Jon Øivind Ness: Om homoseksualitet og musikk
Ballade har her gleden av å bringe videre en artikkel fra "Lydskrift 2002", som er Komponistforeningens årbok. Artikkelforfatter Jon Øivind Ness ble forespurt om å delta på en konsert med musikk av homoseksuelle komponister, noe han takket nei til. Han gjør her rede for problemer knyttet til homobevegelsens oppfatninger rundt seksualitet og identitet, og forsøker å finne ut om det virkelig finnes en homoseksuell musikk.

Av Jon Øivind Ness, komponist

Sankthansaften 2002 arrangerte Mark Adderley i samarbeid med Ny Musikk og Helseutvalget for Homofile en konsert under Skeive Dager, hvor den opprinnelige intensjonen var å presentere samtidsmusikk skrevet av homoseksuelle komponister. Jeg har i denne lille artikkelen tenkt å gjøre rede for noen aspekter rundt homoseksualitet, identitet, musikk og politikk, dels basert på en artikkel om "gay and lesbian music" i den nye utgaven av musikkleksikonet Groves. Jeg ble bedt om å delta på Skeive Dager-arrangementet, men fant det vanskelig, så det følgende vil også være en utdypning av mine beveggrunner for at jeg avslo. Siden jeg som homse er blitt satt til å skrive om dette, får jeg håpe at leseren aksepterer at jeg noen ganger ser meg nødt til å bli personlig. Skillet mellom det personlige og det politiske vil bli et tema i denne artikkelen, så det er vanskelig å unngå. Da de fleste som var involvert i konserten er venner eller bekjente av meg, har det vært ganske vanskelig å få denne artikkelen i land. Jeg håper de forstår at jeg diskuterer de prinsipielle sidene ved arrangementet og at kritikken selvsagt ikke er personorientert.

Brita ble ikke invitert
Tidlig i 2002 skrev kulturredaktøren i Dagsavisen, Brita Møystad Engeseth, at Per Kristian Foss ikke gjorde nok blest ut av sitt nylig inngåtte partnerskap.

Hun ville nok gjerne se gjestelisten til festen, bryllupskaken og kanskje noen bilder fra hjemmet til de nygifte. (Jeg må presisere at jeg ikke ser på Møystad Engeseth som talskvinne for den homopolitiske bevegelsen, men holdningene hennes er representative for miljøet.) Lignende kritikk ble noen år tidligere lenge uttrykt overfor Anne Holt fordi hun ikke gikk ut med detaljer om sitt privatliv. For en del aktører innenfor den politiske delen av homsemiljøet holder det ikke at offentlige personer står frem "litt", de kan alltid bli enda mer homo.

At Per Kristian Foss sto frem medfører ikke at det radikale segmentet av homsemiljøet har rett til å politisere privatlivet hans. Gjennom å ensidig fokusere på hans homoseksualitet, risikerer man dessuten også å redusere hans rolle som politiker. For meg synes det som at Møystad Engeseth ikke i tilstrekkelig grad ser at vi har et helt menneske som finansminister; hun ser bare en homo som gjennom å være en offentlig person har forpliktelser overfor homopolitikken. Dette vil bli et punkt jeg kommer tilbake til flere ganger: Homsemiljøet har en urovekkende tendens til å redusere homoseksuelles personlighet, som på samme måte som heteroseksuelles selvsagt er skapt av et vidt spekter av påvirkninger, til overveiende å være et uttrykk for deres seksualitet, eller kanskje enda verre- et uttrykk for deres homofili. For å presisere hva jeg her mener må jeg beskrive en ny gren innen homopolitikken, som jeg selv identifiserer meg sterkere med enn den som hittil har vært gjeldende.

Den homofile identiteten
Homofilibegrepet ble innført på et tidlig tidspunkt i frigjøringskampen for homoseksuelle i Norge. Dette begrepets vektlegging av kjærlighet skulle gjøre det enklere for allmennheten å forstå at det faktisk dreide seg om mennesker som var glade i hverandre og ikke skumle styggemenner som henga seg til unevnelige lyster rundt i buskene. Samtidig oppsto det en retorikk blant fagfolk og i miljøet som gikk på at det er ikke bare seksualiteten som er "homo", det er hele personligheten.

Her mener jeg og andre med meg at man gjorde en tabbe, selv om vi "forstår hva de mente". Ved å si at hele personligheten er homo, oppsto raskt misforståelsen at det finnes noe eksplisitt ved ens identitet som er homofilt. Denne oppfatningen har ligget til grunn for et av de viktigste prosjekt for homobevegelsen siden 70-tallet; å legge grunnlag for oppbyggingen av sosiale roller det var mulig for homoseksuelle å identifisere seg med på en positiv måte. Den "homofile personligheten" har ligget der i bakgrunnen og etter hvert skapt et sett av stereotype homseroller, som homsemiljøet mer eller mindre ser ut til å ha akseptert, som traktorlesba (eller som en kamerat av meg nylig sa: tømmersklia), jålelesba (kvinneligere enn Sharon Stone), femihomsen (kvinneligere enn Sharon Stone) og den ekstremt maskuline bodybuilderen (mannligere enn Schwarzenegger, helt til han åpner munnen og blottlegger sin indre Toppen Bech).

Vær så god, hvem vil DU være? Hvert kjønn har hele TO valg. Felles for dem alle er at de er sterkt meislet rundt det å ha en homoidentitet. Jeg har selv sett vanlige menn fra bygda som etter to ukers opphold i homsemiljøet knekker med håndleddene og hviner i fistel. Dette kan selvsagt skyldes at de føler behov for å avreagere eller at de endelig har funnet et sted hvor de kan innrømme sin dragning mot Barbra Streisand og dermed at homoseksuelle er langt mer stereotype enn jeg trodde.

Jeg hører til blant dem som vil ha fjernet homofilibegrepet og dets historisk/ retoriske slagg om den "homofile personligheten". Den politiske og sosiale situasjon for et flertall av homsene i Norge i dag er av en slik karakter at man kan være den man er, selv om man tilfeldigvis skulle føle seg tiltrukket av det samme kjønn. Opplevelsen av at man må meisle ut en ny personlighet fordi man på et tidspunkt i tenårene fant ut at man var tiltrukket av samme kjønn, føles unaturlig og teatralsk. Noen vil sikkert si at ønske om en nedtoning av homoaspektet i ens personlighet bare kan skyldes fortrenging, men dette synes jeg er et billig retorisk poeng. Det er de ulykkelige skaphomsene som virkelig gjennomsyres av å være homo. Når man har lagt kortene på bordet kan man kanskje igjen se at ens personlighet har flere sider. Selv måtte jeg dessuten etter hvert insistere overfor mine snille, politisk korrekte og snakkesalige heteroseksuelle venner på at vi kunne snakke om noe annet- jeg mente jeg hadde andre ting å fare med enn bare å være homo.

På bakgrunn av det jeg over har skrevet burde det være klart hvorfor jeg fant det vanskelig å være med på konserten. OK, jeg er homo og komponist, men jeg synes det er vanskelig å være med på et prosjekt hvor det involverte miljøet legger størst vekt på at jeg er homo når jeg i kraft av min profesjon er der som komponist. Og spørsmålet melder seg selvsagt: Er jeg tilstede fordi jeg er en komponist man setter pris på, eller er det fordi jeg er en av de få homokomponistene de fant på NMI?

Da jeg har opplevd de kulturelle ytringer som har kommet fra det etablerte homsemiljøet som enten ekstremt stereotype (dragshow) og/ eller amatørmessige (visesang med "styrke gjennom samhold"-tekster- et flaut ekko fra syttitallets feministiske kulturkvelder) kunne jeg ikke likevel uten videre avvise ideen om å utvide det kulturelle tilbudet under Skeive Dager, selv om jeg prinsipielt var imot å blande rollene som privatperson og yrkesutøver.

Språkbruken rundt presentasjonen av konserten skulle gjøre deltagelsen enda mer problematisk.

Stakkars de homofile
En annen del av den homoseksuelle selvforståelsen er fortsatt at "det er synd på oss". Selv om det er blitt langt mer utbredt å fremstå som vellykket og sterk i seg selv, er det påfallende hvor mye disse sterke, selvstendige menneskene slår oss i hodet med selvmordsrater, rusmisbruk og andre problemer blant homoseksuelle. Stort sett er framstillingen av det å være homo som noe problematisk nå heldigvis stort sett begrenset til politiske utspill for å bedre situasjonen for dem som enda ikke har klart å stå frem, og i mindre grad knyttet til språkbruken rundt selve det å være homo. Det som imidlertid gjorde det helt klinkende umulig for meg å være med på konserten var at en tidlig prosjektbeskrivelse hadde tittelen "Annerledes- retten til å bli hørt".

Ordlyden antyder at de homoseksuelle musikerne og komponistene ikke blir hørt- kanskje utsettes de for en eller annen yrkesboikott? Enhver som kjenner noe til Oslos klassiske musikkmiljø vil vite at noe slikt ikke forekommer. Offerretorikken har man lånt fra feministene, som hadde god grunn til å bruke den til langt innpå siste fjerdedel av forrige århundre (selvsagt, hvis man skal snakke om alle verdens kvinner og homser, kan man jo bruke den noen hundreår til, men jeg har tenkt å konsentrere meg om Norge).

Som norske kvinner opplever norske homser og lesber nå en så stor grad av institusjonaliserte rettigheter at offerretorikken burde forkastes. En del kvinner har fortsatt lavtlønte jobber og homoadopsjon er fortsatt et stykke unna å bli vedtatt, men det er da faktisk en god del som er på plass. At man da fortsatt sutrer fremfor å fylle de posisjoner man har ervervet på en selvsagt måte synes jeg er svært leit, selv om dette selvsagt ikke innebærer at man skal si seg fornøyd med status quo.

Da arrangørene av konserten forsto at presentasjonen var problematisk, forandret de den, men de ville likevel ikke gi noen løfter om at offerretorikken ikke kunne komme til å dukke opp under pressekonferanser eller i intervjuer knyttet til konserten.

For å utvide kulturtilbudet under Skeive Dager til å omfatte mer enn miming til Bette Midler med fjærboa, hadde konserten sin misjon, men finnes det en begrunnelse i selve musikken til å klassifisere homoseksuelle komponister for seg?

I have a feeling we´re not in Kansas anymore
I den siste utgaven av musikkleksikonet Groves er det en lengre artikkel om homoseksuell musikk, og det kan synes som om de nevnte stereotype tendensene gir seg utslag også her. Homsene liker opera, disco, musikaler og har en særlig hang til divaer, det være seg Joan Sutherland, Birgit Nilsson
eller Donna Summer og Diana Ross. Å lese dette er jo som for en motvillig skeptiker å innrømme at deler av horoskopet faktisk stemmer. Jo, jeg liker da Birgit Nilsson og Diana Ross. Derimot hater jeg de fleste musikaler (Homsebevegelsen vet nok råd for min musikal-aversjon: Overkompensasjon for usikker identitet.). Den primære delen av min musikksmak kan dessuten slett ikke kategoriseres som homomusikk, og inkluderer blant annet "homofoben" Eminem og diverse former for metall-musikk. Min tese er at homser er som folk flest; noen liker Mozart og andre Boulez, men disse vil ikke slå ut statistisk på samme måte som nevnte ex-fru Næss eller Donna Summer. Det er åpenbart at forfatterne bare inkluderer de uttrykk og artister som støtter opp om tesen om at det finnes en eksplisitt homoseksuell smak, og ignorerer alt annet. Jeg synes heller ikke artikkelen i stor nok grad problematiserer at symbolverdien som er oppstått hos enkelte artister eller fenomener er kommet som en følge av en bevisst ikonisering innad i homsemiljøet.

Kulten rundt The Wizard of Oz og Judy Garland kom for eksempel som en følge av at deler av homsemiljøet valgte å lese hemmelige koder inn i filmen, og flere tiår etter vedvarer kulten fordi det "er noe homser liker". Tilsvarende kult-status er blitt Barbra Streisand til del, og antallet Streisand-plater i samlingen din kan ansees for å være et barometer på hvor homo du er.

Denne ikoniseringen av visse fenomener hadde selvsagt sin verdi i en tid hvor homoseksualitet var ulovlig, der en dulgt hentydning til Kansas og Dorothy (for våre ikke-homoseksuelle lesere: sentrale navn fra Wizard of Oz) kunne være den eneste måten å komme i kontakt med likesinnede på. For å forstå utviklingen av den homoseksuelle kulturen er det selvsagt interessant å se på hvilke måter visse sosiale fenomener eller kulturelle uttrykk ble ladet med koder for de innvidde (Selv om jeg prinsipielt mener at man kan velge de uttrykk man vil uavhengig av kjønn eller seksualitet, må jeg jo innrømme at også jeg blir overrasket når jeg treffer heteroseksuelle menn som liker musikaler eller lufter puddelen sin).

Turbohomo
I tråd med hvordan jeg opplever presset fra homomiljøet i forhold til identitetsutvikling, synes jeg det ligger en undertone i artikkelen som gjør at den ikke fullt ut er beskrivende i forhold til homoseksuelles smak- den er også oppdragende og bidrar til ikoniseringen.

Den historiske forankringens bidrag til en samlende homoseksuell identitet bidrar selvsagt til at enkelte fenomener opprettholdes innenfor homokulten, selv om det i mindre grad finnes noen god grunn for dem i dag. Dyrkingen av operadivaen som en sublimert manifestasjon av den homoseksuelles lidelse kan knapt sies å ha noen begrunnelse i dagens Norge.

Når den sosiale situasjonen ikke lenger tilsier at man må tilstrebe seg en identitet, er det da noen vits i å vektlegge hvor "annerledes" man er? Er det mulig å stille det spørsmålet uten å bli beskyldt for at man ønsker usynliggjøring?

På den andre siden av gjerdet kan man se at heteroseksuelle leker med symboler fra homoverdenen, uten at dette nødvendigvis er uttrykk for en dreining i deres seksualitet.

Homoseksualitet er et av de sentrale temaene i Turbonegers iscenesettelse av seg selv, og under Quart-festivalen sist sommer kunne man se mange av de tøffeste gutta gå rundt med T-skjorter med reproduksjoner av den homoerotiske tegneren Tom of Finland eller påskriften Turbojugend- Oslo Bitch (i klartekst: sexslaven til Turboneger). Man kan også se uttrykket "homo" blir brukt positivt om fenomener innen kitsch, en homokultur som heteroseksuelle nå totalt har annammet. "Den var lite ikke homo" betyr "litt flashy, men stilig". Denne bruken av homosymboler er selvsagt humoristisk, men den viser også at heteroseksuelle menn i langt mindre grad enn før opplever det som truende å få begrepet "homo" forbundet med seg.

I et samfunn som stadig åpner seg burde man kanskje da signalisere at man kan være den man er, fremfor å legge ideologiske føringer for politisk korrekt fremtoning.

Trekkspillet mitt har fått en lesbe på seg
Vi har sett litt på hva slags musikk homsene visstnok liker, og i følge min utlegning er den homoseksuelle smaken et produkt av sosiale og historiske forutsetninger som langt på vei er forsvunnet. Spørsmålet om det finnes noen måter at homoseksualitet manifesterer seg på i musikken, er imidlertid fortsatt ubesvart.

Det finnes i artikkelen et underholdende avsnitt hvor det gjøres rede for diverse egenskaper hos komponister som er sprunget ut av deres homoseksualitet: "( (Harry) Partch´s "hobo" voices, ("hobo"... forkjølet homo?) (John) Cage´s dual embrace of both noise and silence in music, (Lou) Harrison´s gamelan and championing of Esperanto (!), (Pauline) Oliveros´ cultivation of communal "deep listening" and her attachment to the accordion(!!!)"(mine utropstegn). Jeg må innrømme at spekteret av homoseksuelle musikalske identiteter ble utvidet noe, men er det virkelig påviselig at dette er egenskaper som har med homoseksualitet å gjøre? Og no vart æ skræmt: Maja Ratkje er jo en kvinne som har drevet med gamelan og hun er sammen med en mannlig akkordeonist. Hvor rart er DET?

Med en solid dose velvilje kan man kanskje forstå hva det er forfatterne her forsøker å si, men knyttethet til akkordeon som en iboende lesbisk egenskap blir likevel noe søkt.

Messiaen - pling plong-ens Liberace?
Det artikkelforfatterne vel ikke sier eksplisitt, men som til dels ligger til grunn for denne oppramsingen av homoseksuelle egenarter er at det blant homoseksuelle finnes en utbredt skepsis til den etablerte kanon av genier fra Bach via Mozart og Beethoven til Wagner.

Én grunn kan være at den er historisk lineær og derved en metafor for evolusjon som homsene, gjennom sin manglende deltagelse i reproduksjonen av nye verdensborgere, faller utenfor. Den viktigste grunnen til skepsisen, som homsene deler med feministene, er nok likevel at kvinner og homser er holdt utenfor. I den store, vestlige musikalske kanon finnes det omtrent ingen kvinner, og mannlige komponister med feminine eller affekterte trekk, er nedvurdert historisk (Tsjaikovskij, Chopin).

Artikkelen henviser særlig til den tyske tradisjonen som misogyn og homofob, noe mange nok vil ha problemer med å akseptere. Forfatterne plasserer seg i tydelig opposisjon til hva de opplever som heteronormativt, et fiffig ord som i artikkelens kontekst betyr "alt som ikke utvetydig sier at homoseksualitet er knæsj". I denne sammenheng blir utsagnet "Roser er røde, fioler er blå" rystende homofobt. Homsene fryser på ryggen av den underliggende homofobien, men også mange eskimoer blir støtt av den brutale fortielsen av inuittisk kultur som dette utsagnet målbærer.

På hvilke måter finner denne distanseringen til den etablerte kanon gjenklang i musikken?

Som forfatterne i sitatet ovenfor uttrykker det: på alle mulige forskjellige vis. Generelt kan vel mannlige homoseksuelle komponister kan ha en hang til noe glorete instrumentasjon, men innen det gamet er det vel ingen som slår den heteroseksuelle Keiseren av Glittertind og samtidsmusikkens Liberace, Olivier Messiaen?

Jeg tror absolutt at det finnes visse egenskaper, kanskje til og med i selve musikken, som kan spores fra mentale særegenheter som kan oppstå ved å ha en avvikende legning. Med mindre man er eksplisitt for eksempel i å forholde seg til en tekst, tror jeg likevel at disse egenskapene er så generelle at de like godt kan oppspores av en annen grunn hos en heteroseksuell. Følelsen av isolasjon kan være en slik egenskap, som man hos Tsjaikovskij kan gå ut fra at hadde et seksuelt opphav mens den hos Schubert var knyttet til hans generelt nevrotiske natur.

Vanlig musikk
Hvordan gikk så konserten? Kunstnerisk var den en stor suksess, men man kunne nok ha ønsket seg et noe større publikum.

Ikke alle utøverne var homoseksuelle, og heller ikke alle komponistene. Lene Grenager og Mark Adderley ble til sist de eneste homoseksuelle komponistene under arrangementet. Adderley var representert med Contortions 2 for solo trombone, Drawings 1 for klarinett, Grenager med Recycle for slagverk og AT 1 for cello, alle flotte stykker som ble strålende fremført av henholdsvis Marius Hesby, Rolf-Steinar Borch, Cathrine Nyheim og Grenager selv. Programmet for øvrig besto av en smakfull jazz/ samtidsimprovisasjon av Tanja Orning og Per Oddvar Johansen, samt Xenakis´ Rebonds, overbevisende fremført av Eirik Raude. Intensjonen om å presentere homosamtidsmusikk ble delvis borte; istedenfor fikk man en samtidskonsert under Skeive Dager. En kommentar fra en av publikummerne etter konserten lød "det var jo vanlig musikk, jo". Dette var ikke ment i betydningen "ordinær musikk", men at det ikke var mulig å skjelne at de homoseksuelle bidragene stakk seg ut. Det var ellers verdt å merke seg at det i publikum fantes mange heteroseksuelle kvinner, men kun et -1- mannlig heteroseksuelt medlem av Ny Musikk. Man kan overlate til diskusjon på kammerset om hvorvidt arrangørene gjorde en feil i å ytterligere innskrenke et allerede spinkelt publikumsgrunnlag eller om også mannlige heteroseksuelle burde ta mot til seg og gå på konsert selv om den blir avholdt under Skeive Dagers paraply.

Alternativ synliggjøring
Avslutningsvis vil jeg si at problemet med å knytte seg til en politisk retning er at man må ofre en del egne standpunkter for å tilpasses en ideologi (hvorfor finnes det ikke en sosialistisk bevegelse som vil ha billigere øl og røyk?), eller at man må representere en idé istedenfor seg selv. Jeg sto som noen sikkert vet frem ganske grundig i flere av landets aviser for over ti år siden, og måtte være "homoen" i lang tid etterpå. Jeg mener at homobevegelsen har et overdrevent fokus på det å "være homo", og kan ikke lenger identifisere meg med det, om jeg noen gang egentlig har gjort det. Da en av homobevegelsens viktige prosjekter som sagt er å legge grunnlag for identifikasjon for andre, tror jeg den burde vurdere om den virkelig ønsker at absolutt alle synlige homoseksuelle skal hoppe opp og ned og roper "homo, homo, homo, hei, hetero æ´kke no´ for meg". Noen ganger kan man gjøre noe viktig politisk ved å velge å la være å involvere seg.

Denne artikkelen kan også leses i "Lydskrift 2002 – Musikkens Nødvendighet". Denne årboken fra Norsk komponistforening er utgitt av Blåmann Musikkforlag, som du finner på denne nettsiden.