Musikkritikk: Om terningkast og privatliv
Ballade presenterer her det fjerde og siste utdrag fra fordypningsoppgaven ”Å fange en vind - på jakt etter god musikkritkk”, skrevet av Eirik Kydland og Lars Sætren ved journalistutdanningen i Oslo. Dagens utdrag handler blant annet terningkast og en plates kontekst, blant annet om henvisninger til en artists privatliv: - Det kan være upassende og til og med støtende. Samtidig kan det fungere godt. Det er ikke et onde i seg selv, mener en av musikkjournalistene.

Av Lars Sætren og Eirik Kydland

Satt i kontekst eller isolert

Morgenbladets Svein Egil Hatlevik fikk i høst kritikk for sin anmeldelse av Odd Nordstogas siste album, der han beskrev sitt personlige møte med Nordstogas musikk som han opplevde som altfor bonderomantisk. I en anmeldelse av debutantene 120 Days skrev han stort sett om ”hype” som fenomen, og lot noen få linjer beskrive og vurdere selve utgivelsen.

– En plate har ingen mening når den er løsrevet fra sin kontekst. Noen anmeldere ser på et album som en plastrunding med plastcover som sender lydsignaler ut i rommet når man putter den i spilleren.. Disse anmelderne gir kun leseren svar på om de bør kjøpe plata eller ikke. En god anmeldelse må betrakte kontekst, mener Hatlevik.

VGs Thomas Talseth har også fått skjenn for å skrive mer om artisten enn selve albumet. I høst spekulerte han blant annet i om Bertine Zetlitz’ musikk hadde blitt dårligere fordi hun hadde blitt gravid.

– VG er en avis som er opptatt av kjente mennesker, og Bertine Zetlitz er en kjent og populær artist. Så når hun gir ut sitt første middelmådige, med tendenser til å være skikkelig dårlig, album, synes jeg det er naturlig å drøfte hva som kan ha vært årsaken. Det var også offentlig kjent at hun gikk gjennom et svangerskap samtidig med at plata ble laget, og da synes jeg det er helt fair å nevne det.

Talseth trekker paralleller til Joy Divisions album Closer fra 1980:

- Det ble laget ferdig før, men gitt ut etter at vokalist Ian Curtis tok sitt eget liv. Det er gjennomsyret mørkt og dødslengtende. Skulle man ikke tatt med i sammenhengen omstendighetene med Curtis? I det tilfellet mener jeg det er umulig å skille kunstverk og kunstner.

Martin Bjørnersen i Natt & Dag synes heller ikke privatliv nødvendigvis bør være tabu i anmeldelsene:

- Henvisninger til artister og/eller anmelders privatliv kan være upassende og til og med støtende. Samtidig kan det fungere godt. Det er ikke et onde i seg selv. Men det er ikke bare privatliv og sladder som kan trekkes inn i en anmeldelse.

Mode Steinkjer synes det kan fungere bra om anmeldelsen setter et album inn i en større kontekst:

- Du må gjerne sette albumet inn i en større sammenheng. En trend, eller en politisk eller personlig sammenheng. Dette må bare være relevant i forhold til produktet. Du skal tross alt gi en forbrukerveiledning.

Nettjournalist Paul Nordahl foretrekker at kritikeren holder seg til saken, nemlig selve albumet:

- Man skal anmelde platen/kulturproduktet og holde seg unna uviktig utenomsnakk. Det er viktig å fokusere på albumet.

Vurderingsuttrykk

Vi har ikke lagt stor vekt på terningkastets betydning i denne oppgaven, selv om dette fortsatt er et omdiskutert tema. Dette skyldes blant annet at det er skrevet oppgaver om terningen tidligere, i tillegg til at vår oppgave jo handler mer om anmeldelsens indre kriterier.

Like fullt er terningkastet eller vurderingsskalaen en viktig del av anmeldelsen, og vi tar derfor med noen av anmeldernes betraktninger rundt dette.

Sigrid Hvidsten triller terningen hver uke i Dagbladet, men synes egentlig ikke det så mye å henge seg opp i:

- Terningkastet er ikke viktig. For meg kommer uansett teksten før kastet.

Anmelderveteran Geir Rakvaag er ingen stor tilhenger av terningen, men har et pragmatisk forhold til det hele.

- Karakteren kan være en uting, men vi siteres ikke om vi ikke har den med, sier han.

I nettavisen Panorama benytter skribentene en vurderingsskala med seks mulige poeng. Redaktør og anmelder Paul Nordahl ser at en tallkarakter kan ha nytteverdi, selv om han absolutt ikke lar den skygge over tekstens viktighet.

- Terningkastet tiltrekker leserens oppmerksomhet, i tillegg er det ofte lettere for en leser å huske en anmeldelse ut i fra et terningkast.

Thomas Talseth i VG har ingen betenktligheter med å kaste terningen, og har faktisk et nærmest lidenskapelig forhold til den røde klossen:

- Jeg elsker terningkast. Det gir en pekepinn på hva anmelderen egentlig syns om plata, selv om det jo bør leses i sammenheng med teksten. Noen anmeldelser kan være gode, uten å ha noen klar mening eller vurdering av plata. Da er terningkastet et godt verktøy, sier Talseth og fremhever terningen fremfor tallskalaer på fem eller ti poeng.

- 10-skalaen gir for mange alternativer, mens 6-skalaen legger mer press på anmelderen i forhold til å ta standpunkt. Du må velge mellom enten tre eller fire – øvre sjikt eller nedre sjikt. Det er ikke mulig å plassere en plate midt på treet.

Sven Ove Bakke synes også at anmeldelsene skal ha en gradering, men er ikke like overbevist om terningens fortreffelighet.

- Jeg foretrekker skalaer fra 1 til 5 eller 1 til 10 fremfor terningen, fordi dette gir mer rom for nyanser. På tierskalaen ville nok mange seksere på terningen bare endt på en sju-åtte poeng. Men en gradering er uansett viktig for å oppsummere et totalinntrykk.

Tid og plass

Vi bør også nevne et emne som flere av anmelderne er opptatt av, selv om det faller utenfor vårt kriterieoppsett. Flere av intervjuobjektene trekker fram tids - og plassbegrensninger som et problem. Noen anmeldere i dagspressen savner å kunne boltre seg på større spalteplass, samtidig som de mener det er en kunst i seg selv å skrive kompakte og meningsfulle anmeldelser på bare noen få tegn.

VGs Thomas Talseth er for eksempel glad i kortfattet musikkritikk:

- Korte anmeldelser er en større utfordring enn lange anmeldelser. Å komprimere alt som skal være med er en kunst man må mestre. I musikken kan sangene være både 20 og 2,5 minutter lange og samtidig være like bra. Jeg synes det er det samme gjelder for anmeldelser.

Asbjørn Bakke i Aftenposten synes enkelte ganger det kan være vanskelig å behandle et album med nok respekt på grunn av de redaksjonelle begrensningene:

- Tid og plass er klare utfordringer. Det er klart det kan virke litt rart at vi skal vurdere en utgivelse på kun et par dager, når artisten har brukt over et år på å lage den.

Reliabilitet

Under intervjuene kan det for eksempel tenkes at den ene ikke ville stilt oppfølgningsspørsmål der den andre ville funnet det naturlig. Vi hadde som nevnt tidligere, kun ett forhåndsdefinert spørsmål. Når vi har hatt så åpne intervjuer, er en naturlig konsekvens at resultatene ikke vil bli de samme som om de hadde vært gjennomført av én person.

Det er også rom for at to intervjuer har vært forskjellige selv om de har vært gjennomført av samme person.

Men én ting er felles for intervjuene. De er grundige intervjuer som alle har handlet om musikkanmeldelser. Uansett mener vi at det mest interessante i oppgavens sammenheng, er det intervjuobjektet eller informanten velger å trekke frem i et slikt intervju, nærmest uavhengig av hva slags spørsmål de har blitt stilt, eller hvordan de har blitt formulert. Det er temaet som er interessant, og hva informanten er opptatt av.

Dette er fjerde og siste del av denne artikkelserien.

Har du selv synspunkter på norsk musikkjournalistikk tar Ballade gjerne imot ditt innlegg.