Fryktens diktatur
Jimmy Olsen har fått mye kritikk i mediene for sitt Kadra-utspill. I dette innlegget tar han for første gang offentlig til motmæle mot det han omtaler som ”journalistenes hersketeknikker”. Olsen sier han har opplevd stor folkelig støtte i etterkant av "Kadra-saken", samtidig som han blir fordømt i avisene. - Jeg frykter nok at vi må leve lenge med journalister som bruker tradisjonelle hersketeknikker i frykt for skader på sitt eget politisk korrekte skalkeskjul for uvitenhet, skriver Olsen.

Av Jimmy Olsen

Først en liten melding til skribentene Stein Østbø, Sven Ove Bakke, Øivind Lågbu og Ulf Morten Davidsen, som står helt og holdent for min egen regning:

”Blasmørærne børte døtte hue opp i ræva å glane på faenskapen som er der før døm køddær med folka i Månefestivalen. Jæ har ille løst te å gi døm ett ballespærk. Du må ærbe i e drittblekke for å komma på sånt gæærnskap. Jævla kjærringær a noen innfløttrær!”

Jeg håper ikke dere tar det ille opp før dere har lest oversettelsen.

Blasmørærne børte døtte hue opp i ræva å glane på faenskapen som er der = Lokalt uttrykk som oppfordrer journalister til å foreta en indre sjelegranskning og finne ut hvor du står her i verden.
Køddær = Bevisst misforstår eller tillegger andre meninger.
Folka = Personer.
Månefestivalen = Lokal musikkfestival som drives av idealister.
Ille løst = Veldig lyst.
Ballespærk = Ta så kraftig til motmæle at det svir.
Ærbe i e drittblekke = Arbeide i tabloidpressen.
Gæærnskap = Fullstendig feil oppfatning.
Jævla kjærringær = Kjærlig uttrykk for livsledsager gjennom utallige år som både er elsket og hatet, men tilfeldigvis bestemmer hun alt.
Innfløttrær = personer som ikke er født og oppvokst i Fredrikstad.

Som dere forstår er det ikke ille ment, men det er nok best jeg holder meg til bokmål i den videre teksten, så journalistene i Oslogryta som har større kunnskap om lokale slanguttrykk i New York enn dialekter i Norge, klarer å følge med.

95 % støtte

Det som har gjort aller størst inntrykk gjennom debatten etter vår støtteerklæring til Kadra, er ikke de få anonyme truslene, men støtten som har utgjort 95 % av alle henvendelser. Enten de har kommet på telefon eller fra folk som har stoppet meg på gata, har så godt som alle avsluttet samtalen på følgende måte: ”Jeg støtter dere hundre prosent i denne saken, men jeg tør ikke stå frem fordi jeg frykter…!”

Det de frykter er som regel hevn eller at de skal bli oppfattet som rasister. Jeg har begynt å stille meg spørsmålet:

Har vi en demokratisk debatt i Norge når så mange ressurssterke mennesker ikke tør å delta i en så viktig debatt?

Det andre som slår meg er at 95 % av folk flest støtter initiativet, men så godt som alle fra offentlige kommentatorer til musikkjournalister fordømmer oss.

Hva kommer det av?

I ettertankens lys

Til det første spørsmålet kan jeg forstå folks frykt for å bli hengt ut. Jeg må selv innrømme at jeg har aldri vært så misunnelig på Carl I. Hagens evne til å sette opp et furtent og forulempet ansiktsuttrykk.

De mange politisk korrekte kommentarene i media har gjort at jeg i enkelte sitasjoner har angret på utspillet i noen sekunder. Heldigvis har angeren sluppet taket veldig fort på grunn av at jeg vet engasjementet fra menneskene bak Månefestivalen er ektefølt og alvorlig. Men temaet, religion, rase og vold er tydeligvis forbeholdt den intellektuelle eliten som innehar de korrekte standpunktene som gjelder til enhver tid.

Det må nødvendigvis føre til at debatten blir sterkt forringet og at den offentlige meningsdannelsen ikke gjenspeiler den virkelige. I tillegg får jeg en viss skyldfølelse i og med at jeg selv i hele mitt liv har tilhørt de som har forfektet det korrekte politiske standpunktet innenfor disse temaene.

Det har gjort noe med meg å bli kalt rasist, islamhater og voldelig etter å ha vært det motsatte alltid. I ettertankens lys angrer jeg på enkelte av mine tidligere politiske utspill overfor mennesker som har hatt avvikende holdninger.

Ved hjelp av hersketeknikker har noen viktige debatter blitt avsluttet brått. Motstanderne har ikke lenger hatt legitimitet i den offentlige debatten, men blitt skjøvet ut til diskusjoner rundt en halvliter på nærmeste pub. Ikke noe galt i diskusjoner på puben selvfølgelig, men debatten blir med dette mye mindre demokratisk.

Og ikke minst går den såkalte offentligheten glipp av folk flest sin holdning til viktige spørsmål.

Folk flest

Og det bringer meg til neste tema; folk flest. Hvem er de? Finnes de?

Knut Nærum er en klok mann. Forleden stilte han spørsmål om kanskje folk flest var en liten minoritet. Tenk om han har rett.

At betegnelsen folk flest rett og slett er gjennomsnittet av ytterlighetene som utgjør den store majoriteten. Kanskje er folk flest en ørliten minoritet som kun blir grovt utnyttet av majoritetens trang til å rettferdiggjøre sine ytterliggående meninger.

Det er en interessant tanke som innebærer at de fleste har enten det ene eller det andre standpunktet. Kun en liten minoritet har ingen mening i det hele tatt. Og innebærer ikke det at folk flest faktisk gir blanke og derved er en uengasjert og likegyldig masse? Skal vi da ta hensyn til hva folk flest mener? Eller bør vi kun ta hensyn til det ytterliggående standpunktet som har størst oppslutning?

Jeg har ikke svarene, men kommer nok til å gruble mye over dette temaet i fremtiden.

Jeg frykter nok at vi må leve lenge med journalister som bruker tradisjonelle hersketeknikker i frykt for skader på sitt eget politisk korrekte skalkeskjul for uvitenhet.