En operaskeptikers opera
I anledning oppsettingen av "Manifest" skrev Rolf Wallin ned en del tanker omkring operaen som kunstform. Her tar han opp temaer som har opptatt ham under arbeidet, der han etter hvert kom frem til at nettopp operaens grad av uvirkelighet er dens store fortrinn. Han siterer videre den franske dadaisten Francis Picabia: "Våre hoder er runde for at tankene våre skal kunne skifte retning!"

Dersom noen hadde fortalt meg for 10 år siden at jeg skulle skrive en opera, ville jeg ledd høyt. Jeg? Opera?

En ting er at jeg har et splittet syn på de operaer som allerede er skrevet: jeg elsker noen av dem dypt og inderlig, jeg har oppsøkt dem gjentatte ganger, både i virkeligheten og på plate. De er viktige deler av min bagasje, både som musiker og som menneske, fordi en virkelig god opera kan trenge dypere inn i en enn noe teater eller film. Andreoperaer er for meg ikke bare temmelig intetsigende; det er en gåte for meg at voksne mennesker i det hele tatt tar dem på alvor.

Selv har jeg opp i gjennom årene skrevet musikk til både ballett, teater, kunstinstallasjoner, utendørs evenementer og film. Og det har vært spennende å gå inn i skjæringspunktet mellom det sette og det hørte, der hvor musikken ikke skal være det eneste uttrykket, men inngå i en større helhet. Det er fantastisk å se hvordan en scene totalt kan skifte budskap med forskjellig type musikk, lydbilde eller - for den saks skyld - stillhet. Se hvordan musikk, som i en konsertsal ikke ville "betydd" noe konkret utover seg selv, plutselig blir veldig meningsladet.

Men dette med opera har altså vært et vanskelig kapitel: jeg kan synes det er fantastisk med disse overnaturlig store, svulmende stemmene, men JEG har ikke hatt noen toner inni meg som jeg ville at de skulle synge, i hvert fall ikke mellom pappkulisser på en titteskapscene.

En annen ting er teksten. Opp gjennom tidene har komponister laget fantastisk musikk til det mest himmelropende vrøvl, der heltetenoren ikke kjenner sin egen kjæreste igjen bare fordi hun har maske foran øynene, eller der et kor som skal forestille smuglere smyger seg listende gjennom en sovende by, mens de synger av full hals.

På den annen side: dersom teksten er virkelig god, hvorfor skulle man da synge den? Skulle ikke ordene få stå alene uten å bli gjort uforståelig fordi sopranen skal vise fram sin vidunderlige stemme?

Alle fornuftige grunner motsa derfor at jeg i det hele tatt skulle tenke på å skrive en opera. Men jeg hadde allikevel tumlet med tanker om at det kunne være mulig å finne en ramme der jeg ikke ville føle meg som en idiot. Så da Jacob Schokking ringte meg og spurte om jeg kunne tenke meg å skrive en opera med dadaistenes, futuristenes og konstruktivistenes manifester som utgangspunkt, var det noe som falt på plass.

Nettopp det at opera er så usannsynlig, så uvirkelig, er dens store styrke! På sitt beste kan den bringe oss lenger bort fra hverdagslivets firkantethet enn de fleste andre kunstarter. Så derfor kan man like godt løpe hele linen ut og gå til de som var spesialister på galskapen, disse rabulistene som veltet hele det kulturelle sjakkbrettet og så på fornuften som sin største fiende. Det som skjedde for snart hundre år siden over hele Europa holder vi ennå idag på å fordøye.

Sterke følelsesutbrudd, umulige meninger, bisarr humor, dette er som skapt for stemmebruk som er større enn saklig prating. Og da mener jeg stemmebruk i alle dens avskygninger: rop, latter, hvisking, hulking, klynking, stønning, sukking, hvesing, og.... sang. Og klassisk skjønnsang er selvsagt bare én av hundrevis av måter å synge på.

Så jeg satte som en forutsetning at vi måtte finne sangere som kunne dekke hele dette spekteret. Vi satte igang å lete, og har funnet fire fantastiske sangere fra Moskva i øst til Rotterdam i vest, med svært forskjellig bakgrunn, fra opera- og teaterscene til russiskortodoks kirkesang og heavy metal.

Jeg er i en drømmesituasjon: Alle de medvirkende på scenen, både sangere, instrumentalister og dirigent, har denne flotte egenskapen at de ikke bare kan framføre et krevende partitur når det er behov for det. De kan også improvisere innenfor rammer som jeg gir dem. På den måten kan vi sammen forsøke å realisere det mylderet av klangbilder som kommer inn i hodet mitt når jeg leser disse tekstene.

For noe som har vært viktig når vi gikk igang med dette, var at "Manifest" ikke måtte bli kunstnernostalgi. Jeg føler at dette stoffet er like brennende aktuelt og viktig nå som den gang.

Disse menneskenes hovedfiende var konvensjonene og ensretningen som ble tredd over hodene på folk av kirke og stat. Idag har disse to kreftene mistet sitt grep betraktelig, og vi liker å se på vårt eget samfunn som langt mindre konvensjonsbundet. Men ser vi nøyere etter, har livsstilindustrien og reklamebyråene bare tatt over som leverandør av konvensjoner. En ny tid, en ny uniformering.

Jeg tror at kunstnerne kan være med å tilby alternativer til denne vanetenkningen. Men konvensjoner er ikke noe kunstnerne selv er fritatt for. Og for meg selv blir disse tekstene påminnelser om at det er alltid mulig å gjøre ting på en annen måte enn det jeg har blitt vant til. Manifest er min gyldne sjanse til å sette meg selv og min egen vanetenkning under lupen. Over skrivebordet mitt har jeg hengt opp en setning jeg kom over under arbeidet, et sitat av dadaisten Francis Picabia: Våre hoder er runde for at tankene våre skal kunne skifte retning!