by:Larm 2007: Årets artister, K-M
by:Larm 2007 byr på helt ferske demoband, etablerte artister i forbindelse med sitt 10-årsjubileum,en rekke spennende nordiske artister – og en del i mellom. Ballade bringer videre festivalens egen presentasjon av artistene. I denne tredje delen kan du gjøre deg kjent med alle fra Kaja Sonberg Bremnes og King Midas til Lionheart Brothers og The Moving Oo's.

Kaja Sonberg Bremnes

Kaja er et kulturelskende, fragilt lite bøllefrø av en singer/songwriter-rockejente. Tøff møter skjør. Og musikken kan variere fra de helt stille vakre tingene, til harde radiohead-møter-smashing-pumkins-på-kosetur-låter. Mye av barndommen satt Kaja på et mørkt pikerom helt nede mot det store havet i ei lita bygd på 72 innbyggere i Nord-Norge, der hun fikset litt med firesporsopptakeren og autoharpa. Tidvis brente hun døde dyr i fjæra med sin eneste kompis. Fra denne idylliske settingen oppsto hennes helt egne musikkverden, som, til tross for sitt musikalske opphav i tjukkeste Bremnes-slekta, verken inneholder grågås eller dans i eldaskogen. Kaja har vært med på mye rart. Hun har blitt sammenlignet med Bjørk og Joni Mitchell, hatt på seg stripete sokker i Dagbladet, bodd på snuskete hoteller i Sørreisa og spillt for 20 så vel som 7000 mennesker. Som 14-åring sang hun på riksdekkende tv i India (!) og i femtenårsalderen var hun med på Grand Prix junior (2003).

Hun har siden da hatt mange forskjellige spillejobber, sist på festspillene i Nord-Norge i 2006. Nå for tiden har hun et fast band av musikervenner som hun klimprer med i Rainbow studio i Oslo.

Kakkmaddafakka

Kakkmaddafakka er en gjeng som driver med gladmusikk. De har det gøy på scenen og blir ikke mer fornøyd enn når de får med seg publikum på moroa. Det er viktig å ikke misforstå opplegget, derfor er det viktig å få poengtert dette med gladmusikk. Når det gjelder musikksjanger så har de aldri helt bestemt seg. Pop er et godt forsøk, men mange har prøvd seg med andre forslag uten at noen har truffet helt. Et godt forslag kan derimot være: kom og hør, se, føl og finn ut selv! Så kan du si din egen mening.

King Midas

Skandinavias best bevarte hemmelighet er i disse dager klare med et nytt album produsert av bandet i Malmö. Observante lyttere har helt sikkert fått med seg deres siste singel ”West End Boys”, som for tiden går som en farsott på hjemme alenefester over hele landet, og på riksdekkende radio. Låten er en ode til ungdomstiden med alt det innebærer av slåssing, rus og hærverk.

Laleh (S)

Iransksvenske Laleh imponerte hele Sverige i 2005 med sitt selvtitulerte debutalbum, og i sommer nådde Laleh-feberen også Norge, i alle fall hvis vi skal dømme etter den hyppige rotasjonen singelen "Live Tomorrow" fikk på både Kanal 24 og NRK Svisj. Albumet "Laleh" er stappa med lune, melankolske sommerlige låter der "Live Tomorrow", "Storebror", samt den persiske låta "Der Yek Gooshe" treffer deg umiddelbart med en kreativ sjangermiks av pop, jazz, sigøynerviser og svenske folkeviser på tre forskjellige språk. Det høres absurd ut, men

Laleh høres faktisk ut som den kvinnelige flerkulturelle Cornelis Vreeswijk (kanskje ikke så absurd, han var tross alt innvandrer...). De som er glad i svensk film har sett Laleh før, i rollen som Yasmin i den svenske kultfilmen Jalla Jalla. Hennes andre album er nå ferdig innspilt, og slippes i hjemlandet før jul. Dato for Norge er ikke satt ennå, men forventes rett over nyåret.

Lampshade (DK)

Lampshade kommer fra Sverige og Danmark. De er seks personer som spiller musikk. Mange instrumenter på en gang. Lampshade har sluppet to skiver på den tyske labelen Glitterhouse.

Lars Wiik & The Laughing River

Soloprosjektet Aluco tok form i årene 2002–2004. På denne tiden spilte Lars Wiik inn diverse låter i sitt hjemmestudio, men holdt det stort sett for seg selv. Først i begynnelsen av 2006 har ting virkelig begynt å røre på seg for Aluco. Med tittelen Ukas urørt på P3 og over 70 000 treff på hans MySpace-side, har Lars plassert seg solid i hukommelsen til mang en Bright Eyes-elsker.

Hittil har mannen som er mest inspirert av Free Record Shop, Ikea, Se og Hør, TV2 og trikken, spilt som soloartist, men på by:Larm stiller han under eget navn sammen med bandet "The Laughing River".

Lay Low (ISL)

Lay Low er 24 år gamle Lovísas soloprosjekt. Hun har nylig sluppet sitt debutalbum, og har allerede fått tilnavnet Islands Cat Power. Lovísa har en helt særegen stemme og et låtskrivertalent som sender tankene til de amerikanske folksjangerene og flere av de legendariske amerikanske låtskriverne og sangerene; Hank Williams, Johnny Cash, Billie Holiday, Emmylou Harris eller til og med vår egen Ane Brun.

Etter press fra venninner la hun ut et par av sine egne hjemmestudioinnspilte soveromsdemoer på MySpace-siden sin for et snaut år siden. Bare en måned etterpå hadde hun skrevet platekontrakt med den lokale indielabelen Cod Music. I tiden som fulgte begynte hun å spille musikken sin på små scener rundt om i Reykjavik, og å skrive flere låter. Sommeren 2006 ble brukt på å sjarmere det lokale publikummet med sine bluesy folksanger, og etter en aldri så liten hype, ble det skapt en stor forventning til hennes debutalbum.

Så da “Please Don’t Hate Me” ble sluppet under festivalen og bransjetreffet Iceland Airwaves i oktober, gikk plata kjapt rett til topps av salgslistene på Island. Siden har den ligget helt der oppe, og snart har den solgt til gull.

Legs 11

Legs 11 ble stiftet en sen kveld på Oslos legendariske karaokepub Rett Inn Bar. Til stede var Sigmund Floyd fra Palace of Pleasure, Torstein "Toshybot" Dyrnes fra Tøyen og Nils "Nils" fra atomreaktoren på Kjeller. Alle fikk en aha-opplevelse under en trippelduett av Take on me. Aha-opplevelser fører som kjent til synthpop-trioer.

Musikken til Legs 11 har to hovedkriterier. Den skal være umiddelbar og fengende, og den skal være uimotståelig dansbar. Kriteriene er spesielt viktige live, og det ellers beskjedne bandet legger ikke skjul på at de har lykkes. Bandets langsiktige mål er å lage en sang som er så fengende at hele verden nynner på den samtidig. Dette forsøker de å oppnå ved å bruke elementer fra 70- og 80-tallets krautrock, postpunk, new wave og synthpop, blandet med lyden av 2007 (bleep kruuunch).

Forvent en dansbar cocktail av suggererende synth-øs, levende trommemaskiner, spretten gitar og fiffige koringer.

The Lionheart Brothers

The Lionheart Brothers fra Trondheim er med albumet "Dizzy Kiss" endelig klare til å ta steget ut av undergrunnen for å seile komfortabelt inn i skjæringspunktet mellom Nangijala og vår egen stratosfære.

Som en høyst tilstedeværende kuriositet på norske konsertscener de siste årene, har The Lionheart Brothers stått fram som fanebærere for en etterlengtet renessanse og redefinering av pop-psykedeliaen i det furet og værbitte.

Bandets siste musikalske ekspedisjon vandrer gjennom et mangslungen lydlandskap; fra sinnrik deltagelse i Brian Wilsons storslåtte popvisjon, gjennom pulserende groove, til den melodiske flyt vi kjenner fra den britiske alternativrock.

The Lionheart Brothers utforsker grensene rundt poprocksjangeren. Såre ord avløses av slidegitarmelodier og sofistikerte, harmoniske vendinger! Her er mye for et luttert øre. The Lionheart Brothers dyrker sider ved det musikalske univers man ikke ofte får øye på i dagens tidvis utstuderte og glorete pophimmel.

Lo-Fi-Fnk (S)

Historien om Lo-Fi-Fnk startet i 2001 da de to kompisene Leo Drougge og August Hellsing møttes på gymnaset i Stockholm. Allerede året etter hadde deres felles interesse for dancemusikk resultert i en promo-ep: ”We Is”. To år senere slapp bandet ”Unighted”, en utgivelse som blant annet skaffet dem spillejobb på Hultsfredfestivalen, og spilletid på svensk P3. På sin neste ep ”Lo-Fi-Fnk EP” i 2005, var tre av seks låter playlistet på samme stasjon, og Lo-Fi-Fnk hadde rukket å bli et velkjent navn i Sverige. Europa sto for tur; bandet spilte 30 konserter rundt om i Europa dette året og bidro på en rekke store samleplater.

I 2006 kom deres første langspiller ut: “Boylife” på den hippe engelske labelen Moshi Moshi (Klaxons, Tilly & the Wall, Hot Chip, Architecture in Helsinki…). Resten av verden står for døren.

Loney, Dear (S)

Loney, Dear er alter egoet til multiinstrumentalist og hjemmestudioekspert Emil Svanängen. Emil snekrer Loney, Dear låter i sin lille leilighet mens verden holder på med sitt utenfor vinduene. Alt spilles inn på opptaksutstyr av enkleste sort, og mye av produksjonen hans har blitt sluppet på hjemmebrente CDer gjennom de siste to-tre årene. De tidligste musikalske inntrykkene fikk Emil fra Kraftwerk, A-ha og kanskje særlig fra Brian Enos arbeid på Joshua Tree. Senere vandret de musikalske preferansene i alle retninger, og på et tidspunkt inneholdt hans favoritt-tape Arne Domnerius Septet på A-siden og Refused på B-siden.

Hans musikkproduksjon bærer sterkt preg av eksperimentlyst og inkluderer ofte uvanlige og usansynlige instrumentkombinasjoner. Emils salg av hjemmesnekra CDer vakte etter hvert nasjonal oppsikt i Sverige, og den største avisen Dagens Nyheter omtalt på et tidspunkt Loney, Dear som et av Sveriges, om ikke verdens, absolutt beste band. Loney, Dears musikk har etterhvert kommet ut flere steder i verden gjennom bl.a. Sub Pop. På scenen har Emil med seg fullt band. Noen beskrev engang musikken som "sjelfull indie-folk med et kraftfullt miniorkester". Det er kanskje det nærmeste man har kommet foreløpig.

Lorraine
Da Lorraines co-produsent Kai Robøle nærmet seg sin noenogførtiårsdag, var hans gaveønske at bandet gjorde sin versjon av en av hans absolutte favorittsanger, nemlig Psychedelic Furs' åttitallshit ”Heaven”. Lorraine laget en nydelig demo som gikk på repeat i noenogførtiårslaget - til alles store glede.

Egentlig skulle historien sluttet der, men da Q magazine noen måneder senere ba Lorraine bidra på en samle-cd med nye artister som covrer åttitallslåter, var valget enkelt. Demoen ble tatt fram igjen og ferdigprodusert med Mike Hedges (U2, Manic Street Preachers, Travis m.m.) bak spakene. Samleskiva fulgte Qs augustnummer og inneholdt bidrag fra bl.a. Orson, Placebo og The Futureheads.

Egentlig skulle historien ha sluttet der, men da produsentene av Michelle Pfeiffers nye film ”I Could Never Be Your Woman” hørte låta ba de umiddelbart om å få bruke ”Heaven” som hovedlåt i filmen. Lorraine ble bedt om å bidra med mer musikk og står for brorparten av tonefølget til det som muligens blir Michelle Pfeiffers store comeback. ”I Could Never Be Your Woman” slippes på det amerikanske markedet i oktober og kan forventes på norske kinoer i november.

Egentlig skulle historien sluttet der, men Lorraine er på turné i Storbritannia ut året, deres neste single ”Saved” slippes i januar, og albumet ”Pop Noir” kommer i februar. Mens de venter på Lorraines neste ”offisielle” singel, har Waterfall/Universal derfor bestemt seg for å gi ut Lorraines egen versjon av ”Heaven”. Tilgjengelig på en radio nær deg.

Lydia Johnsen

Den vitale R&B-sangerinnen og produsenten Lydia Johnsen (25) fremstår som et uvanlig talent med sin smidige og sjelfulle vokal. I tillegg til vokalprestasjonene nyter hun også omfattende respekt som låtskriver.

Lydia har akkurat flyttet hjem til Norge, etter tre år med studier og konserter i Storbritania og Spania. Hun har jobbet med ulike musikkprodusenter i Norge, England og Nederland, sunget på flere utgivelser og skrevet låter for andre artister som har blitt utgitt både i Norge, Nederland, Spania og Belgia.

I oktober 2006 ble hennes første singel gitt ut på iTunes Music Store som en av Robin Gibbs' (BeeGees) favoritter. Han beskriver henne som “a very strong chart contender, with broad appeal”.

Med en far som er en stor jazz- og bluesentusiast, fikk hun fra veldig ung alder sterk inspirasjon fra disse sjangerene, særlig fra artister som Jill Scott, Aretha Franklin, Whitney Houston og Tina Turner.

Lydia jobber nå med sitt debutalbum, som etter planen skal være klart i løpet av 2007.

Maria Solheim
10 år med by:Larm

Allerede tidlig i tenårene imponerte Maria Solheim med å fremføre egne sanger i hjembygda. Det gikk ikke lang tid før talentet vakte oppmerksomhet også i hovedstaden, og Kirkelig kulturverksted tilbød henne kontrakt.

I 2001 fremførte hun låter fra sin rykende ferske debutplate "Barefoot" under by:Larm i Tromsø. Siden har det kommet enda tre album, og Maria har etablert seg som en solid artist og ikke minst en glimrende låtskriver. På sitt siste album "Will there be spring" har hun fått hjelp i studioet fra Emil Nikolaisen (Serena Maneesh) til å finpusse sine særegne og lett alternative folkpoplåter.

Maribel

Den oslobaserte kvartetten Maribel inviterer deg med på en sonisk reise fra åttitallet og Spacemen 3s nervepirrende og mørke sjelemesse, til nittitallet og Slowdives storslåtte shoegazeunivers. Maribel dyrker fram punkminimalistisk rytmikk som omsluttes av gitarenes larmende klangmur. Knapt hørbare ord og dvelende klagesang svever over det malende lydteppet. Maribel er meditativ vibrerende indie og en spennende tilvekst til norsk rock i 2006

Marte Wulff

Kristiansandsjenta Marte Wulff startet 2006 med å slippe sin debutplate. Deretter fulgte opptreden på by:Larm, turnering land og strand og massevis av oppmerksomhet i mediene. 2007 ble innledet med en Spelemann-nominasjon for beste nykommer og forberedelser til et nytt album som vi får stifte bekjentskap med senere i år. Selv om du kanskje ikke helt kjenner navnet enda, så har du ganske sikkert hørt Marte Wulff på radio. Debutskiva inneholdt hele tre låter som ble flittig spilt på eteren; ”Carousel of love”, ”Run” og ”Lady”. Kanskje har du også hørt henne i duett med Erik Faber på låta ”Racing” som hun også har skrevet tekst til. Dersom du gikk glipp av Marte på by:Larm i fjor bør du kjenne din besøkelsestid når hun avlegger et nytt besøk i Trondheim.

Melophonia

Melophonia spiller popelektronikatriphop, som både er tungt og svevende på samme tid. Bandet består av en musikkviter, en sivilingeniør i elektroakustikk, en industridesigner, en lydtekniker og en nordnorsk praktstemme. Dette tverrfaglige samarbeidet har vist seg å resultere i fabelaktig god musikk.

Bandet har eksistert i drøyt seks år, men de har brukt litt tid på å finne den rette vokalisten. Våren 2004 kom Solvor Vermeer inn som ny vokalist, og dette ble en slags ny start for bandet. Etter en lengre periode med låtskriving og nerding på egen hånd, gikk Melophonia inn i et samarbeid med produsent Jan-Tore Diesen (Bermuda Triangle). Det første resultatet av dette samarbeidet var singelen “Talk To Me”, som ble ble plukket ut som “Ukas Urørt” på NRK P3, med følgende begrunnelse: “- Melophonia er dønn stilsikre på elektropopen. Med god meloditeft og fin vokal, føyer de seg inn i rekka av nye gode artister som spirer i Bertines og Pleasures fotspor. Forskjellen på 2006 og foregående år er at de uetablerte norske elektropopartistene - som Melophonia - er så himla bra!”

Melophonia har nylig signert en avtale med labelen Planet Noise.

Minor Majority
10 år med by:Larm

Minor Majority ble startet i 2000, og har gitt ut fire plater. Bandet var opprinnelig en duo bestående av Pål Angelskår og Andreas Berczelly, men fant etter gradvise utskiftninger sin endelige form sommeren 2003, før innspillingen av "Up For You & I". Av høydepunkter i bandets historie kan nevnes Gullplatene for "Up For You & I" (2004) og "Reasons To Hang Around" (2006), spellemannnominasjonen for "If I Told YouYou Were Beautiful" (2003), første utsolgte Rockefeller (2005) og sommerens konserter med fullt strykerarrangement på Norwegian Wood og a-ha Live (2006).

Monomen

Monomen fra Sørumsand debuterte på ep i februar. Debutalbumet spilles inn i studio på nyåret. Monomen er 17 år og gode, ikke gode til å være 17. De følger en retning som kan plasseres rundt den britiske postpunken på slutten av 70-tallet. Musikken er atmosfærisk og suggererende med anelser av både støy, pop og dansbarhet. Dunkende trommemaskiner, monotone gitarer, cheesy synthesizere og schizofren vokal er en del av konseptet til Monomen.

Montée

Mange synes nok som by:Larm, at norsk rock mistet et bra band da JR Ewing dro inn årene for noen måneder siden. Aldri så ille at det ikke er godt for noe, bruddet har hvertfall gitt bassist Erlend Mokkelbost tid til å konsentrere seg om et nytt prosjekt som, som en liten stund gikk under navnet Republic Project, men som på tampen av vår deadline har blitt døpt Montée. Det er nesten et lite "all-star"-lag dette: Anders Tjore fra The Turns er med, Maya Vik fra bl.a. Furia og Savoy likeså. Bak trommene har de fått med seg Andreas Bye fra Bugge Wesseltoft’s New Conceptions of Jazz.

De som forventer seg knallharde riff a la JR Ewing eller retrorock som The Turns vil bli skuffet. Hvis du derimot har et varmt hjerte for funky poprock i retning av tidlig åttitalls Talking Heads eller Prince har du virkelig noe å se fram til, og by:larm vil være en av bandets aller første konserter.

Monzano

Monzano har snublet rundt i Oslos undergrunn i tre sommere og to vintre. Med bagen full av et kvart århundre med indierock, og føttene plaskende i pophistorie, har gutta gjort seg bemerket med flere energiske, roteromspregede og sjarmerende konserter på de fleste av hovedstadens småklubber. I tillegg ga Monzano ut sin første ep, "The window was open but the smoke wasn't moving", i 2005. I god indietradisjon gjorde bandet alt selv, og uten å skape de store oversskriftene fikk ep-en god mottagelse.

Mange har sammenlignet Monzano med amerikansk vestkystindie som Built to Spill og Death Cab for Cutie. Natt og Dag kalte Monzano “månedens høydepunkt innenfor morgendagens navn, med sin slentrende pop og underfundige gitarspill”.

I løpet av 2006 har oppmerksomheten rundt Monzano tatt seg opp et par hakk. Demoer til det som bør bli bandets første fullengder ble satt i sirkulasjon, og har fått svært god mottagelse, blant annet i P3s urørtredaksjon. Gutta viser fram stadig bedre meloditeft og smartere arrangementer, og er samtidig lite opptatt av dogmatisk sjangertilhørighet. På toppen av flyttelasset har vokalist Sjur Lyseids skarpskårne og ordrike tekstunivers fått en stadig viktigere plass.

Med sin bylarmdeltagelse håper Monzano å kunne ta et lite steg ut av undergrunnsmørket og lyse opp i de små hjerter med sin karismatiske og catchy indiepop.

Morten Myklebust

Morten Myklebust er en kar som skriver musikk, spiller gitar og synger - en vaskekte singer/songwriter altså. I platesamlingen hjemme ligger blant annet Ryan Adams, Tool, John Mayer, Iron and Wine og Beatles.

The Moving Oo’s

Moving Oos er retrospektivt musikkollektiv fra Trondheim. De åtte medlemmene stammer fra ulike band som har bemerket seg enormt de siste årene: det er reneste Trondheim All Stars dette, med folk fra bl.a. New Violators, Hoppalong Knut, The International Tussler Society og Cadillac. Musikken er inspirert av de fantastiske årene mellom 1967 og 1974. Rock, gospel, funk og soul er fellesnevnerne. Dette er et band som tross sin lave profil allerede har skapt seg et rykte som et av Norges beste liveband, i hvert fall blant dem som har hatt gleden av å se dem opptre!

Moving Oos debutalbum kommer ut via Kong Tiki Records i februar 2007.