Marit Karlsen om hype, håp og hippe holdninger
"Jada. Jada. Jada. NRK TV er en skam for musikknasjonen Norge, Dagbladet og VG suger, Petre-produsentene juger, Nye Takter-gutta virker trøtte, Natt og Dag vet å bløffe, Puls er bæsj, Panaroma er en gjeng med amatører, og Musikkmisjonen er en gjeng med politisk korrekte indremisjonærer. Sånn kan vi holde på og kalle hverandre duster til vi blir blå", skriver NRK-medarbeider og platedirektør Marit Karlsen i dette store innlegget om norsk musikkpresse, der hun gir en personlig skildring av et liv "med beina på begge sider av bordet."
Det er absolutt bra at vi har fått et organ som ballade.no, og Skancke-Knutsen og hans medarbeidere gjør en prima jobb. Det er faktisk ganske enestående i verdensmålestokk at musikkbransjen og musikkjournalister i Norge har et sted for daglig offentlig debatt og nyheter.
Selv lever jeg et slags faglig dobbelt liv som musikkformidler på NRK Petre og som en-kvinnes label i Trust Me Records, og leser debatten med beina på begge sider av bordet.
Som radiodame OG platedirektør kan jeg irritere meg over arrogante, venstrehåndsarbeidende musikk journalister. (inkl. meg selv). Og musikkblader som ikke har plass til å skrive om f.eks MINE utgivelser, fordi de skal vie x antall sider til Strokes, White Stripes og andre band som har de dyreste og mest befolka pressebyråene i ryggen til å påvirke journalister til å tro at disse har funnet opp kruttet, det neste store, Face skal skrive om denm, forside på NME, massiv annonsekampanje, osv, osv. "Helvetes lettlurte idioter av noen kameloner!"
Rykker du inn annonser og bruker ca 100 000 kroner på presseagenter osv, er du bortimot sikret feature-innpass i de største internasjonale magasinene. Er du ekstra heldig har du minst 1 million kroner til marketing, og kanskje du da også kan be Rough Trade-butikkene i England om å tømme butikken for plater og fylle den kun med din nye release i stedet. Akkurat som Warp/Aphex Twin og Rough Trade gjør i London nå. Klart journalistene henger seg på. Du har ikke lest mange kritiske røster om Daft Punk-skiva, Air og den nye doble til Aphex Twin. VG stakk seg for en gang skyld ut - og traff for en gangs skyld riktig- med ikke å jatte med på Røyksopp-hypen - en hype som beskriver skiva som absolutt GENIAL. (Bortsett fra at det var lite av Østbø å gi terninkgast 3. En firer hadde etter min mening vært helt riktig.)
Selvfølgelig er fattige, men gode indie-selskaper både provoserte og oppgitte over radio og pressens holdninger og krav, og over hvordan bransjen fungerer generelt. Selv valgte jeg å bruke 30 000 kroner på en liten anti-kampanje mot hele The Strokes og 'bransja' generelt. Jeg bestilte annonser i engelske blader og 10 000 flyere FØR hypen satte i gang - for når du har vært i bransja en stund, kjenner du jo lusa på gangen. Da annonsene kom i juni hadde jeg hatt rett, da jeg så lusa begynte å klekke alt i februar.
Og omsider tok Face og noen engelske dagsaviser opp tråden på mine annonser, og skrev om Trust Me og Laptop, om hype, rockedrømmen, bransja og musikk journalistikk. Men hva hjelper det egentlig? For uansett, det som dikterer de største musikk bladene vil være plateselskapets marketing plan/ budsjett- og ikke nødvendigvis musikken i seg selv. Uansett om det er indie eller Robin Williams. Har du ikke en kredibel presseagent, eller rykker inn annonser i Mojo eller Uncut, bryr de seg ikke nevneverdig om plata. "Har noen spilt en plate før Harald Are Lund, vil ikke han spille plata." Selv om plata ikke er i butikkene før om 3 uker. Handler alt dette så om genuin musikk interesse og ønsket om å formidle kunsten - whatsover? Eller handler det om journalisten selv og om kampen for å være "først ute" til enhver tid? Det handler om begge deler. Men for de fleste er det en ting som overskygger: om å overleve økonomisk. For mindre organer, som fanziner, Wire osv, handler det om profil, og dessverre også ofte om ånds-snobberi.
Jeg innrømmer - og uten å være stolt - følgende: Jeg har selv vært med på mang en stor og liten hype. Noen har vært "nødvendige" som et knep for å påvirke dagspressen/ og radio til å skrive om og å spille ukjente artister (som f.eks norske band fra Bergen og unge, nye Osloband som Påsan og Martine & Mirejam), for å fortelle furu og gran at mange ting skjer i Norge på musikkscena. Andre hyper har igjen vært helt patetiske. Som på den første Basement Jaxx. Som radioberte var jeg selv med på den. Og jeg har gjort og sagt masse dumme ting og stått med vinagrette oppetter anklene mange ganger. Envher musikkjournalist driter på draget nå og da. Men noen driter mer enn andre.
En hærværende profilert journalist sa at en her ikke navngitt plata var skuffende dårlig, men at det ikke måtte komme ut. fordi bandet var perifere venner av journalisten og skulle ha et releaseparty/ hype sammen med plateselskapet. Journalisten ga albumet full pot. En hærværende dagsavis lot seg styre av hypen - også denne journalisten med såkalt kred- og ga terningkast 5. I ettertid har den siste journalisten innrømmet at det var flaut, fordi plata ikke er bra. Den første journalisten (i en privat diskusjon med meg) mener at det vedkommende gjorde "ikke var noe solid overtramp". Boing!
Musikkjournalistikken/musikkjournalister er i alt for stor grad påvirket av hva andre kolleger og indie- og major-selskaper skriver og mener, når det gjelder hva en selv skal skrive om.
Som musikkformidler på radio leser jeg ikke anmeldelser for å følge med, fordi jeg får de samme platene som blader får, og vel så det. Som platedirektør har jeg fått et nytt syn på plateanmeldelser, da jeg leser mer enn 100 anmeldelser av en og samme utgivelse. Noen har gitt utgivelsene ris, men disse føles ikke surt så lenge de er velbegrunnet i sin kritikk, og er etterettelige og godt skrevet. Men det føles bortkastet når skiva kommer i hendene på en idiot av en anmelder som i tillegg heller ikke liker - eller forstår - den type musikk og artist det måtte være snakk om. Det er ikke alltid det handler om at skiva er dårlig, det handler bare om at skiva ikke faller journalisten i smak.
Grunnen til at platekjøpere forholder seg til enkelte musikkjournalister er ikke fordi journalisten nødvendigvis har klart å beskrive sin opplevelse eller plata generelt, men fordi platekjøperen har lært sin egen - og journalistens - smak å kjenne. Og akkurat det siste er faktisk mindre oversiktlig i dag enn på 80-tallet, da alt var mye bedre, og distribusjonsnettverket og strømmen av plater og musikalske genre tilsvarende mindre.
Som musikkpresentør på radio spiller jeg ikke en plate fordi den nødvendigvis er teknisk bra, eller til enhver tid nyskapende - men fordi ørene mine og hjertet mitt liker plata. Der og da. Og ofte også lenge etterpå. Musikk handler jo om følelser og nerve. Og følelser utvikler intellektet som igjen utvikler større forståelse av musikk, som igjen gir deg trente ører.
Ingen kan på noen som helst måte diktere ens følelser. Men en kan formidle sine egne følelser, opplevelser og farger - og det er faktisk noe av det vanskeligste som er!
Derfor har jeg valgt ikke å være skrivende musikkjournalist, men heller la musikken tale for seg selv på radio. Mye lettere, selvsagt.
Og mens vi venter (drøm i vei) på et musikkblad hvor de beste kritikerne i Norge er samlet, kan vi jo tenke over hva som egentlig skjedde på 90-tallet? Da tekstene forsvant og techno'n seiret. Artistene sluttet også å mene noe i musikken og journalistene hadde ikke lenger vante knagger å henge sin egen penn på. Og inn på banen kom en ny generasjon med musikkjournalister i Norge. Jeg tror vi vil se nye måter å skrive om musikk på, men det er selvsagt opp til de skrivende å finne opp disse nye "måtene".
Marit Karlsen
Om du vil melde deg på i diskusjonen om norsk musikkjournalistikk, kan du sende et innlegg i saken på e-post til ballade@mic.no. Nedenfor finner du som vanlig lenker til flere relevante artikler og innlegg om emnet.