Musikk i bruk
INTERVJU: Dette året feirar faget musikkterapi 30 år i Noreg. Professor Even Ruud som har vore med frå oppstarten, meiner utviklinga kan sjåast som ein einaste lang opptur. Det nyaste tilskotet innan området, Senter for musikk og helse, vart oppretta i august, og i dette intervjuet fortel Ruud om musikkterapiens utvikling, samt det nye sentrets virkeområde og planar. – Blant annet ønsker vi å samle inn historier om hvordan musikk har grepet inn i menneskers liv på en avgjørende måte. Slike historier er det mange av, seier Ruud til Ballade.

Av Ida Habbestad

Formålet for oppstarten av Senter for musikk og helse er å auka kunnskapen om og forståinga av samanhengen mellom musikk og helse – gjennom forsking og distribusjon av denne. Parallelt går utdanninga innan musikkterapi vidare som før, begge deler ved Norges musikkhøgskole.

Først av alt kan det altså vera på sin plass med ei avklaring av omgrepa, og me bed professor Even Ruud, om å forklara kva som er skilnaden mellom dei to fagfelta.

– Kort sagt er musikkterapi både et fag, en profesjon og en praksis. Faget musikkterapi handler om forholdet mellom musikk og helse. Vårt Senter for musikk og helse ser mer overordnet på alle områder hvor musikk har betydning for helse, seier Ruud og utdjupar:

– Musikkterapi omhandler musikkterapeutenes praksis. Musikkterapeutene opererer innenfor et bredt område; man har musikkterapi for å hjelpe eldre mennesker på institusjoner, til å hjelpe barn på sykehus, man har musikk i fengsel og mye mer.

– Musikk og helse omfatter flere områder, ikke bare den terapeutiske situasjonen. Man kan snakke om et perspektiv hvor mennesker bruker musikk på seg selv; for å få sove, for å stresse ned, kanskje for å bearbeide et traume eller en sorgsitasjon. Eller man kan snakke om hvilken effekt det har når musikere spiller på sykehus. Musikerne må kanskje tenke gjennom repertoar og kommunikasjonsformer på en annen måte enn ved den vanlige konsertsituasjonen, men de er fremdeles ikke terapeuter. Konserten setter igang prosesser hos dem som opplever den, men utøverne har ikke den samme graden av ansvar for dette som terapeutene.


Opptur og utbreiing

I ei slik betydning rører faget ved kvardagen til ein langt større del av befolkninga. Slik har det potensiale for ei vidare interesse, og Ruud som er tilsett både ved Universitetet i Oslo og musikkhøgskolen kan meddela at han sidan august har opplevd ei merkbart auka merksemd, både frå studentar og medier.

Fenomenet er dessutan vaksande internasjonalt. Parallelt med opprettinga av senteret i Oslo, har ei rekkje sentre vakse fram: Eit ”music and health project” i Manchester, eit senter for ”music and well-being” ved Sibelius-akademiet i Finland, eit svensk ”kultur og helse”-prosjekt i Göteborg medan ein i Philadelphia i USA finn sentret for ”music and life quality”.

Situasjonen er i dag altså ein ganske annan enn då den første utdanning i musikkterapi i Norden vart etablert ved dåverande Østlandets musikkonservatorium i 1978.

Kva vil du seia er det mest vesentlege som har skjedd gjennom desse åra?

– Egentlig opplever jeg en 30 års opptur for faget, svarer Ruud.

– Interessen har hele tiden økt, og faget har bredt seg ut som en vifte. Det startet med barn, med psykisk funksjonshemmede, spesialundervisning, barn med motoriske vansker og så videre. Så fikk man nye felt, som arbeidet med voksne helt opp i geriatrien, palliativt arbeid på hospitser. Siden kom musikk i fengsel og frihet og musikk innenfor psykiatrien. Hele tiden får vi nye differensieringer, og stadig nye felt trekkes inn. Dette var noe av det vi ønsket for faget da vi satte i gang.

Ruud vonar utviklinga held fram, og at opprettinga av sentret kan skapa grunnlag for ei ny vifte-aktig spreiing av forskingsområde.

– Ser man på psykologi-faget som oppsto for 100 år siden, ser vi noe liknende. For 50 år siden var det cirka 2-4 psykologer i Oslo. Da jeg selv studerte var det behov for 5000 nye psykologer på landsbasis. Det er vanskelig å spå hva som skjer videre, men dersom musikkterapi-faget vokser like mye som det gjør nå, vil det bli kjempestort. Man kan godt tenke seg at det skal være en musikkterapeut på hvert av landets eldresenter, for eksempel. Det blir mange arbeidsplasser!



Pragmatisk tankegang

Trass dei 30 åra i drift, har det generelt vore høvevis lita merksemd frå omverda, og ein ikkje særleg utbredt kontakt mot andre musikalske fagmiljø, som dei utøvande og pedagogiske.

Korleis forklarer ein slike aspekt?

– Verken musikere, komponister eller pedagoger har generelt har vært spesielt interessert i musikkterapi. En av de viktigste årsakene til det er nok fagets ideologi. Musikkterapien er mer opptatt av de kommunikative prosessene ved bruk av musikk, enn av hvilken musikk vi bruker. Musikken som blir spilt er som regel tilpasset brukerne. Det kan være svensktopp eller dansebandmusikk like gjerne som noe annet, og dermed er det mange som vil anklage oss for å ikke ta ansvar for det estetiske aspektet ved musikken.

– Men tanken om at man kan skille ut kvaliteter ved musikken, uavhengig av bruker og opplevelse, springer ut av en ideologi som vi ikke deler. Privat har jeg selvfølgelig preferanser på hvilken musikk jeg selv mener er best. Men på et gamlehjem, der folk kanskje har vokst opp med Carl Jularbo og Jens Book-Jenssen, vil jeg selvfølgelig gi dem det. Eller New Age-musikk i situasjoner hvor det er ønskelig, seier Ruud.

De framhevar altså at det ikkje spelar noka rolle kva musikk som vert spelt, så lenge den har den ynskte effekten. Korleis kan ein veta at ei form for musikk virkar betre enn ein annan?

– Poenget er at det ikke er en spesiell musikk som virker. I farmasøytiske modeller finnes tenkning om musikk som en vare man kan kjøpe på apoteket.

À la forskning som viser at Mozart gjer barn kloke?

– Ja, og det mener jeg er tull. Det finnes gode rapporter om både den ene og den andre musikken, men det finnes også mye forskning som viser at om man får velge musikk selv blir virkningen enda bedre, seier Ruud.

Musikkterapeutane er altså pragmatiske og instrumentelle. Ruud strekkjer tanken endå lenger. I motsetnad til dei mange som forsvarer kunsten sin eigen verdi, framhevar han at musikken, for musikkterapeutar så vel som enkeltmenneske, alltid vil ha ein funksjon.

– Folk oppsøker jo konserter for å bruke dem til noe, seier han. – Man mener kanskje det er mer høyverdig å bruke musikken til estetiske opplevelser enn til noe annet. Men om man starter en slik diskusjon, kommer man inn i et vanskelig felt. Jeg jobber også med klassisk musikk og psykoterapi. Gjennom BMGIM – som er avslapningsteknikker i kombinasjon med lytting til musikk – kan man få estetiske, selvreflekterende opplevelser som kan virke grensesprengende; som jeg mener kan fungerer mye sterkere enn i konsertsalen. For meg blir det altså ikke noe enten eller. Musikken er hele tiden i bruk.


Nye ansvarsområde

Me ser til framtida for faget. Mykje er endå uutforska, både kva gjeld spesialisering for musikkterapeutar og den helsemessige effekten som musikken kan ha på enkeltmenneske. Kva gjeld forsking ved sentret berettar heimesidene deira per dags dato om forskning på samanhengen mellom musikk og helse hjå ungdom, samanhengen mellom musikk og helse og Mp3-bruk og meir.

Finst der øvrige planer for vidareføringa av arbeidet?

– Vi planlegger flere forskningsprosjekter, svarer Ruud. – Blant annet ønsker vi å samle inn menneskers historier om hvordan musikk har vært avgjørende for dem i en eller annen livssituasjon; hvordan musikken har grepet inn i livet deres på en avgjørende måte. Slike historier er det mange av, men det er forsket lite på dette. Vi kommer også til å forske mer på de sterke musikkopplevelsene man får med musikkprogrammer designet for å gi transpersonlige opplevelser. Så skal vi ha prosjekter på musikere og deres helse.

– Når det gjelder musikkterapi håper vi også på en videre utbredelse. Musikkterapeutene kan spille en stor rolle når det gjelder å få mer musikk ut i samfunnet på steder hvor ingen egentlig har tatt ansvar før. Særlig i forhold til de menneskene i samfunnet som kanskje har størst behov for musikk, men som ikke har mulighet for eller ønske om å gå på konserter – de som sitter hjemme eller på en institusjon – kan mye gjøres, seier Ruud.

Som avslutningsvis understrekar at livshistoriene er første prosjekt ut; desse tydelege vitne om korleis musikalske opplevingar til no har vore undervurderte.

– Vi vil ikke ta musikken for gitt, seier Ruud.