Godt budskap, ond sirkel
Jon Arnesen er journalist i hjemmeunderholdningsbransjens fagblad, Faro Journalen. Arnesen beskriver seg som ikke-religiøs, men er likevel blant dem som holder tettest øye med den kristne platebransjen i Norge. Han mener at ansvaret for skottene mellom kristenbransjen og resten av musikkverdenen ikke bare skyldes fordommer mot kristne, men også kristenfolket selv.
Arnesen påpeker at den viktige kristne aktøren i det kristne segmentet, Master Music, har spesialisert seg på distribusjon av erklært kristne plateselskaper, en kategori som Arnesen sier andre distribusjonsselskaper “ikke vil ta i”. Det gir Master Music en bredde som sikrer dem et tilnærmet monopol.
Arnesen forklarer at i tillegg til de eksplisitt kristne utgivelsene, sprer Master Music plater med f.eks. Jan Garbarek og folkemusikkbandet Clannads vokalist inn i sitt nettverk av Bok og Media-forhandlere. Denne fingertuppsfølelsen med hva som selger i dette segmentet gjør nok andre aktører varsomme med å forsøke å komme seg inn på dette markedet. Med mindre de da er bombesikre på at de sitter på en suksess.
– Det som er vanskeligere å se for seg, er hvordan Master Music skal nå den andre veien. De har fullstendig oversikt over hvilke ting utenfra de kan få inn i sitt eget marked, spørsmålet er hvordan Master Music skal få sine egne ting ut i det større markedet, sier Arnesen.
Dette er nemlig noe som irriterer ham, av høyst personlige grunner:
– Jeg har mange favorittmusikere som ofte forbindes med gjengen rundt Toto. De gir innimellom ut kristne prosjekter, på andre selskaper enn de vanlige utgivelsene deres kommer ut på. Disse platene suges rett inn i det kristne markedet, og kommer ikke ut igjen, beklager Arnesen.
– Det er en god strøm inn i det kristne markedet, men strømmen ut er begrenset. Virgin ga ut en plate med et australsk band som heter Newsboys. Bandet var tidligere en stor suksess i kristne kretser. Men plata Virgin ga ut gikk ikke så godt. Så nå er Newsboys tilbake på et selskap som bare går inn i Bok & Media-nettet, forteller Arnesen.
Han påpeker at den brede suksessen først og fremst oppleves av kristne artister som er på mainstream-selskaper.
– I nyere tid har plateselskapet MTG gitt ut Norwegian Gospel Voices. Platekjeden Free Record Shop bestemte seg for å selge NGVs plate som en norsk debutskive, ikke som en plate beregnet på det kristne segmentet. Et annet norsk eksempel på noen som får i pose og sekk er Oslo Gospel Choir, som har vært på både BMG og Norske Gram. I tillegg til å selge til et bredere marked, kanaliseres de selvsagt også inn i Master Musics nettverk, sier Arnesen.
Men disse artistene er forholdsvis sjeldne unntak. I tillegg finnes det en hel liten industri med kristen musikk som ikke er gospel, men derimot påfallende markedsvennlig populærmusikk, men som kanpt når utenfor ungdom som er aktive i frikirken.
– Jeg tror det har med holdninger fra utøverne og selskapens side. For en stund siden ga Master Music ut en plate med fantastiske talenter. En plate som burde kunne apellere til hvem som helst, og som har en ekstra apell for dem som har vært borti et Tensing-kor en gang; og det er det mange her til lands som har vært! Men så fikk plata tittelen Sanger fra Jesusfolket, en tittel som er garantert å skremme bort alle som ikke er frelst. Men det som provoserer meg mer enn tittelen er coveret på skiva. Det er elendig, ser helt frastøtende ut og virker ut som om det er kjørt ut på en blekkskriver. Mens musikken som er på plata er fantastisk feit og stilig og ikke så kristen at den vil skremme bort vanlige musikkfans, som for eksempel folk som setter pris på gospelscenene i Blues Brothers-filmen, sier Arnesen.
Han mener at mesteparten av motviljen mot kristenpopen “bare er fordommer.” Men det hjelper vel neppe på saken når aktørene innen genren gjør seg selv slike bjørnetjenester. Ikke det at den “vanlige” platebransjen er stort bedre, forresten.
– Platebransjen er urbant orientert, mens platemarkedet er nasjonalt. Dermed er markedet større og mer mangefasettert enn det bransjen makter å forholde seg til. Mainstream-plateselskapene må velge og vrake segmenter blant dem som finnes og som er villige til å kjøpe, og det er lett å vrake det kristne markedet de ikke ser. Noe som er dumt, for Tensing-korene har en enorm oppslutning i tynnere befolkede områder langs kysten og i dalstroka innafor. Og det fungerer slik at "en gang tensinger, alltid tensinger", sier Arnesen.
Blant de artistene som likevel når sitt publikum har Arnesen først og fremst tro på artister som Norwegian Gospel Voices.
– Norwegian Gospel Voices har et tøft image, med tekster som går mer på det personlige og dagligdagse enn på hvor herlig det er å være frelst. Gjennom selskapet sitt, MTG, har de fått kontakt med artister som Oslo Fluid, som de kan samarbeide med og som har sitt publikum igjen. NGV har ikke gått veien innom det kristne miljøet, og plata deres kommer til å selge jevnt og trutt veldig lenge, sier Arnesen, som også har tro på gospelensemblet på det amerikanske markedet. Fordi NGV vil være eksotisk for amerikanerne, men også fordi amerikanerne vil høre at det er bra.
– Når det gjelder regelrett kirkemusikk, tror jeg det er et marked som er på vei til å doble seg. Særlig det som kalles “alternativ barokk”. Ungdom plukker opp barokk- og tidligmusikk spilt med originalinstrumenter. Se på norske Trio Medieval, som utgis på ECM og som ligger på Billboards klassiske lister.
Men den kristne popen da? Hva med den?
– Markedsmessig ser det ut til at det fortsatt er lang vei til de finner en kortere vei enn den som er alt for lang, avslutter Arnesen.
Dette er den andre av i alt fem artikler, der Ballade ser nærmere på den kristne musikkens posisjon på platemarkedet. De neste artiklene i serien vil publiseres onsdag 15. og torsdag 16. mai, og vil bl.a. inneholde et intervju med Vårt Land-journalist Olav Solvang, og en gjennomgang av utvalgte plater fra Master Music.