Fridom og undertrykking er årets festivaltema i Førde og var også tittel på festivalens opningskonsert. Likevel har ikkje fokuset på kunstnarleg sensur vore særleg dominerande under festivalen. Til dømes handla Førdekonferansen, som vart arrangert parallelt med festivalen, om den lokale kulturutviklinga i Noreg og ikkje om festivalens eigentlege tema.
Kva for effekt trur du det har at Førde lanserte eit slikt tema?
- Det er selvfølgelig mange vanskeligheter knyttet til en slik tematikk. De av utøverne på festivalen som kommer fra land hvor man må være forsiktige med hva de uttrykker, skal jo reise tilbake til hjemlandet sitt. Mange av dem vil derfor ha vanskeligheter med å snakke om problemene. Slik sett er det et viktig poeng i seg selv at noen setter søkelys på dette, seier Reitov.
Han meiner det er verdifullt i seg at musikarar får møta andre musikarar som tør å presentera kritiske tilhøve gjennom uttrykksformene sine – og likeeins at ein gjev modige musikarar så stort spelerom som mogleg.
Palestinske Amal Murkus er mellom utøvarane på Førdefestivalen som arbeider for ytringsfridom, i det ho kjempar mot marginalisering og ekskludering av palestinsk og arabisk kulturarv.
- Vi inviterte Amal til Womex da vi fikk en pris for noen år siden. Her i Førde har hun fortalt at engasjementet førte til flere andre jobber, deriblant i Brasil. En effekt av arbeidet vårt kan altså være at flere vier oppmerksomhet til musikere som uttrykker seg.
Lokalt skulle Reitov ønskt seg at festivaltemaet nådde skulen og andre institusjonar i Førde.
- Man kan spørre seg om vi er flinke nok til å gi de unge perspektiver på kunstens rolle i samfunnet; hvorfor kontrolleres den og hva er det den utrykker? Har man for eksempel vurdert å gå ut på gaten til den som lytter til rap og starte en diskusjonen om det er greit å si ”you fucking bitch” eller ikke? Her er det mange problemstillinger, og jeg mener at vi ikke har lykkes i å ta fatt i disse tilstrekkelig i vårt skolesystem.
- Det er vanskeleg for menneske å ta dette inn over seg, på same måte som miljøproblematikk?
- Det er vel som alt mennesker beskjeftiger seg med. Man må nesten ha en fysisk kontakt med et emne før man engasjerer seg i det. Mange slags problemer presenteres for folk i dag, og man beskytter seg naturlig nok mot informasjonen.
Likevel er det mange i min generasjon som vil meina det er fascinerande at musikk har ei slik kraft at den virkar truende?
- Ja, men jeg tror at alle som har noen gang opplevd levende musikk vet at det påvirker dem. Musikk har med identitet å gjøre; og det er nok derfor det også rammer så sterkt når mennesket fratas muligheten til å spille musikk i bryllupet sitt eller til å synge vuggeviser for sine barn. Jeg tror at mennesket har behov for å uttrykke seg gjennom musikk – eller et tilsvarende medium som dans, bilder.
Amal Murkus kjempar mot marginalisering av arabisk kulturarv
Mangfaldig sensur
- Sensur kan vera så mangt. Under føredraget ditt her i Førde har du peikt på korleis det i Noreg ikkje lenge sidan ein snakka om hardingfela og andre uttrykk som fandens instrument. Tankar om musikk som sunn, oppbyggjeleg eller skadeleg har vore tema heilt sidan gresk antikk og me har døme på hierarki av musikalske intervall som meir eller mindre heilage, reine og djevelske.
Du har òg vist oss mindre opplagte tilfelle av sensur, i vestlege land. Amerikanske The Dixie Chicks lågt høgt på amerikanske hitlister, men då dei kritiserte George W. Bush og krigen i Irak offentleg møtte dei motvilje frå radiostasjonar, president Bush slo attende og bandet vart trua på livet for ytringane sine.
- Kva oppfattar de som sensur – og kvar går grensa for kva slags sensur de arbeider med?
- Det er vanskelig å finne en klar definisjon på hva som er sensur, og her er en kontinuerlig dialog viktig. I vårt samfunn finnes det en alarmerende tendens til at det selskapet som produserer musikk også eier mediene og står for konsertproduksjonen. De har altså en finger med i spillet fra vugge til grav i musikkproduksjonen. Dette gjør det vanskelig for uavhengige aktører. Samtidig ser man at flere radiokanaler og andre typer medier jobber mer og mer kommersielt med høye lyttertall som sine viktigste mål. Ut fra et mangfoldsperspektiv er jeg urolig for denne tendensen. Vi snakker ikke om sensur direkte, men en slags markedssensur som oppstår i det man ikke vil slippe frem det man ikke er sikker på hvordan blir oppfattet – det som ikke behager folket.
- Mer opplagt er den statskontrollerte sensuren; og hovedproblemet med denne er at det i enkelt land overhodet ikke finnes noen transparens: Du vet ikke hva som ligger til grunn for at noe er sensurert. I Sør-Afrika, under apharteid, kunne man det. Det fantes et system med 13 regler hvor det klart gikk frem hva man ikke ville spille. Det fantes også et system, der man registrerte alle plater – om de var sensurerte eller ikke.
- I andre land er det nokså ulik praksis. I Kina og på Cuba må du ha en lisens for å få lov til å produsere kunst og kultur. Her opplever man at de som har lisensene er så redde for å miste den at de bedriver selvsensur. Andre steder – som i Iran og Tyrkia – foregår sensuren etter at produktet er ferdig; en sensurkomité vurderer en plate som godkjent eller ikke. Denne komiteen kan gjøre hva som helst. I Iran kan du få tillatelse til å holde konsert, men få inndratt konsesjonen på konsertdagen fordi man er redd for uro. Dette er en uendelig materie.
I kva grad hender det at de vert utnytta – i og med at desse tinga ikkje alltid er enkle å prova?
- Vi går aldri ut med artikler eller annet materiale om vi ikke har en kilde. Vi kan ikke alltid vite om kilden er helt korrekt, vi jobber som journalister og forsøker selvsagt å kryssjekke alle opplysninger, og aller helst å ha flere kilder. Men dette er utfordrende arbeid – og vi har hatt eksempler på historier som vi ikke har kunnet bruke, enten fordi vi ikke har fått dem godt nok dokumentert, eller fordi vi har avdekket at historien ikke er sann. Nettopp derfor er det viktig at vi arbeider bredt, sammen med forskere og menneskerettighetsorganisasjoner, slik at dokumentasjonen kan bli så omfattende og reell som mulig.
- Men problemet er oftest motsatt. Det er altfor mange historier som ikke kommer frem, fordi folk ikke tør fortelle dem, seier Reitov.