Hva er det med norske musikkjournalister?
NRK har endelig funnet plass i sendeskjemaet sitt til et tv-program om musikk. Men når de brukte gud vet hvor mange år på å komme opp med det, hvorfor flyr alle deres musikkjournalister rundt i hovedstaden og tror de er konger og dronninger av byen? spør Ann-Sofi S. Emilsen i Spot.no - som et apropos til Ballades diskusjon om musikkjournalister.

Av Ann-Sofi S. Emilsen, skribent, Spot.no

Hva har skjedd med musikk-journalistikken i Norge? Når ikke en gang vår egen statskanal har sett populærmusikk som viktig nok til å tilgodese emnet en ørliten time av tv’ens sendeflate i mange år, hvorfor har da for eksempel Dagbladet og Petres musikkjournalister blitt en tilnærmet merkevare med monopol på hva som er kult, hipt, in, ræva, verdiløst, verdt å høre på og verdt å kaste i søpla?

Når ble musikkjournalistene her til lands noe annet enn en gjeng avdankede musikere med et lidenskapelig forhold til gitarer og tonearter? Når ble det plutselig hipt og überkult å være rikssynser om musikk? Når ble mine og andre lytteres meninger om musikk redusert til verdiløst pjatt fordi det finnes bare en håndfull mennesker her i landet som vet hva som er det riktige å høre på?

Hvorfor stikker de frem sine kvalme oppsyn i aviser og i tv-ruta - under dekke av å være eksperter og fagfolk - og forteller meg hva jeg skal få lov til å høre på og ikke? Hvorfor er jeg kuuul hvis jeg digger Røyksopp og helt på jordet hvis jeg digger Deep Purple? Når ble musikk en merkevare, når ble journalistenes viktigste oppgave å reklamere for skiver utgitt på plateselskap som de sjøl ligger i lomma på - som de er kjøpt og betalt av? HVOR BLE DET AV DEN UAVHENGIGE MUSIKK-PRESSA? - hvis den i det hele tatt noen gang har funnets? Jeg undres...

Jeg har lurt på hva det er som gjør musikk-journalister så spesielle. Etter hva jeg kan se finnes det svært få overprofilerte, überkule billedkunst- og litteraturanmeldere i dette landet. Joda, de har et navn de også, men det er nok mer på grunn av deres velkjente dyktighet og faglige styrke, enn på grunn av at de er de kuleste i byen som frekventerer de hippeste stedene. For talenter og nykommere i dag handler alt om å kjenne de rette menenskene, fordi vi har en liten elite av kulturfolk som sitter øverst på pyramiden med sine klamme hender og tviholder på en liten boks de tror heter monopol på kunnskap og viten. Det er et jævlig sørgelig faktum.

Det er et like sørgelig faktum at alle småaktørene på musikkfronten i lille Norge må klamre seg til den selvoppnevnte eliten og slikke rompene deres i håp om å bli anmeldt i neste nummer, i håp om å få kongen og dronningen til å gidde å nedverdige seg til å bruke to minutter av sin dyrebare tid til å lytte til den ivrige sliterens nye demo - spilt inn med knappe ressurser, dårlig lyd og uten penger i ryggen. Men det er gjort med sjel og inderlighet, to ord disse kongene og dronningene ikke kjenner til. Vokabularet deres består av tre ord: penger, kult og hipt.

Jeg blir trist når jeg leser at DJ Strangefruit har blitt tatt av lørdagsplakaten til NRK Petre til fordel for såkalt vorspiel-rock, og når kanalsjef Marius Lillelien indikerer at Strangefruit er en sutrekopp som ikke tåler å miste jobben, mens han og musikksjef Moslet er de geniale hodene som bare må følge trendene og gi lytterne det de vil ha. Men åssen i svarte vet de hva lytterne og jeg vil ha?

En trøst i denne begredelige suppa er at NRKs Lydverket ser ut til å være et ujålete program, med programledere valgt til jobben på grunn av sin musikk-interesse og kunnskap, ikke på bakgrunn av hvor gode posører de er. For det er nettopp hva jeg synes dere andre er: en gjeng posører, med oppblåste egoer og tanker om dere sjøl så store at det er merkelig de får plass i de små hodene deres. Jeg undres...

Denne artikkelen er opprinnelig publisert på Spot.no, som du finner på nett her. Om du selv vil komme med innspill til dette temaet, kan du sende ditt bidrag på e-post til ballade@mic.no