Den syvende byråkrat i huset
Hovedstaden byr hver uke frem et vidt spekter kulturbegivenheter - fra teaterforestillinger og opera til pop- og jazzkonserter på små og store scener. I 2011 håper man på at Oslo skal få status som internasjonal kulturby - men hvem har ansvaret for å markedsføre hovedstaden i all sin kulturelle prakt? Hvor kan kulturlivet henvende seg for å få hjelp til å vise hva de - og dermed Oslo - har å by på? Ballade satte i gang det som skulle bli en svært broket ferd igjennom kommunesystemet, for å få et enkelt svar på et enkelt spørsmål. Artikkelen kan ellers gjerne leses som et lite forspill til ettermiddagens folkemøte om Oslos kulturpolitikk.

Av Knut Steen
En internasjonal kulturby bør ha en markedsavdeling. Men hvem i kommunen har ansvaret for å legge forholdene til rette for at flest mulig – både hjemme og ute – får vite om hva som skjer i kulturbyen Oslo?

Da undertegnede ringte Oslo kommunes informasjonstelefon, ble jeg satt over til kulturbyråd Anette Wiig Bryns forværelse. Men dette var visst ikke helt riktig adresse. For selv om byråden riktignok bevilger penger til kulturlivet i hovedstaden, har hun ikke noe avklart markedsføringsansvar, fikk jeg vite fra forværelset.

Kanskje jeg skulle snakke med rådgiver i næringsseksjonen, Sture Portvik? Han kunne visst mye om slikt.

Men nei.

Sture jobbet mest med næringsbiten av ”kultur og næring”, så han kunne ikke hjelpe meg med akkurat dette. Det han derimot kunne fortelle, var at markedsføringen av næringsdrift i Oslo var underordnet noe som heter Oslo Teknopol. De eies 50% av Oslo kommune og 50% av Akershus fylkeskommune.

Sture fortalte også at Oslo Promotion, (som det lenkes til på Oslo kommunes nettsider) neppe har noe helhetlig ansvar for å markedsføre kulturbegivenheter. Til tross for at Oslo kommune hvert år betaler Oslo Promotion for å drive ”turistinformasjon”, later denne informasjonen stort sett til å begrense seg til reiselivsnæringen – altså Oslo Promotions aksjonærer.

"Det jobbes med en strategi"

Etter mye om og men fikk jeg til slutt tak i selskapets pressetalsmann, Tor Sanderud:

- Vi driver tre turistinformasjoner i byen, henholdsvis i Rådhuset, på Oslo S, og på Cruiseterminalen. I tillegg oppdateres visitoslo.com. hver dag, med informasjon om alt som skjer i byen.

Sanderud forteller at Oslo Promotion aktivt samler informasjon, samtidig som de mottar henvendelser fra alle slags aktører som vil gjøre kjent at noe av betydning er på gang.

På spørsmål om hva de kan tilby en kulturaktør som gjerne vil spre ryktet om en forestående konsertserie eller annen type begivenhet, svarer Sanderud:

- Da legger vi dem inn i kalenderen på våre nettsider. Har de brosjyremateriell, kan dette legges ut på turistinformasjonene. Ellers gir vi ut vår Osloguide hvert år, og bladet ”What’s On” ti ganger i året. Det siste inneholder blant annet kulturbegivenheter som er interessante for ikke-norsktalende. Dette bladet tar vi også med oss på reislivsmesser og workshops i inn- og utland, i tillegg til at vi sender det ut til turoperatører og reisebyråer, kan Sanderud fortelle på telefon fra Roma.

Etter råd fra nevnte Sture, la jeg meg på telefonen igjen – denne gangen til lederen for kultur og idrettsetaten, Anne Britt Lindsøe.

Fra Lindsøes forværelse fikk jeg vite at ”det jobbes med en kulturstategi i Osloregionen” – som visstnok skal omfatte områder fra Oslo til langt nede på sørlandet et sted. Her kommer Gro Balas, som blant annet ledet Oslos 1000-årsmarkering, inn som daglig leder i oktober. Men det konkrete ansvaret for å promotere Oslos kulturliv, var nok ikke helt plassert akkurat nå.

Så – dagen etter – får jeg snakke med en hyggelig og opplagt kultursjef.

Oslobyråkratiet - et lukket kretsløp?

Jeg stiller nok en gang mitt enkle spørsmål – hvem i Oslo kommune har ansvaret for å markedsføre Oslos mangeslungne kulturliv, spesielt med tanke på at man nå også skal satse hardt på å vise frem Oslo-kulturen til det store utland?

Det første kultursjefen gjør, er å opplyse meg om Oslo Promotions virksomhet. Jeg kan ellers ringe til kommunens informasjonstelefon, nummer 02 180. Hun henviser også til kommunens nettsider, som skal være full av oppdatert informasjon om hva Oslos kulturliv har å by på. Når jeg trykker på lenken ”hva skjer i Oslo”, blir jeg satt direkte over til Oslo Promotions nettside.

Kultursjefen innrømmer at hun ikke har vært innom denne siden på en stund, så hun vet ikke helt hvor godt oppdatert den er.

Men er dette alt?, spør jeg. Er all markedsføring og opplysningsvirksomhet om Oslos kulturliv hensatt til Oslo Promotion – et aksjeselskap som i all hovedsak driver med reklamevirksomhet for reiselivet?

- Kanskje det er best at du snakker med kulturbyråden om dette, foreslår kultursjefen vennlig.

Jeg forteller om min kanefart mellom kommunens mange telefonstasjoner, og at jeg allerede har ringt kommunens informasjonstelefon, kulturbyrådens forværelse og Oslo Promotion. Og Sture. Som mente at kultursjefen måtte være riktig adresse for kulturspørsmål om kulturbyen Oslo.

Men nei igjen.

- Er du sikker på at du har snakket med kulturbyrådens forværelse, du kan få nummeret til Camilla…

Jada, forsikrer jeg. Kulturbyrådens svært hyggelige forværelsedame Camilla hadde satt meg over til Sture, som ga meg nummeret til henne, kultursjefen. Som nå ber meg ringe Camilla og Anette Wiig Bryn en gang til.

- Jeg må bare henvise deg til kulturbyråd Anette Wiig Bryn. Det høres ut som om du er ute etter en politisk uttalelse her, sier Lindsøe.

Neida, forsikrer jeg. Jeg vil ikke at noen skal synse om dette, jeg vil bare vite hvem i kommunen som har ansvaret for å markedsføre Oslo i all sin kulturherlighet?

- Da må du snakke med kulturbyråden. Jeg har ikke mulighet til å uttale meg til pressen om dette, det er hennes jobb.

Men er ikke du kultursjef i byen da? plumper det ut av meg. Jeg avslører at jeg er aldri så lite frustrert over alle viderekoblingene, og at jeg synes det er underlig at kultursjefen ikke kan uttale seg om sitt eget arbeidsområde. Det er på tide å innse at jeg ikke kommer videre. Men å vite hvem som ikke har ansvaret kan jo også være nyttig, tenker jeg, og etterlyser en siste bekreftelse på at jeg nok en gang har blitt videresendt til feil adresse:

Så hvis man er kulturarrangører og gjerne vil vise frem det man holder på med til så mange som mulig, er det altså ikke noe poeng i å ringe kultursjefen for å få hjelp?

"Jeg kan ikke ha en slik samtale"

Til svar får jeg høre at kultursjefen ”rett og slett ikke kan ha en slik samtale med meg”.

– Du får kikke på nettsidene våre, eller snakke med Oslo Promotion eller Anette Wiig Bryn. Noe mer kan jeg faktisk ikke si om dette.

Så var altså samtalen over. Uten at jeg fikk høre et ord om noen kommende kulturstrategi, eller hva kultursjefen faktisk kan gjøre for å vise frem et stadig mer blomstrende Oslo. Nå kunne jeg selvfølgelig ha konkludert med at det er skummelt at forværelset later til å vite mer enn den som sitter på selve sjefsjobben, men det ville bare vært negativt.

For til tross for at jeg merkelig nok føler meg dummere enn da jeg begynte denne ringerunden, har jeg faktisk lært en del ting:

• Kulturbyråden bevilger penger til kulturlivet, men har antakeligvis ikke noe direkte ansvar for å markedsføre det samme.

• Oslo Promotion driver turistinformasjon på oppdrag fra Oslo kommune. De har en nettside, en årbok og et engelsk blad som turister kan orientere seg i, men ikke noe overordnet ansvar for å markedsføre kultur-Oslo. Spør man Oslo kommune om hva som skjer i Oslo, er det allikevel Oslo Promotion som svarer.

• Kultursjefen har ikke lov til å uttale seg til pressen om sin egen jobb – og ingen vet hvem som har det kommunale ansvaret for markedsføringen av Oslos kulturliv.