Tilfeldighetenes spill
Kenneth Hætta og Svend Are Melby har skrevet semesteroppgave ved Journalistutdanningen til Høgskolen i Oslo. Oppgaven heter "Tilfeldighetens spill?", og handler om bruken av terningkast i plateomtalene til VG og Dagbladet. Med sitt rent statistiske utgangspunkt plasserer den seg godt inn i den debatten om norsk popkritikk som har gått her i Ballade.
”Folk som Christian Strand burde ikke fått lov til å gi ut plate.” – Terningkast 1 i Dagbladet, 30. april 2001, ved Håkon Moslet.
Hætta og Melby valgte å skrive sin avsluttende semesteroppgave om terningkast-fenomenet, som ble innført i norsk presse av selveste Arne Skouen i VG i 1952. Han skal senere ha uttalt at innføringen av terningkast-symbolet var det verste han hadde gjort som journalist. VG innførte bruk av terningkast i alle anmeldelser i januar 1981, noe den selvutnevnte kulturavisen Dagbladet i sin tid brukte mye tid og plass på å gjøre narr av. Drøyt ti år senere skulle de selv innføre systemet, med ett unntak: Klassiske plater fikk være i fred for terningkast-tyranniet helt frem til våren 2000, da selv musikkprofessor Ståle Wikshåland måtte bite i gresset.
- Terningkast er ingen egnet form, mener Wikshåland den dag i dag. – Alle bruker det fordi det er så forbrukervennlig, men forbrukerinformasjon synes jeg ikke er så viktig.
Det er neppe noen holdning som deles av redaksjonene i VG og Dagbladet – eller blant Wikshålands anmelderkolleger for øvrig. Hætta og Meland har intervjuet en rekke profilerte anmeldere i de to tabloidavisene, der de fleste ser ut til å finne seg godt til rette med karaktersystemet.
- Terningkastene er viktige i en tid da lesevanene endres fort, og færre og færre tar seg bryet med å lese hele artikkelen, sier VGs Stein Østbø i ”Tilfeldighetenes spill”. – Av den grunn rendyrker vi også korte anmeldelser i VG. Samtidig kan det bli en hemsko for kritikere. Vi ønsker ofte å nyansere anmeldelsene ved å rose et produkt for enkelte sider, men kanskje kritisere det for andre. Disse nyansene kan lett forsvinne når terningkastet ikke kan varieres mer enn mellom 1 og 6.
En av konklusjonene i semesteroppgaven, som baserer seg på 2000-årgangen av de to avisene, er at Dagbladet gjennomgående gir noe høyere terningkast enn VG. Dagbladets gjennomsnittsterning landet i fjor på terningkast 4.2, mens VGs anmelderstab ikke strakk seg lengre enn til 4,0. Noe av forklaringen ligger kanskje i at Dagbladet har flere rene genreanmeldere (som Wikshåland, Terje Mosnes, Fredrik Wandrup), som innenfor sine spesialfelt har gitt henholdsvis 5.0, 4.8 og 4.4 på terningen.
- Fordi jeg stort sett anmelder jazz, og vanligvis ikke får mer enn en til to anmeldelser på trykk per uke, har jeg valgt å ikke bruke spalteplass på ”dårlige” plater, med mindre de kommer fra kjente artister som bør anmeldes uansett, forklarer Mosnes. – Et resultat av denne selektive praksisen er at det blir en overvekt av kast på øvre halvdel av skalaen. Derfor virker jeg antagelig snill.
VG er på sin side gjennomgående mer vennlig innstilt til norske artister og utgivelser enn sin kollega i Akersgata. VG ga norske plater – som de anmeldte i alt 163 av – en snittkarakter på 4.01, mens de 192 anmeldte utenlandske platene fikk 3.93 i snitt. Hele 45.9 % av alle anmeldte plater i VG hadde dermed norsk opprinnelse.
Dagbladet anmeldte på sin side 187 norske plater mot hele 353 utenlandske. Dagbladet er dermed suverent størst på antall anmeldelser, men gir i snitt norske utgivelser 4.1 mot 4.3 for de utenlandske. Og selv om Dagbladet altså anmelder flere norske plater enn VG, er bare hver tredje anmeldte utgivelse i Dagbladets kulturseksjon norsk.
”Tilfeldighetenes spill?” holder seg til det rent karakter-statistiske, og har hverken talt opp antall spaltemilimetre, eller sett nærmere på bruken av bilder i forbindelse med anmeldelsene. Men gjennom intervjuer, statistikker og kommentarer gir semesteroppgaven likevel et godt bilde av tilstanden i den mest synliggjorte delen av norsk musikkpresse.
Også musikkbransjen slipper til med sine kommentarer i den 66 sider store oppgaven, der både Jan Paulsen i FONO, Jens Petter Wiig i MNW og Yonada og artist Rune Rudberg får sagt sitt .
- Selv om publikum kanskje ikke legger så stor vekt på anmeldernes terningkast, betyr de mye, sier FONO-Paulsen. – Ikke minst grossistene og platebutikkene er opptatt av høye terningkast. Hele systemet fungerer bedre for utgivelser som har fått et høyt terningkast.
- Oppgaven vår har alt vært med på å sette i gang en debatt om terningkastet som system for bedømmelse av kunst, sier Kenneth Hætta til FJ. – Men fremdeles gjenstår det selvfølgelig mye å ta fatt i. Det ligger en masse problemstillinger her, som vi ikke rakk å angripe, men som andre kanskje kan ta videre senere. Ellers har jeg ikke noen formening om norske artister og plateselskaper har den musikkpressen de fortjener.
Ballade har i hvert fall moret seg litt med tallmaterialet fra ”Telfeldighetenes spill?” – og regnet ut at den gjennomsnittlige musikkanmelderen i VG er 38 år og 75 prosent mann. I Dagbladet, som i Hættas og Melbys oppgave karakteriseres som en avis som "mange ganger har kritisert VG høylydt for deres populistiske stil, men samtidig krypende har måttet ta i bruk de samme grepene", er luften nokså tung av testosteron. I hvert fall om det statistiske materialet er noe å gå etter: Den nåværende musikkstaben i Dagbladet består nemlig utelukkende av menn, med en gjennomsnittsalder på godt modne 41.8 år. Og ganske sikkert sterke meninger.
Hele semsesteroppgaven kan du lese hos disse sidene hos kultur.no
Om du vil melde deg på i diskusjonen om norsk musikkjournalistikk, kan du sende et innlegg i saken på e-post til ballade@mic.no. Nedenfor finner du som vanlig lenker til flere relevante artikler og innlegg om emnet.