Kristiandsand Rock City: Sveiser metall
I anledning av den store kultursatsningen som Cultivafondet vil innnebære for Kristiansand med omegn, har Ballade innledet et samarbeid med nettavisen Stimuli. Hovedfokuset vil i første omgang ligge på det såkalte Rock City-prosjektet, som Cultiva ser ut til å satse tungt på. Vi presenterer her første del av en artikkelserie på i alt fem bolker, som er ført i pennen av Stimuli-redaktør Louis A. S. Holbrook. Den første artikkelen i serien handler om Kristiansand som metal-by, representert ved Yngve Jacobsen og Øyvind Mjølund fra nettstedet heavymetal.no.

Av Louis A.S. Holbrook, redaktør, Stimuli.nu

Norge er storeksportør av tungmetall. Nei, jeg tenker ikke på den typen som nå blir utryddet av industrihaterne på Stortinget, men musikalsk tungmetall. Mye av denne produksjonen kommer fra Kristiansand og omegn, fra et miljø befolket av innbitte og uhyrlig godt orienterte metal-entusiaster. Nå har norsk metall fått eget nettsted, og under Southern Discomfort-festivalen i begynnelsen av mai ramlet det inn 40.000 sidetreff på en eneste dag. Stimuli møtte to av bakmennene, Yngve Jacobsen og Øyvind Mjølund, for å få en leksjon i Kristiansands fremste kunstform: Heavy metal.

Jacobsen, skribent i heavymetal.no og grunnlegger av metal-magasinet ”The Metal Underground”, jobber nå flere timer daglig ved siden av fast jobb for å dekke den umettelige hungeren for nettstedets nisjenyheter. Han og en håndfull meget aktive musikkfans har nå forenet krefter med Webmaster Mjølund og kompis Inge Johnsen, som ifjor startet heavymetal.no som en portal for å spleise norske metalband med spillesteder og plateselskap i inn- og utland, en ”hjelp til selvhjelp” i et for de fleste uoversiktlig musikkmarked.

De vidløftige planene er langt fra kassert, men foreløpig er det mer enn nok arbeid å mette leserne med plateanmeldelser, intervjuer og konsertomtaler av flere titalls band. Heavymetal.no har nemlig 200.000 sidetreff månedlig av besøkende fra hele Europa. Undertegnede er i så tilfelle ikke i tvil om nødvendigheten av engelsk oversettelse av sidene, noe som foreløpig diskuteres både internt og av publikum.

Dette er det eneste nettstedet som vier seg eksklusivt til mindre kjente Norske band, og siden arbeidet er 100% basert på idealistisk, ulønnet innsats har de full frihet til å rendyrke sitt konsept uten å måtte ta hensyn til kapitalmusikkens luner. Og Yngve tror at suksessen nettopp ligger i at satsningen på ikke-kommersielle band på tvers av metal-kategoriene (og de er det mange av) har imøtekommet folks nysgjerrighet på norsk metall i kjølvannet av allerede internasjonalt anerkjente størrelser som f.eks. de lokalt utsprungne bandene Trail of Tears, Green Carnation og Arcturus.

Det er ifølge duoen norsk black metal som primært har æren for oppmerksomheten Norge har fått, hvis uttrykksform synes å harmonere fortreffelig med verdens fascinasjon for det myteomspunnede vikingfolket. Band i denne kategorien (såvel som band i stort sett alle andre undergrunnssjangere) har måttet oppsøke Danmark, Tyskland og Benelux-landene for å finne sitt marked. Disse ”misjonsreisene” har avlet sterke bånd til det massive og solidariske undergrunnsnettverket som internasjonalt utgjør titusener av meget ivrige og kjøpevillige fans.

Og hånflirer du av nevnte tall i sammenligning med de multimillionselgende internasjonale artister i populærmusikkens verden parerer Jacobsen deg lett: i denne verdenen finnes ingen lanseringsbudsjetter i mangemillioners-klassen. Dette er en livsstil for alle involverte, og rykter om gode musikkopplevelser fra dyktige band sprer seg meget, meget raskt, og direkte til rett adresse.

Mjølund og Jacobsen er ikke i den minste tvil om at dyktighetsnivået på Norsk metal er jevt meget høyt. Det er et meget kresent publikum man har med å gjøre, og miljøet særpreges med et sterkt fokus på og konkurranse om kvalitet som bidrar til at bandene drar hverandre opp.

Igjen vender samtalen tilbake til Kristiansand – i følge begge en meget sterk kandidat til tittelen ”Norges metal-hovedstad”. Witchcraft, trolig byens første metal-band, med Tony Drozdjek i spissen, ble formet allerede på første halvpart av 80-tallet. Tar man for seg antallet band som har eksistert siden den gang er metal-kategorien massivt overrepresentert, og det innenfor alle fasetter av musikkformen - faktorer som ifølge Jacobsen gjør Kristiansand unik i Norgessammenheng.

Da er det jo ikke så rart at det idag hovedsakelig er disse bandene i byen som kan skilte med platekontrakter, fanskarer og salgstall som minner om annet enn gatelangs skivepushing.

Det er da heller ikke så rart at Southern Discomfort på andre året tilmed gjestes av det store engelske magasinet Metal Hammer, og høvding Bjørnar Jacobsen (jepp, bror til overnevnte Jacobsen) og hans tropper skrytes opp i skyene av miljøet for et program som reflekterer en imponerende innsikt og. At Quart-festivalens medarbeidere ofrer av sin dyrebare ”innspurtstid” for å assistere arrangørene med sin solid erhvervede kompetanse, og samtidig setter av Idrettsplassen en hel (lør)dag til kun denne musikkformen viser tydelig at miljøets hengivenhet bærer frukter!

Om du ikke visste noe av dette fra før, kan du trøste deg med at du ikke er alene - hverken i byen eller Norge forøvrig. At Satyricon ble playlistet på NRK Petre i vår minner om en aldri så liten sensasjon. Miljøet har i beste fall fått mikroskopisk drahjelp fra det ”folkelige” media og er fremdeles stort sett oversett av stat, kommune og kommersiell musikkindustri. Og som en bitende ironi er hovedagendaen for offentlig kultursatsning i Kristiansand å sette byen vår på Norges-, Europa- eller verdenskartet. Nå vet du at akkurat dét allerede er gjort. Av metal-folket, helt på egen hånd med en vilje av stål.

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i mai 2003 i Stimuli nr 1, 2003. Artikkelserien er et ledd i et større samarbeid mellom Ballade.no og Stimuli.nu, som er den ledende kulturnettavisen på Sørlandet. Du finner nettstedet på denne adressen, eller ved å bruke lenkene nedenfor.