Dementia Narcissus: Et dydsmonster
Sandra Jensen tar bilder som sjokkerer, og har flere ganger fått arbeidet sitt amputert i anstendighetens navn. - Vi blir så overbombardert med synsinntrykk at vi slutter å reagere, så det må være lov å røske litt tak i folk så de våkner, sier hun til Ballade. Selv er hun mer opptatt av frihet i en fantasiverden enn det å sjokkere: - Jeg forstår ikke hvorfor noen reagerer så sterkt på bildene. Onsdag 4. desember opptrer hun som sitt alter ego Dementia Narcissus under Spacebrain Future Arts tiårsjubileum på So What! i Oslo.

Sandra Jensen er født i Sverige, med norsk far og polsk mor. Ekshibisjonisten og iscenesetteren i henne kom frem tidlig. Alle fra hunden til venner og besteforeldre ble kledd opp, og satt inn i mer eller mindre planlagte teaterstykker under den fremmelige pikens regi:

- Jeg bladde en masse i mammas moteblader, og ble tidlig fascinert av det teatralske. Da jeg var femten ble jeg kåret til Norges mest lovende ansikt, så etter videregående reiste jeg til Paris for å jobbe heltid som modell. Det ble jeg fort lei av. Vi fikk ikke lov til å ha egne meninger, og etter en stund følte jeg meg som et kjøttstykke som bare ble flyttet hit og dit - så jeg begynte å lage film og media ved siden av. To filmer om janteloven og et komishow på 30 minutter ble produsert, med mikroskopiske budsjetter. Plutselig begynte jeg å få oppmerksomhet i pressen, og ble blant annet flydd inn til Robert Aschberg sitt show på svensk TV.

Det var i 1990. Og mens den unge modellen håpet at oppdragene skulle balle på seg etter at hun ble mer kjent, skjedde akkurat det motsatte:

- Jeg fikk kommentarer som "har ikke du nok med intervjuene dine, da?" og en hel masse dårlige vibber fra motebransjen, fordi jeg hadde en synlig personlighet - det var ikke så veldig populært. Da jeg i tillegg farget håret hvitt - ett år før det ble moderne - og hadde både piercinger og tatoveringer, begynte enkelte å unngå å bruke meg - selv om piercingene kunne tas ut, og tatoveringene kunne skjules uten problemer. En gang fikk jeg beskjed samme dag som visningen skulle være: Noen hadde "ombestemt seg" - jeg kunne bare dra hjem.

Men Sandra Jensen var allerede godt i gang med sitt. Hun gjorde oppdrag for Morgenbladet og Beat, og jobbet knallhardt med å bygge seg opp en portfolio som fotograf. Samtidig lagde hun kortfilmer med titler som "Sexus", "Friday Night Show" og "Delirium". I 1991 etablerte hun også Black Factory - et kreativitetslaboratorium for musikk, performance, film og fotografi, som etter hvert skulle begynne å vekke adskillig oppsikt. I 1994 begynte hun å publisere fetisj- og fantasy-fotografier for publikasjoner som Cupido, Duo og Lek. Hun har etter hvert blitt satt på trykk i en rekke utenlandske bøker og magasiner, men har også opplevd at fetisj-utgivere har ønsket å sensurere de aller sterkeste uttrykkene.

- Jeg forstår ikke hvorfor noen reagerer så sterkt på bildene mine. TV-nyhetene, som viser virkelig død, vold og elendighet, er mye mer skremmende. Det er lite kunst som provoserer meg, men mye som provoserer meg i det virkelige livet. Jeg går heller ikke egentlig inn for å provosere, verken som fotograf eller performancekunstner. Folk som har sett mye kunst, ser heller bildene og forestillingene mine som en advarsel. Selv reagerer jeg ikke på arrangerte bilder, mens ekte opptak kan slå meg ganske ut. Jeg er opptatt av psykologi, og mener at hjernen ofte kan være vår verste fiende. Hva jeg ser, er jo heller ikke nødvendigvis virkeligheten for deg. Det er viktig å våge å utforske ukjente deler av egen psyke. Mye av arbeidet mitt går ut på å utfordre meg selv, samtidig som jeg ønsker å beholde en nysgjerrighet for nye miljøer og inntrykk. I tillegg henter jeg gjerne inspirasjon fra drømmer.

Sandra Jensen sier at hun henter mye inspirasjon fra musikkens verden. Hun har da også tatt annerledes og gode portretter og coverbilder for artister som Black Comedy, Gothminister, Apoptygma berzerk, Satyricon, Icon Of Coil, J-Diva, Mezzerschmitt og Palace Of Pleasure.

- Musikk skaper så mye stemninger. Jeg kan bokstavelig talt få åpenbaringer av musikk, og visualiserer som regel bildene mine ferdig før jeg tar dem. Ingenting er for drøyt innen kunstens verden. Kunst er hellig, og bør nettopp derfor ikke settes grenser for. Jeg har ikke noen moralske forpliktelser, bortsett fra overfor meg selv - jeg skal kunne forsvare det jeg gjør.

Mange av Sandra Jensens bilder kan synes å inneholde antydninger om seksualisert vold - og beveger seg i en drømmeaktig demi-monde av dekadense, dystre stemninger og dominans.

- Jeg liker å fremstille kvinneskikkelsene mine som heltinner og gudinner. Jeg tror modellene mine utstråler attitude og selvsikkerhet. Men folk skal få tolke bildene mine som de vil. Det finnes folk som synes bildene mine egentlig er ganske snille og forsiktige, mens en modell jeg brukte, visstnok hadde mareritt i to uker etterpå. Jeg opererer jo ikke bare innenfor fantasy, fetish og horror, heller. Jeg kan like godt hente inspirasjon fra naturen.

På tiårsjubileet til Spacebrain Future Art, som drives av Sandra Jensens åndsfrende René Hamel, vil Sandra opptre som sitt alter ego Dementia Narcissus, som markedsfører seg under slagordet "We are all fucking insane" - med elektronisk musikk av norske Solar Temple. Den første opptredenen under Dementia-navnet fant sted i 1994, og har siden blitt spilt ut ved hjelp av film, fotografi, kostymer og musikk.

- Dementia er en fantasifigur, som kan være den mørke siden til hvem som helst av oss. Hun spiller ut scener som ikke bør finne sted i det virkelige livet, og opererer på et psykologisk plan. Dementia-showene er avant garde-drama og industrielt teater med en ekstremt splittet skikkelse i hovedrollen. Vi lever i et samfunn som er sex-fiksert og merke-fiksert, og glemmer det vakre som finnes inne i oss selv - kjærligheten. Det er blant annnet det Dementia er et symbol på.

Jubileumsforestillingen til Sapacebrain Future Trash finner sted på So What onsdag 4. desember. Fra og med klokken 21 er du invitert med inn i et "Future Wasteland", der Hamels cyberskulpturer vil gå løs blant publikum. Amon Tobin fra Brasil styrer musikken, mens Dj Scapegoat, Dj Lost, Roland Lifjell, BadAss og Sinnatagg står for øvrig musikalske innslag, i tillegg til performancen med Dementia Narcissus. Det blir også lyd til Hamels skulpturer ved Inderst Elia. Nysgjerrige kan sjekke ut René Hamels arbeider ved å gå til Spacebrains hjemmesider, eller ved å sjekke ut artikkellenkene nedenfor. Dementia Narcissus vil innen kort tid ha hjemmesiden www.dementianarcissuss.com, mens Sandra Jensen som fotograf over nyåret kommer med den store coffee table-boken "Black Factory" - en kavalkade over noen av hennes beste fetisjbilder.