- Alle musikkanmeldelser er subjektive, å si noe annet er tull
Ballade presenterer her det første utdraget fra fordypningsoppgaven ”Å fange en vind – på jakt etter god musikkritkk” av Eirik Kydland og Lars Sætren ved journalistutdanningen i Oslo. Gjennom dybdeintervjuer av 14 musikkjournalister har de forsøkt å finne svar på hva som er god musikkritikk, og se om det kan trekkes ut noen felles kriterier for denne. Vi vil publisere i alt fire artikler i denne serien, som avsluttes fredag.

I innledningen av sin omfattende oppgave skiver Kydland/Sætren:

”Å skrive om musikk er ingen enkel jobb. Hvordan skal man sette ord på noe som er så uhåndgripelig? Hvordan beskriver man disse abstrakte harmoniske vibrasjonene i lufta med ord, og hvordan våge feste dem til arket? Oppgaven - å skrive om musikk - har av musikeren Elvis Costello blitt sammenliknet med å danse til arkitektur. Flere av kildene i vår fordypning nevner at det nærmest er en umulig oppgave. Den svenske musikeren Ulf Lundell har en sang der han synger om å fange vinden. Musikk er like flyktig, så hvordan fanger man den?

På tross av en vanskelig oppgave, er det likevel ikke få som prøver seg, ivrig iakttatt av et massivt publikum. Med vekslende hell, om man skal dømme ut ifra karakteristikkene de får av musikere, musikkelskere og ikke minst hverandre.

Debatten rundt musikkens anmeldelser og dens anmeldere dukker med jevne mellomrom opp. Bare mens vi holdt på med oppgaven, kritiserte VGs Stein Østbø Morgenbladets anmelder Svein Egil Hatlevik for hans omtale av Odd Nordstogas nye plate, Aftenpostens Svein Andersen kritiserte VGs Thomas Talseths anmeldelse av Bertine Zetlitz nye album og Dagbladets Sigrid Hvidsten fikk kritikk av blant annet musikkjournalist Rune Nilsson for sin anmeldelse av Erik Fabers siste skive, bare for å nevne noe.”

Gjennom dybdeintervjuer med 14 musikkjournalister forsøkte Kydland/Sætren dermed å finne svar på problemstillingen ”Hva er god musikkritikk?”

Ballade bringer med velvillig tillatelse fra forfatterne videre utdrag fra deres oppgave, nærmere bestemt kapittel 5: "Intervjuene". Vi har for ordens skyld delt kapittelet i fire deler.

---

av Eirik Kyldland og Lars Sætren

Vi har altså intervjuet fjorten sentrale norske plateanmeldere om deres syn på anmelderrollen, for å se om vi kan trekke ut noen felles kriterier for den gode musikkritikken.

Svarene spenner mellom nøye gjennomtenkte betraktninger om anmelderens rolle, til svar som kan tyde på at anmeldere jobber mer på måfå enn med utgangspunkt i en metode.

Dagbladets Sven Ove Bakkes hadde for eksempel en gjennomtenkt forestilling om anmeldelsen ideelle anatomi.

- Jeg pleier å si at en anmeldelse skal være fire ting: forbrukerveiledning, kunstkritikk, folkeopplysning og underholdning. Elementene kan vektes ulikt fra anmeldelse til anmeldelse, men alle fire bør være til stede.

Andre anmeldere vi intervjuet vektla enkelte kriterier, uten at de nødvendigvis ga uttrykk for å ha en helhetlig arbeidsmetode eller filosofi bak sin musikkritikk. Flere av plateanmelderne henviser også til Kritikerlagets ”10 bud for kritikk”, selv om det i enkelte tilfeller kan virke som disse fungerer mer som sovende lover enn faktiske rettesnorer. Vi kan kanskje driste oss til å påstå at det ikke finnes en uttalt enighet blant våre intervjuobjekter, om hvilke kriterier som bør ligge til grunn for musikkanmelderiet.

Det kan virke som om metodene varierer etter utgivelse, publikasjon og anmelder. Likevel har vi funnet klare likhetstrekk i intervjuene. Og selv om anmelderne kanskje bruker ulike formuleringer og det finnes forskjeller i deres kriterier, er det nok større samsvar mellom anmeldernes svar enn man oppdager ved første øyekast. Vi har derfor analysert intervjuene og forsøkt å hale ut de viktigste elementene og likhetene i intervjuene.

Det har som sagt vært vanskelig å finne klare karakteristikker på hvordan anmeldelsens stil, innhold og metodegrunnlag bør være. Anmelderne har for eksempel sagt at en anmeldelse ideelt sett bør være analyserende, men at plass og tidsbegrensinger gjør det umulig. Derfor har vi måttet observere hvilke elementer som har virket viktigst for anmelderne, og om disse omtales med positivt eller negativt fortegn.

De viktigste diskusjonene i intervjuene dreier seg om anmeldelsens grad av analytisk nivå, grad av inkludering, grad av subjektivitet, grad av begrunnelse, grad av lekenhet i språk og stil og grad av kontekstuell plassering.

Vi kan derfor si at anmeldelsene beveger seg i større eller mindre grad mellom disse karakteriserende motpolene. Ut fra funnene i intervjuene sier vi at anmeldelsen er:

1. Analyserende eller overflatisk
2. Inkluderende eller ekskluderende
3. Subjektiv eller objektiv
4. Begrunnet eller ubegrunnet
5. Leken eller seriøs
6. Satt i kontekst eller isolert

Her tar vi utgangspunkt i at majoriteten av de intervjuete anmelderne mener en anmeldelse ideelt sett bør være analyserende, inkluderende, subjektiv, begrunnet, leken og satt i kontekst. For å utarbeide disse kriteriene har vi også tatt i betraktning tidligere presenterte forslagene til kriterier, som er listet opp i kapittelet over. Som tidligere nevnt finnes det unntak og ulik grad av kriterieoppfyllelse i plateanmeldelser og i anmeldernes svar. Derfor har vi valgt å diskutere kriteriene i et spenn mellom to motpoler.

Vi har også diskutert hvilken funksjon et terningkast, eller et annet vurderingsuttrykk kan ha for anmeldelsen. Dette blir likevel ikke et kriterium som kan måles på samme måte som de andre kriteriene vi har kommet fram til. Likevel er det interessant å høre anmeldernes tanker rundt den både forhatte og elskede røde terningen.

Nå skal vi se nærmere på funn i intervjuene som underbygger og eksemplifiserer kriteriene vi har konstruert.

Analyserende eller overflatisk

Et sentralt spørsmål å stille seg er hvor grundig en anmelder bør gå til verks i møtet med et nytt album. Skal innspillingen plukkes fra hverandre, tekstene nærleses og melodilinjene analyseres ned til minste kvarttone? Kanskje skal utgivelsen settes opp imot artistens tidligere innspillinger, mens musikkritikeren benytter seg av sin kunnskap for å veie plata opp mot musikkhistoriske høydepunkter. Eller holder det med en enkel og skjematisk redegjørelse for sjanger, et par relevante referanser og to ord om kvaliteten?

Anmelderne vi har intervjuet er stort sett enige om at svarene på disse spørsmålene er relative. Noen plater krever rett og slett dypere analyser enn andre. Det kommer altså helt an på den aktuelle utgivelsen.

Sigrid Hvidsten i Dagbladet synes ikke det finnes noe endelig svar på dette.

- Noen ganger føler jeg at en anmeldelse kunne blitt bedre om jeg kunne skrevet lengre. Det kan åpne for dypere analyser, bedre språk og fyldigere referansebruk. Andre ganger er faktisk en plate så kjedelig at det er vanskelig å skrive de 800 tegnene vi skal fylle.

Aftenpostens Svein Andersen mener også at det varierer fra plate til plate hvor innstendig den skal vurderes. Han gjør seg i tillegg noen tanker rundt hva en grundigere analyse kan bestå av.

- Man kan vise hvordan musikken virker på anmelderen, prøve å beskrive musikken og gjerne sette den inn i en sammenheng. Det kan også være relevant å trekke inn påvirkningen for at platen er laget. Noen ganger er det viktig å ta hensyn til teksten, mens den andre ganger kun utgjør et element.

Svein Egil Hatlevik i Morgenbladet legger vekt på at en viktig del av analysen er å undersøke et albums betydning som kunstverk.

- Anmeldelsen må ta plata på alvor og se på hva den kan bety som kunst. Også
må man forholde seg til musikk som kulturhistorisk eller samtidskulturelt dokument, sier han.

- Men det er også fare for at anmeldelsene blir for analytiske, synes Thomas Talseth
i VG:

- Det er heller ikke heldig å overtolke, slik at man tillegger verket dypere og andre betydninger. Jeg synes heller ikke at det skal være noen formelbundet drøfting.

For å kunne foreta en analyse av musikk kreves et visst kunnskapsnivå, men er det nødvendig å ha inngående kjennskap i musikkvitenskap for å skrive en god plateanmeldelse? Dette er det en del uenighet om blant anmelderne.

Ole-Martin Ihle fra Morgenbladet mener det ikke er nok å være over middels musikkinteressert, for å være en dyktig musikkritiker.

- Det holder ikke å ha en stor platesamling og å kjenne til litt musikkhistorie. Jeg mener det kreves en dypere encyklopedisk kompetanse.

Stein Østbø fra VG mener derimot at for mye bakgrunnskunnskap vil skape distanse mellom anmelder og leser.

- For meg er musikk en følelsesting som ikke skal forklares i hjel. Jeg har ingen musikalsk bakgrunn, bortsett fra litt munnspill på nachspiel, noe jeg er glad for. Da er jeg nærmere leseren, og starter også på gulvet når jeg hører på en plate. Så kan jeg i etterkant bruke min kunnskap og erfaring til å veilede leseren, forteller Østbø.

Som vi ser varierer det fra album til album hvor dyptpløyende anmelderne mener analysen bør være. Samtidig synes de det er viktig å behandle utgivelsene med respekt, ved å gi en verdig analyse og benytte seg av sin kunnskap for å vurdere en utgivelse.

Flere av anmelderne sier også at man må ta seg nok tid til å lytte til albumet man skal anmelde, helst fem ganger. Dette kan virke åpenbart, men danner likevel et slags ytre kriterium som også kan ha innvirkning på graden av analytisk tilnærming i anmeldelsene.

Del 2 av denne artikkelserien kommer på Ballade i morgen.

Har du selv synspunkter på norsk musikkjournalistikk tar Ballade gjerne imot ditt innlegg.