- Inkompetansens uunngåelige dumhet
- Skomaker bli ved din lest, er det et gammelt uttrykk som heter. Gudene må vite hva for eksempel VGs Stein Østbø og Kurt Bakkemoen burde blitt ved, men de burde definitivt ikke anmelde musikk. Jeg er så møkk lei av at testikkelløse dilettanter skal definere hva som er bra, og da spesielt med tanke på at dette skjer i henhold til et kunnskaps- og forståelsesnivå som heller burde vært en integrert del av HVPU-reformen enn en sentral aktør i vår presumptive "kulturelle" presse , skriver Egon Holstad, medeier av platebaren Feedback i Tromsø til Ballade.

Av Egon Holstad, Blå Rock Cafè/Feedback Platebaren (Tromsø)

Vi kan like det eller ikke, men plateanmeldere i Norge har faktisk nokså stor innflytelse hva gjelder forholdet mellom terningkastets valør og det påfølgende salget til en rekke skiver. Dette er selvsagt bra, all den tid anmeldere faktisk er ment å skulle hjelpe folk til å orientere seg i det mylderet av utgivelser som spyes ut på platemarkedet. Når man da ser på den relativt store plassen som vies til populærmusikk i landets aviser, er det derimot svært forunderlig og mildt sagt irriterende hvor lite krav det åpenbart later til å stilles fra enkelte av de journalister som skriver i noen av de aller største publikasjonene

En naturlig analogi er å se på hvordan de samme aviser dekker politikk og for den saks skyld sport. Skal noen i VG eller Dagbladet dekke fremleggelse av revidert nasjonalbudsjett, sender de ikke en som har sånn passe greie på økonomi. Da sender de kvalifiserte folk og dette er dessverre langt fra tilfelle hva angår behandling av populærmusikk. Det finnes selvsagt masse grelle, personlige eksempler som underbygger mine påstander, men det er i hovedsak Stein Østbø og Kurt Bakkemoen i VG som akkurat her utgjør selve personifiseringen av dette.

Stein Østbø har beviselig en meget begrenset innsikt i rock. Han har kanskje hyllene hjemme fulle av promoer med anerkjente rock'n'roll-band, men hans forståelse av fenomenet er så skremmende lav at jeg synes det er et gigantisk paradoks at han får lov til å utbasunere sine ytringer om dette i landets suverent største avis. Et veldig godt eksempel på dette:

Da Turboneger ga ut sitt ubestridte mesterverk "Apocalypse Dudes", hadde Østbø en anmeldelse av skiva som jeg uten tvil mener burde være anerkjent som vel så legendarisk som selve albumet (anbefaler å gå inn på VGs musikkarkiv på nettet og lese anmeldelsen i sin helhet. Stor, ufrivillig underholdning).

Han nøyde seg ikke med å gi den en slapp treer på terningen, men brukte faktisk hele anmeldelsen til regelrett å forsøke og latterliggjøre både bandet og skiva. Skiva ble da også stort sett oversett av norske musikkjournalister med Dagbladets Håkon Moslet som hederlig unntak. Videre ble ikke albumet en gang vurdert verdig en nominering til Spellemannsprisen og det er rimelig ironisk i dag, all den tid man vet for en monumental status "Apocalypse Dudes" i dag har i både inn- og utland.

Hans avsluttende setning i den legendariske anmeldelsen er en så på trynet skjødesløs bruk av ord om en objektivt klassiker at det i seg selv faktisk bør tilskrives en konto som gjør at man burde være redd Østbø i stedet for å le av ham ("Fett nok, men langt fra megakul, øspøs rock 'n' roll, dette. Iallfall mer turbo enn neger." - Sitatet er faktisk helt ordrett og uendret). Herregud !!!

I sin anmeldelse av bandets hitparade og maktdemonstrasjon under fjorårets Quart-festival klarer han også å si, foruten å feilsitere en rekke av bandets låttitler, at bandet ikke burde gi ut ny skive. VG anså da heller ikke bandets signing med Burning Heart som en nyhet for norske musikkinteresserte, og skrev følgelig ingenting om det da nyheten ble offentlig kunngjort. I VG 21.januar i år vier de derimot en halvside på den gledelige og monumentale sjokknyheten at Jahn Teigens Popol Ace skal gjenforenes for andre gang. Slik hjernetom prioritering av musikknyheter gjør at jeg på Lester Bangs og Tore Olsens vegne er glad de er døde så de slipper å oppleve det.

Når da Østbø i fjor høst anmeldte "By the Grace of God", det bunnsolide og helstøpte albumet til the Hellacopters, gjorde han denne blødmen én gang til (terningkast 3), men da presterte han i tillegg å skrive at dette nok ble for mye etterligning og en dårlig versjon av spydspissene i den skandinaviske rocken som for eksempel Gluecifer og Turboneger (!). Riktignok har han likt Gluecifer over flere album, men det er nok mer et utslag av at selv blind høne kan finne korn.

Når han likevel nå plutselig skal kaste seg på den nye bølgen hvor rock plutselig er in og kult igjen, blir det bare patetisk; eksemplifisert av at Østbø hauser opp relativt ubetydelige, nye album til artister som BigBang, Bon Jovi og Motorpsycho og på toppen av det hele gir siste Bruce Springsteen terningkast 6 (Hallo! Med respekt å melde - siste Springsteen er ikke en gymsokk, men dog langt i fra en klassiker på noen måte og det er vel selv ihuga fans enige i. Alle bortsett fra Stein Østbø har skjønt dette), er det i seg selv et bevis på at mannen ikke har peiling på rock og heller burde holdt seg til å genierklære Gåte, Shakira, Marilyn Manson og lignende.

Likeledes følger Kurt Bakkemoen i Østbøs inkompetente fotspor. Her kunne man måket på med grelle eksempler, men det er for såvidt nok å vise til hans anmeldelse av Celine Dions siste singel som han genierklærer i panegyriske vendinger etterfulgt av spådommer om et hederlig comeback som en gang for alle (på nytt) vil bringe henne til topps på hitlister i hele verden. Det burde vært lovverk mot slikt.

Som tilfellet har vært i mange tiår, er pop/rock en svært betydelig og stor del av den moderne underholdningsindustrien og det er derfor på tide at de største organene i dagens norske media begynner å ta det på alvor. Når Østbø i Norges største avis slakter skiver fra Michael Krohn og the Hellacopters til Turboneger med inkompetanse og ubegrunnet arroganse som fremste våpen, er det både beklagelig, synd og ikke minst svært skadelig for de artistene det gjelder.

Nå er det ikke anmeldernes sak å ivareta plateselskapenes ambisjoner for artistenes salgstall, men skal en artist først tildeles dårlig kritikk må det skje fordi den/de som påpeker det faktisk har peiling på hva de snakker om. Slik det er nå, skulle en helle mot å tro at det er Manpower som forsyner store deler av hovedstadspressa med det vi liker å kalle musikkjournalister. Jeg er så møkk lei av at testikkelløse dilettanter skal definere hva som er bra, og da spesielt med tanke på at dette skjer i henhold til et kunnskaps- og forståelsesnivå som heller burde vært en integrert del av HVPU-reformen enn en sentral aktør i vår presumptive "kulturelle" presse.

Norske såkalte musikkjournalister er i dag så redde for å mene noe galt at de heller ser hva engelsk musikkpresse mener om norske artister, eller for den saks skyld utenlandske, før de tør å gjøre seg opp en mening selv. Når de derimot skal forsøke seg på å gå egne veier, tryner de så det synger. I Dagbladet kan de faktisk en sjelden gang glimte til med en anmeldelse av noe ukjent som folk derfor velger å sjekke ut, mens VG med Stein Østbø og Kurt Bakkemoen i spissen ser ut til å være vaksinert og totalt impotent når det kommer til det å treffe spikeren på hodet, med noen unntaksvise innertiere fra langt hold med bind for øynene fra hofta i fylla - annenhvert skuddår.

Vi kan selvsagt hylflire av det og i videre forstand bare gi blanke faen i det hele. Med tøv skal tøv fordrives. Det er derimot litt vanskelig når en ser at dette faktisk har konsekvenser som er uheldige, ikke bare for deres eget ry og de respektive organer de representerer, men også for de kårene som da tilrettelegges for de artistene det gjelder.

Skomaker bli ved din lest, er det et gammelt uttrykk som heter. Gudene må vite hva Østbø og Bakkemoen burde blitt ved, men de burde definitivt ikke anmelde musikk. Hva med å plante skog i Sahara eller lete etter miner på Balkan iført truger?

In the name of rock,

Egon, rock'n'roll-dealer.
Platebaren Feedback & Blå Rock Café,
Tromsø - Kill City.