Ultima: Mennesker i alle land, foren dere!
"Hvor kommer du fra?" "Norge." "Nei, hvor kommer du egentlig fra?" "Hvor kommer jeg fra, mamma?" "Du er en verdensborger, sønnen min. Du er født i Norge, jeg er født i Kenya, og besteforeldrene dine er født i India." "Hvor kommer du egentlig fra?" "Moren min er født i Kenya." "Nei, du er ikke afrikaner." "Besteforeldrene mine er født i India." "Ok. Du er indisk."
Av Vikram Odedra Kolmanskog
"Hvor kommer du fra?"
"Norge."
"Nei, hvor kommer du egentlig fra?"
"Hvor kommer jeg fra, mamma?"
"Du er en verdensborger, sønnen min. Du er født i Norge, jeg er født i Kenya, og besteforeldrene dine er født i India."
"Hvor kommer du egentlig fra?"
"Moren min er født i Kenya."
"Nei, du er ikke afrikaner."
"Besteforeldrene mine er født i India."
"Ok. Du er indisk."
Slik skjedde det at jeg ble halvt indisk i løpet av barneskolen. Definisjonsmakten ligger et sted der ute i skolegården. Jeg har kortet ned på prosessen og lagt til en siste forklaring i nyere tid. Samtalen utspiller seg dermed som følger på Oslos utesteder anno 2004 (på engelsk har man for øvrig fått et alternativ til "half blood" og "half caste" med "of dual heritage"):
"Hvor kommer du egentlig fra?"
"Moren min er født i Kenya, besteforeldrene mine i India."
"Å ja."
"Og for ca. 800-1000 år siden vandret slekten til moren min inn i India, muligens fra Kypros. Hvor de kom fra før Kypros, vet vi ikke."
"Hæ!??!"
"Vi vet ikke."
Sted er et spørsmål om tid. Vi er alle vandrere. Min tante begynte en gang en tale for de Forente Nasjoner med åpningsordene "Dear fellow migrants". Min mor, jeg og alle jeg kjenner har vandret like mye ut som inn. Jeg er takknemlig for at min mor er bevisst overnasjonal. Helt siden jeg var liten har jeg hørt like mye arabisk, latinamerikansk, kinesisk og afrikansk musikk som indisk og europeisk musikk. Hun velger seg selv og verden fremfor å begrense seg til nasjonalitet (i snever forstand) og grenser. Moren min er sin egen kultur og historie, og har vist meg at alt er avhengig av fortellingen. Moren min har latt meg få hele verden som materiale for fortellingen jeg lever. For det elsker jeg moren min over alt på jorden.
I et menneskelig liv synes grensene nødvendige. Vi fødes, vi lever en begrenset tid og vi dør. Men vi vet ingenting om fødsel og død. Likevel har vi en tendens til å begrense oss selv. Vi kan elske vår kjæreste, vår familie, våre naboer. Utover det kan vi føle et fellesskap med vår "nasjon". I vår måte å språkliggjøre menneskene på ligger det et skille; "Vi" (gjerne som subjekt, aktivt) og "Dem" (gjerne som objekt, passivt). Tagore sa at nasjonalisme aldri må være noe mer enn et middel. Dekolonialisering av sinnene kan skje ved at man gjenoppdager "sin egen" kultur, men dette må ikke skje blindt. Nasjonalismen kan være en frigjøring, men ender lett i et nytt fangenskap. Aldri må det være mer enn et middel. Mennesket som sådan må være målet. Det bygges hele tiden murer, og det tegnes opp grenser. God kunst og kultur er identitetsskapende, men det er ikke tilstrekkelig. Kvalifisert god kunst må være universell. Kunsten og kulturen forsøker å krysse grensene, rive ned murene. Ikke før en mur er revet, bygges riktignok en ny. Noen bygger murene, noen river dem. Ofte de samme menneskene, men ekte kunst river og krysser.
Verdensteatret skaper ikke makt gjennom viten, og viten gjennom makt. De skaper flytende inntrykk, ingen fortelling i snever forstand. "Konsert for Grønland" består av amputert tale. Jeg har vært hos Marit på idylliske Vålerenga og spist middag med henne og to venninner. Marit er kjæresten til en av aktørene i Verdensteatret, og studerer litteraturformidling og gestaltterapi.
"Ja, jeg tror den ekte kunsten i seg selv er verdinøytral. Det er først ved fortolkningen at grensene settes."
Den ene venninnen til Marit er født i Danmark. Vi snakker lenge og opphetet om nasjonalfølelse versus statsborgerlighet.
""Vi" har ødelagt Grønland," sier hun etter forestillingen. Den vestlige kulturen har hatt tid til å innlemme teknologien, mens noen land har blitt påført teknologi i en rasende fart.
Etter forestillingen oppdager jeg at jeg har et nøkkelproblem. Nøkkelen til leiligheten er ødelagt, og jeg befinner meg på vandring rundt i Oslo inntil jeg får tak i samboeren min. Jeg vandrer sakte. Bygningene har vinduer. Og gjennom vinduene - de transparente murene - betrakter jeg noen som sminker seg for kvelden, en gruppe mennesker som feirer en bursdag, og et par som spiser middag. Folk er inne i bygninger, inne i biler, inne i samtaler. Det ser ut til å være fundamentalt ekskluderende, og jeg gråter nesten. Mange blader har falt etter en intens fargefremvisning denne høsten. De ligger på våt, glinsende svart asfalt. I Sofienbergparken klokken 21.32 lørdag 16.10.2004 er det en tom, opplyst lekeplass.
Dagen etter, søndag, avsluttes Ultima. Med det siste av det siste da, antar man. "Via Kabul" består av tradisjonell og nytradisjonell musikk og sang fra Sentral-Asia (Du skal få en CD, mamma). Folkeviser og eventyr regnes som noe av det mest nasjonale vi har. Ikke noe galt i det, men bemerk: I eventyrene og folkevisene finner man ofte noen av de klareste antydningene om det fellesmenneskelige. Et av de første verkene som fremføres i Oslos konserthus er en fortelling om Manas, Kirgisernes helt, og frelserskikkelsen som førte vandrende folk hjem. Jeg tenker at "Manas" også betyr "menneske" på sanskrit, og at man i hinduismen har en fortelling om urmennesket, Manas. Nå forstår vi kanskje ikke alle ordene i forestillingen. Men når alt kommer til alt er det to ting som forener "oss" (les: "mennesker"): kjærlighet og lidelse. Kanskje er de egentlig én, men de er også alt. Det er alt som finnes, men det finnes i forskjellige former, forskjellige fortellinger, forskjellige lyder.
Nå slutter jeg med ordene for en stund. Jeg overlater musikken til det magiske rom. Jeg skal lese litt mindre juss, og begynne å spille fløyte igjen. Fange luft for å frigi den i lyd.
Lørdag 16. oktober: "Konsert for Grønland", Søndag 17.oktober.: "Via Kabul"