The Great Rock & Roll Swindle, part 2
Mandag bragte Ballade videre et større innlegg av jurist Ørjan Greiff Johnsen, der han hevdet at artister blir tilbudt platekontrakter med "soleklare fallgruber". I dette svaret skriver tidligere GRAMO-direktør JoMa Gran at Greiff Johnsen nok forenkler vel mye, og at det er plateselskapenes soleklare rett å ivareta sine egne interesser. Samtidig beklager han at verden skrider svært langsomt videre - også på dette feltet. "Det er et tankekors at lille Norge har tre mot hverandre kjempende organisasjoner for utøvende kunstnere", skriver han blant annet.

Av JoMa Gran

I kjølevannet av Midem-festivalen beklager GramArt-jurist Ørjan Greiff Johnsen seg over samarbeidet mellom norske artister og norske plateselskaper. Ved hjelp av enkle eksempler fastslår han at kontraktsforholdet mellom partene er komplekst, vanskelig og til dels uoversiktlig. Det farlige med artikkelen er at Greiff Johnsen helt og holdent legger skylden på plateselskapene og forlagene for denne situasjonen. Som tidligere plateselskapsdirektør, tidligere GRAMO-direktør og exkonsulent i forhenværende Norsk Musikerforbund har jeg sett problemene fra nesten alle sider av forhandlingsbordet. Det er verdt å fastslå et par helt klare prinsipper: Det er plateselskapenes og forlagenes soleklare rett å ivareta sine egne interesser. Dette gjør de ved hjelp av bl.a. jurister og sunn fornuft. Det er likeledes artistenes ubestridte rett og plikt å vareta sine egne interesser. Også artistene må bruke den faglige ekspertise som er tilgjengelig; jurister og fagorganisasjoner. Herunder GramArt og MFO. At organisasjonene og eventuelt artistene har begrensede ressurser kan ikke brukes som en unnskyldning for de til dels skjeve kontraktene. Og forskjellen i økonomisk styrke kan ikke brukes som grunnlag for et krav om at plateselskap/forlag ikke skal ivareta sine egne legitime interesser.

Den reelle situasjon ved kontraktsinngåelsen er et svært viktig tidspunkt for artisten. Han har kanskje sendt inn en rekke demoer, gjort et antall konserter hvor han ikke har tjent én øre og plutselig får han napp. Det er da det er viktig å ha "is i magen" og inngå i reelle forhandlinger. Ikke underskriv det første kontraktsforslaget som blir forelagt. Det må faktisk være artistens rett og plikt å stille spørsmål både ved det reelle innhold i kontrakten og selvfølgelig dersom det er konkrete ord og uttrykk han ikke forstår. På dette punktet er det vi i Norge savner en institusjon som er helt vanlig over alt ellers - Manageren. En manager skal være artistens mann helt ut i fingerspissene. Vedkommende skal ikke bare gjøre avtaler om konserter og opptredener, men skal dessuten være artistens konsulent, forlengede arm, støttespiller, trøster og rådgiver i alle saker som omhandler artistens profesjonelle utøvelse av sitt yrke, sin kunst. Det gjenstår fortsatt å se om den nylig opprettede "manager-skolen" vil gi positiv uttelling for artistene.

Allerede i 1996 skrev jeg en artikkelserie i Norsk Musikerblad om en rekke av de fallgruver og de detaljer av juridisk karakter som en artist må være oppmerksom på i forbindelse med utøvelsen av sitt yrke. Jeg beklager å kunne konstatere at verden dessverre går meget langsomt fremover, men det er for lettvint å skylde på dårlig råd hos artistene og begrensede ressurser i organisasjonene.

Et tankekors er det at lille Norge har tre mot hverandre kjempende organisasjoner for utøvende kunstnere!

Har du innspill i denne saken, send det til ballade@mic.no.