Et spørsmål om habilitet?
Både VG og Dagbladet har de siste dagene slått opp at Spellemann-jurymedlem Kristin Winsents burde ha erklært seg inhabil i rock-kategorien. Både Winsents og Spellemannformann Andreas Gilhuus har beklaget opptrinnet, men hvor uangripelig sørger Spellemannkomiteen selv for å være? Ballade ser her nærmere på tilfellet Bertine Zetlitz.

Av Arvid Skancke-Knutsen

Dagbladets Anders Grønneberg skrev i dag på kommentarplass om Andreas Gilhuus’ forslag om å samlokalisere Spellemannprisen og by:Larm. Han gir ros til Andreas Gilhuus for å ha fornyet og oppdatert Spellemann-organisasjonen, ”som har vært preget av krangling, forgubbing og til dels arrogante og autoritære holdninger”. Han trekker ingen bastante konklusjoner, men skriver at det er viktig at de tre partene, Alarm, by:Larm og Spellemannprisen, ”fordomsfritt diskuterer Gilhuus’ forslag spesielt, og musikkpris/talentspeiding generelt”.

Ytringen har overskriften ”Spellemann, by:Larm og en liten skandale”. Grønneberg avslutter kommentaren sin med følgende avsnitt: ”Selv om det ikke har vært noen store skandaler under avviklingen av Spellemannprisen, sørget NRKs profilerte rockjournalist i radio og TV selv for å havne i et dårlig lys. Kristin Winsents var med på å nominere artister til rock-klassen. Hun er kjæresten til Robert Buraas i Madrugada, som vant prisen. Det hadde de nok uten hennes medvirkning, men det tar seg dårlig ut. Det var det nærmeste vi kom en Spellemann-skandale.”

Mon det? Kristin Winsents gjorde åpenbart en feil – men hun innrømmet det også nokså fort, og trakk seg på eget initiativ fra storjuryen, som er det organet som i siste omgang avgjør hvem som skal få rock-prisen. Vel så betenkelig er det kanskje at vi har en nokså parallell situasjon i selve Spellemannkomiteen, som nok i enda større grad enn enkeltstående jurymedlemmer bør sørge for vanntette habilitetsskott rundt seg.

I den grad årets Spellemann-show kan sies å ha fungert som en lanseringsplattform for én bestemt artist, er det lett å peke på plateaktuelle – og for øvrig kritikerroste - Bertine Zetlitz, som fikk et av de aller beste sendepunktene, og ellers var noe av en gjenganger gjennom hele fjernsynssendingen. Hennes gjennom-koreograferte opptreden startet opp del to av TV-showet, og fungerte ganske sikkert som en effektiv reklameplakat for albumet som ble sluppet to dager senere.

Det er det selvfølgelig ikke noe galt med. Men i den seks mann sterke Spellemannkomiteen – som er de som i utgangspunktet foreslår hvilke artister som skal opptre under selve showet - finner vi Per Eirik Johansen, som naturligvis er direktør for plateselskapet som gir ut nettopp Zetlitz. Ballade tviler ikke på at Per Eirik Johansen tok den sedvanlige ”turen på gangen” når opptredenen til Zetlitz skulle diskuteres, men det er ikke poenget: Ved å la EMI-artisten Bertine Zetlitz få sendingens ”prime time”, kan Spellemannkomiteen fort anklages for selv å sette til side de krav til habilitet som gjelder for juryens medlemmer.

Og det er her vi finner en nokså klar parallell til Winsents-affæren. Spellemann-sendingen var produsert av Dinamo, som også står bak tunge TV-programmer som Nobelpriskonserten og Eldrebølgen på NRK. I Dinamo Story finner vi gullkantede medianavn som Claus Wiese, Hans Petter Moland, Jo Nesbø og Odd Arvid Strømstad, der den sistnevnte har mer enn tyve års fartstid fra NRK, og blant har vært ansvarlig for å utvikle mange av NRKs største seersuksesser på underholdningssiden. Dinamo regnes kort sagt som et av landets mektigste selskaper innen kultur- og media-påvirkning, har 155 ansatte, og hadde i 2001 i følge eget utsagn en ”byråinntekt” på 142 millioner kroner.

Og hvem finner vi ellers nokså høyt plassert i en annen del av Dinamo-hierarkiet? Jo, Bertine Zetlitz’ samboer og kjæreste gjennom fem-seks år. Dét kunne nok Akersgata også ha funnet interessant som vinkling, om man først skulle legge vrangviljen til - slik undertegnede gjør nå.

For nå er vi rett inne i den gråsonen som nettopp berører ”habilitet”, og som fort fører til mindre hyggelige presseoppslag. Kombinasjonen av mulig plateselskapsagenda og kjæresteri burde i det minste ha fått middels store vær varsom-klokker til å ringe hos noen i Spellemannkomiteen, særlig når komite-leder Andreas Gilhuus selv innrømmer at Dinamo Story etter hvert fikk stor innflytelse både på hvem som fikk opptre under TV-sendingen – og hvem som fikk prisene overrakt mens kameraene var slått på.

Det er ikke undertegnedes mening å insinuere at Spellemannkomiteen eller Dinamo har latt forretningsmessige eller personlige hensyn telle under arbeidet med årets Spellemann. Men er det ikke i alles interesse at i hvert fall Spellemannkomiteen i størst mulig grad sørger for å gjøre seg uangripelige når spørsmål om potensielle egeninteresser kommer opp? Dette kunne for eksempel gjøres ved at man bestemte seg for at ingen artister fra plateselskaper med plass i Spellemannkomiteen kunne få opptre på TV det året – og så fikk heller komitevervet gå på årlig omgang mellom de forskjellige IFPI- og FONO-representantene.

Når det er sagt, kan vi kanskje prøve å trekke trådene tilbake til det Anders Grønneberg skrev om et mulig samarbeid mellom by:Larm, Alarm og Spellemannprisen. Både Alarm og Spellemannprisen kom i år med fine initiativ som var med på å sette fokus der den burde høre hjemme: på musikken og musikerne. Alarm gjennom gode nettsider, og en svært bra DVD-presentasjon av de nominerte i samarbeid med Music Export Norway, og Spellemannprisen gjennom et forseggjort og grundig 28 siders magasin om de nominerte, ført i pennen av Ivar Chr. Johansen og distribuert via musikkmagasinet Mute. Begge deler er tiltak som bør tas videre til neste år, uansett hvem som i mellomtiden har snakket med hvem.

Fortrinnsvis uten å måtte gå på gangen.