Bandet ble en stor hit blant presse, publikum og arrangører. Mykland har tidligere uttalt til Fædrelandsvennen at bandet startet som en flipp og måtte avsluttes som en flipp. De kunne ikke fortsette når de ble utsatt for et forventningspress.
Passengers, med blant andre Harald Hempel, var en videreføring av bandet Lilly and The Gigolos fra tidlig 80 tall. Tore Honorè Bøe spilte i Ave og startet senere plateselskapet Debut Records i Oslo, og har en lang rekke utgivelser på samvittigheten - bl.a. under forskjellige avarter av Origami-navnet. I Woodlands spilte Jan Bang og Erik Honorè. De to har både hver for seg og i sammen fortsatt en lang karriere som artister og produsenter. Kay Rune Rasmussen (Square wave, Lilly and the Gigolos og Woodlands) startet sammen med Pål Aanensen, Anne Marie Almedal, Tor Henning Sundgodt og Vidar Ersfjord Velvet Belly rundt 1990. Bandet har en ny plate på gang med sannsynlig utgivelse høsten 2002. Rasmussen omtaler konserten på Roskilde i 1995 som et av mange foreløpige musikalske høydepunkt, men presiserer:
- Fem album på 10 år med samme gjengen er en prestasjon og et definitivt høydepunkt. Det at vi har klart å holde kjemien i bandet og har lyst til å kjøre på videre ser jeg på som unikt.
Bandet hadde flere såkalte landeplager, svært behagelige sådan, på 90- tallet. Mest kjent er "Undertow", "Conversation stops" og "Easy". Velvet Belly er, ved siden av Munch og The Flying Crap, det mest profilerte bandet fra Kristiansand i senere tid.
Quart Festivalen - og by:Larm 2002
The Flying Crap oppsto ved at en gjeng alternativt orienterte ungdommer startet en café de senere ble kastet ut av. De leide seg deretter et hus i Tordenskjoldsgate, vegg i vegg med de gamle T23-lokalene. Dette stedet ble til det beryktede Crap House. Crap House var også base for andre mindre kjente band, og var i tillegg liv-scene. Alle som var til stede på Turbonegerkonserten i '95, og husker det, kan fortelle om radikale brudd på brann- og andre forskrifter.
På 90-tallet ble byen velsignet med Quartfestivalen. Første spede forsøk ble gjort i 1991 på torvet under navnet Quadradur Musivalen, men fant sitt endelige navn og form i 1992. Denne har ført til at en uendelig lang rekke med verdensstjerner som kommer og spiller rett utenfor byens husvegger år etter år. Festivalen har oversteget alle massive hindre, som politisk motvilje og økonomiske problemer, og blitt bedre og bedre. Quarten er i dag anerkjent som landets desidert beste festival og er en av Nord-Europas store årlige musikkbegivenheter.
På 2001-festivalen var det flere lokale band som slapp til. Blant dem Brüssel og det svært produktive vinylfreak-bandet James Band. Det er knyttet store forventninger til begge under årets By:larm-festival.
Vi må også nevne fremveksten av lokale, alternative plateselskaper. Jan Bang og Erik Honoré driver i dag labelen pan m, mens band som Cirkus Gilmour, Café Romantica, Ring og Origami har gitt ut plater på bl.a. Krank Records og Lundbergs Musikkselskap.
Det finnes ellers mange flere musikknavn som har gjort seg gjeldende både nasjonalt og internasjonalt - ikke minst Rolf Løvland og hans Secret Garden. Også innen jazz og kunstmusikk har Kristiansand gitt sitt betyv til det norske musikklivet, men denne artikkelen handlet nå en gang om rocken.
Og på vegne av en underernært musikkby: Takk og lov for by:Larm-festivalen!
- Erlend Ropstad