Har norsk musikk en plass i kulturpolitikken, Ellen Horn?
Utspill fra Arve Løberg, adm.dir. i plateselskapet Norske Gram AS

Norge har fått en kulturminister som ikke liker ordet ”fin-kultur”. Egentlig er vel heller ikke uttrykket ment som noen hedersbevisning. Men etter å ha opplevd kulturminister Ellen Horn på ”Sommeråpent ” i NRK for noen dager siden, er jeg i det minste fristet til å si at hun er i ferd med å gi ”fin-kulturen” et ansikt. Det er ganske fantastisk at vi har en kulturminister som ikke vet hvem DDE er. Jeg har forståelse for at ikke alle – heller ikke en kulturminister – kan like all musikk. Men jeg har ingen forståelse for at vi har en kulturminister som ikke vet hvilken norsk gruppe som har solgt flest plater og har hatt flest publikummere på konserter gjennom hele 90-tallet i Norge. At gruppen også har fått ”Spellemannsprisen” har de aller fleste nordmenn fått med seg. Men altså ikke landets kulturminister. Det til tross for at DDE solgte mer enn 10 % flere billetter til sine konserter fra Tromsø i nord til Kristiansand i sør både i 1996 og 1998 enn Nathionaltheatret gjorde på de samme to årene. Men pytt - pytt, det er da noe helt annet, ikke sant kulturminister ?

Kanskje står det bedre til med partiet, da ? Kulturministeren har bare vært medlem i Arbeiderpartiet i kort tid, så kanskje kan det være håp for at man i det minste har en mening om hva musikk betyr for kulturpolitikken i Norge. Jeg har sett gjennom temaheftet om kultur, som Arbeiderpartiet har laget i programdebatten. Der står det ikke ett eneste ord om musikk. Det står mye om litteratur, film og media, mens norsk musikk tydeligvis ikke er så viktig for Arbeiderpartiets kulturpolitikere.

Må den neste Prøysen synge på engelsk?
Kulturministerens politiske rådgiver Roger Ingebrigtsen var i følge media meget oppbrakt over at det sendes så mye amerikanske programmer på norsk tv. I følge Dagens Næringsliv er han ikke bekymret for at norsk radio spiller for lite norsk musikk. Jeg kan ikke med min beste vilje forstå at det er viktigere at det gis ut bøker eller filmer på morsmålet enn musikk på morsmålet. For en liten kulturnasjon må det være viktig at vi også har kunstnere som synger på sitt eget språk. Jeg tror mange med meg er bekymret for at den neste Alf Prøysen skal være tvunget til å synge på engelsk for at norske radiostasjoner skal spille hans eller hennes musikk.

Det er mulig at kulturministerens politiske sekretær har rett i at man ikke kan pålegge radiokanalene å spille norsk musikk, eller at det ikke er ønskelig. Men det forbauser meg at store nasjoner som både Canada og Frankrike har gått til det skritt å sette kvoter for nasjonal musikk på radio. Ingen av de to landene kan kalles små språk-nasjoner, som vel Norge må kalles.

I Norske Gram har vi en markedsandel på 20 prosent av det som totalt selges av norsk musikk. Hver femte plate som selges i Norge i år er en plate vi har gitt ut. Vi har faktisk økt vår markedsandel fra i fjor. Litt meningsberettiget må vi kunne være, selv om vi ikke har gitt ut noen av de nye norske utgivelsene som i følge Dagbladet skal snu den negative salgstrenden for norske artister.

Vi skal ikke sette oss til dommer over grunnene til den lave markedsandelen som norsk musikk har. Ingen sitter med det endelige svaret og som vanlig er grunnene sikkert mange.
Men når radiosjefene er så store i kjeften som de er, kan det være interessant å titte de litt mer i kortene.

Tallenes tale
Vi har sett på hva som er blitt spille-listet (rotasjon fra 20 til 80 prosent) i 7 tilfeldig valgte uker på norsk radio i år og 6 tilfeldig valgte uker i fjor. For norske artister er dette meget begredelig lesning. For de som synger på morsmålet er det rett og slett katastrofalt. Her er tallene:

	1999		2000
	Norske artister	På norsk	Norske artister	På norsk
NRK P1	33 %	13 %	44 %	19 %
NRK P3	16 %	0 %	30 %	5 %
P4	16 %	2 %	21 %	1 %
RT 30(lokalradio)	9 %	1 %	15 %	0 %

Selv om Arbeiderpartiet ikke vektlegger musikk i kulturpolitikken, må det med utgangspunkt i denne statistikken være lov å spørre kulturministeren om hun er fornøyd med disse tallene. Hvis hun ikke er fornøyd, er det noe en kulturminister kan gjøre med dette?

Vern om norsk musikk
Jeg synes faktisk at Arbeiderpartiet i sin programbehandling kan gjøre norsk musikk og norske musikere en stor tjeneste for å verne om norsk musikk. Fjerner man merverdiavgiften på salg av musikk vil det være et viktig positivt bidrag. Lekkasjene fra det nye statsbudsjettet tyder på at regjeringen ikke vil legge moms på kultur. Men musikk er pålagt merverdiavgift. I en tid hvor plateselskaper og opphavsmenn blir sterkt presset av gratis og ulovlig nedlasting av musikk, kunne dette i det minste være en håndsrekning til bransjen. Ikke minst tror jeg dette vil ha stor betydning for alle de små, norske plateselskapene som sliter tungt for å få endene til å møtes og for å få gitt ut og solgt norsk musikk.

Det tragiske med medieutviklingen er at det faktisk ikke lenger finnes noen motreaksjon mot den Oslo-styrte dyrkingen av unge, utenlandske pop-artister. Historien viser tydelig en rekke eksempler på at dette har gått i bølger, og når norsk musikk har hatt vanskelige tider har det alltid kommet en reaksjon. Men så lenge det ikke finnes alternative radiokanaler, så lenge P3-sjef Nils Heldal ikke synes det er viktig at norske artister synger på norsk og får støtte fra NRK-sjefen i sine uttalelser og så lenge norske politikere er så feige, får vi ingen motreaksjon. Jeg skulle ønske at det var flere som Arne Bendiksen eller som Terje Welle Busk som turte å stå opp å kjempe mot det musikk-tyranni som store deler av de etersendte media i Norge i dag står for.

Men som gammel journalist vet jeg at før noen av de omtalte journalistene så mye som innrømmer en millimeter av dette, så er Ole Ivars, DDE og Terje Tysland nummer en, to og tre på Hit 40-lista i Dagbladet, P 4 og TV 2. Eller for å bruke Nils Arne Eggens ord fra en annen anledning: Det er like stor sannsynlighet for å oppleve dette som at noen får se Salman Rushdie på sykkel gjennom Teheran !

Har du innspill i denne saken, send det til ballade@mic.no.