EFN: Om DRM og kunstnerorganisasjonenes selvskudd
- DRM-kontrollteknologi - Digitale RestriksjonsMekanismer eller elektroniske låser på individuelle eksemplarer av åndsverk - er ikke bare et maktmiddel fra etablerte aktører innen underholdningsindustrien mot forbrukere, mot konkurranse fra nye teknologier, distribusjonskanaler og uavhengige, små konkurrenter, mener Thomas Gramstad i Elektronisk Forpost Norge: - Det er like mye et kontrollapparat rettet mot dem som skaper åndsverkene - musikere, artister, komponister, forfattere, kunstnere. Derfor er det underlig, for ikke å si ufattelig, at mange av kunstnerorganisasjonene har gitt sin støtte til forslaget om rettslig vern av DRM-teknologi. DRM er verdens verste kulturpolitikk, skriver Gramstad i dette innlegget.

Av Thomas Gramstad, leder for Elektronisk Forpost Norge (EFN)

På nyåret lovfestes fengsling og livsvarig innesperring av digitale åndsverk i Norge. Da får DRM – Digitale RestriksjonsMekanismer eller elektroniske låser på individuelle eksemplarer av åndsverk - sin egen lovbeskyttelse på lik linje med selve verket.

DRM-kontrollteknologi er ikke bare et maktmiddel fra etablerte aktører innen underholdningsindustrien mot forbrukere, mot konkurranse fra nye teknologier, distribusjonskanaler og uavhengige, små konkurrenter. Det er like mye et kontrollapparat rettet mot dem som skaper åndsverkene - musikere, artister, komponister, forfattere, kunstnere. Derfor er det underlig, for ikke å si ufattelig, at mange av kunstnerorganisasjonene har gitt sin støtte til forslaget om rettslig vern av DRM-teknologi. DRM er verdens verste kulturpolitikk.

Dersom vi kan forutsette at denne tilsynelatende lengselen etter å bli kontrollert og innestengt ikke er uttrykk for en slags masochistisk romantiserende lengsel etter å bevare eller gjeninnføre mytene om den lidende kunstner - "Vær så snill, sett på oss DRM-låsene og lenkene og putt oss tilbake i kjelleren, monopol-Herre!" - så er forklaringen antagelig at kunstnerorganisasjonene tror at DRM-teknologi er en slags form for beskyttelse mot piratvirksomhet, altså noe som skal kunne forhindre ulovlig distribusjon av digitale åndsverk. Vi får håpe at det er dette som er forklaringen - behov for selvpining og underkastelse er det nok vanskelig å få gjort noe med, men uvitenhet går det faktisk an å bekjempe.

Gale og skadelige myter om DRM

Underholdningsindustriens store distribusjonsmonopoler har lobbyet hardt for å fremme følgende myter om DRM:

* DRM hindrer eller begrenser ulovlig kopiering.
* DRM hindrer eller begrenser ulovlig nettdistribusjon.
* DRM er et virkemiddel mot piratkopiering.
* DRM er en beskyttelse.
* Det er ikke mulig å tjene penger uten DRM.
* DRM er "fremtiden".
* DRM er i skaperes, ånds- og kulturarbeideres interesse.
* Skaperes, ånds- og kulturarbeideres interesser og kunders/forbrukeres interesser er motstridende og uforenlige (ja, også dette er til syvende og sist en støttepåstand for DRM...).

Ingen av disse påstandene er sanne.

DRM er ingen beskyttelse

Det finnes idag to dominerende DRM-systemer: Microsofts WMA-DRM og Apples iTunes-system. Begge tillater brukerne å fjerne alle metadata (rettighetsinformasjon) fra verket/filen. De tillater også kopiering og opplasting på Internett. Det er kun valg av avspiller de regulerer!

DRM har aldri og vil aldri kunne hindre kopiering og spredning av noe som tillates avspilt. Microsoft og Apple prøver ikke engang! DRM kan kun forvanske avspilling og skape et avspiller-monopol - og dette kun når DRM'en gis egen lovbeskyttelse. Et avspillermonopol er hverken i kundens/brukerens, skaperens, opphavsrettsinnehaverens eller samfunnets interesser. Et avspillermonopol gjør forfatterne, musikerne og kunstnerne avhengig av avspillerprodusenten, og gjør at denne kan diktere sine betingelser (økonomiske og andre) til kunstnerne, som enten må godta dem eller ikke får lov å bli publisert og distribuert.

I tillegg til denne direkte, åpenbare og uunngåelige skadelige effekten som DRM-teknologi har på forfattere, musikere og alle andre skapende kunstnere som skaper digitale verk eller gjør seg nytte av digital distribusjon, har DRM-teknologien en rekke andre ikke mindre skadelige sekundære effekter. For å se og forstå disse, må virkelighetsfordreiende myter om DRM avsløres.

DRM er selvmotsigende og skadelig

Julius Cæsar krypterte meldinger til generalene sine ved å flytte alle bokstavene fire hakk bortover i alfabetet. Bare han selv og generalene kjente hemmeligheten. Om så kureren ble fanget og torturert kunne han ikke røpe meldingen. Men det varte ikke lenge: kun inntil en av hans generaler forrådte ham. Kryptering kan altså bare brukes mellom to parter som har gjensidig interesse av å holde meldingen hemmelig - og dette er en gammel erkjennelse.

Hva har så dette med skapende produksjon av åndsverk å gjøre?

Jo, poenget er at DRM er ikke kryptering som beskytter mot tredjepersons innsyn eller innbrudd. DRM skal hindre mottaker i å motta, men samtidig må jo mottaker likevel motta! DRM forutsetter at kunde (mottaker) og innbruddstyv er samme person - og dette er en uløselig selvmotsigelse. Derfor kan ikke DRM fungere som avertert. Derfor blir kunstnerorganisasjonene lurt.

Men hva er det da DRM egentlig gjør og kan brukes til?

Den ”leie” undergravingen av kjøp og salg av eksemplarer

Det blir mer og mer vanlig å kun tilby brukere, privatpersoner, tilgang til åndsverk i form av lisensavtaler som er eller ligner på en form for leieavtaler, men som likevel kalles for kjøp og salg, selv om kunden ikke får beholde noe til odel og eie gjennom avtalen. Dette er en form for manipulasjon, om ikke regelrett svindel. DRM brukes til å gjennomtvinge lisensbetingelsene.

I mange tilfeller er salgsvilkårene så utradisjonelle at det blir vesentlig avvik mellom normale kundeforventninger knyttet til ordene "kjøpe/selge" og det som faktisk tilbys. DRM-produkter faller klart inn under utleie når de har kunstige, programmerte tidsbegrensninger. I andre tilfeller med andre typer begrensninger trenges et nytt eller annet ord, f.eks. lisensiere.

"Salg" og "kjøp" er knyttet opp mot et historisk sett med forventninger og rettigheter, som også er nedfelt i Markedsførings- og Forbrukerkjøpslovene. DRM-produktenes undergraving av og manipulasjon med disse forventningene og rettighetene utgjør i første omgang en villedende markedsføring. I neste omgang gjøres både brukere og skapere til husmenn i’ forhold til verkene.

DRM-konseptets kjerne er at en forbruker ikke skal ha rett/mulighet til selv å velge hvordan han eller hun skal bruke et åndsverk innenfor den tradisjonelle og balanserte åndsverklovgivningens rammer. DRM representerer altså noe fundamentalt nytt. Med DRM oppstår en situasjon hvor leverandøren av åndsverket skal kunne bestemme omstendighetene for bruken, og definere hvordan og eventuelt hvor lenge åndsverket skal være tilgjengelig for brukeren. Dette betyr at den tidligere åndsverklovgivningens finstemte balanse er erstattet av de tekniske sperrenes vilkårlige ubønnhørlighet. Vi får i praksis privat lovgivning, dersom distributørenes innebyggede begrensninger beskyttes av lovverket.

Utleieordninger er i seg selv greit, men de må ikke bli den eneste tilgjengelige distribusjonsform. Det har blitt en akutt viktig politisk oppgave å aktivt verne om tradisjonelle rettigheter forbundet med kjøp og salg av eksemplarer, eksemplarrettighetene, såsom valg av avspiller, retten til privat bruk og til privat kopiering. Et vernearbeid som skapere og kunder/brukere har felles interesser i.

DRM: Ånds- og kulturarbeidernes fiende

Lovbeskyttelse av DRM binder skaperne av åndsverk såvel som kunder og brukere til distributørleddet - som kontrollerer verkene ved å kontrollere låsene og nøklene både på verkene og i avspillerne - samtidig som dette mellomleddet på flere måter er i ferd med å bli mer og mer overflødig, og dermed kan miste mye av sin makt over kulturens primærprodusenter, de som faktisk skaper verkene.

DRM hindrer hverken eksemplarfremstilling (kopiering) eller spredning/distribusjon (tilgjengeliggjøring). Derfor kan ikke DRM føre til økte inntekter fra eksemplarsalg eller fremføring for kultur- og åndsarbeidere. Tvertimot, DRM gjør ånds- og kulturproduktene dyrere og dårligere for kundene og brukerne, og vil derfor forårsake lavere etterspørsel og reduserte inntekter.

DRM fører til avspillermonopol, konkurransevridning og økt makt hos noen få store distributører eller korporasjoner, slik at disse får større makt til å gjennomføre husmannsbetingelser overfor ånds- og kulturarbeidere.

Skapere og brukere er i samme båt og har et sterkt, gjensidig avhengighetsforhold og interessefellesskap i å bevare den tradisjonelle balansen i sine respektive rettigheter og friheter, organisert rundt frivillig salg, kjøp, eierskap, bruk og tilgjengelighet av frie verk - verk uten låser, nøkler og avspillermonopoler.

DRM er dyrt og dårlig, ikke billig og fleksibelt

DRM-produsentene sier at DRM vil gi et fleksibelt og variert tilbud der man kan betale ut fra hvor mange ganger man vil bruke verket. Få ganger (utleie) = billigere pris. Men det koster penger, mye penger, å utvikle DRM. Er det realistisk å bruke mye penger på å gjøre et produkt både dårligere og billigere? Først skal det brukes mye penger på å gjøre produktet dårligere for kundene, deretter skal inntektene reduseres ved å sette ned prisene på det DRM-reduserte produktet?

Det vi ser i dag er ikke mer fleksible og billigere produkter, men tvertimot mer og mer rigiditet (kontrollen fratas kunden eller brukeren og beholdes av DRM- eller avspillerprodusenten, og/eller innholdsleverandøren), samt høyere priser på DRM-produktene.

Filer uten DRM er allerede ekstremt billige å lagre og distribuere sammenlignet med distribusjon på fysiske bærere. Utsalgsprisen per fil ved nettdistribusjon kan halveres uten at det blir mindre penger til skaper-, utøver- og distributør-leddene. Ytterligere prisreduksjon på filene ut fra ideer om utleie og kortvarig levetid på filene er ikke nødvendig ut fra prishensyn, og er heller ikke ønsket av kundene og brukerne (jfr. selvdestruerende DVD-plater, en stor flopp).

En absurd egenskap ved DRM-løsninger er at de fører til MER, og ikke mindre, kopiering og nedlasting. Kopisperrer på musikkplater hindrer ikke kopiering, men reduserer mulighetene for eller kvaliteten på avspilling. Derfor brenner folk kopier som ikke har sperrer, og spiller disse istedet. Eller man laster ned en ulovlig kopi uten sperre fra nettet og spiller denne, istedet for den lovlige kopien med sperre man har kjøpt. Dette er "den betalende piratkopist". Men da begår man altså en ulovlig handling, etter den nye loven. Siden man da uansett begår en ulovlig handling, selv om man er lovlig kunde, så vil dette fungere som en oppfordring om at man like gjerne kan la være å kjøpe platen med kopisperre til å begynne med, siden man ender opp som lovbryter uansett. Tilsvarende resonnementer gjelder for DVD-plater, dataspill osv. der de lovlige eksemplarene i salg har DRM-bruksbegrensninger som versjoner på nettet eller hjemmelagde kopier ikke har.

En "betalende piratkopist" er selvfølgelig en selvmotsigelse, likevel er dette altså i ferd med å bli et vanlig fenomen, da det er en logisk konsekvens av kopisperrer, produktaktivering og andre lignende DRM-restriksjoner på elektroniske åndsverk. Kopisperrer fører i realiteten til mer ulovlig kopiering og nedlasting, ikke mindre, fordi DRM-teknologien hindrer eller vanskeliggjør lovlig kopiering og avspilling.

Alt som kan spilles av kan i prinsippet kopieres. Det er derfor umulig å prøve å hindre kopiering. Kun ingen avspilling kan gi ingen kopiering!

Og dette er et økende problem for bevaring av og tilgang til verkene, når godkjente avspillere blir avviklet, f.eks. fordi produsenten går konkurs eller blir kjøpt opp, eller bare ønsker å fjerne verket fra markedet.

Kopiering: Musikernes venn

Det finnes mye unødvendig og irrasjonell kopieringsfrykt: kopierbarhet øker produktets verdi for både kunde og samfunn. Kopiering er brukervennlig og kulturnødvendig. Og i informasjonsoverfloden utgjør kopiering en form for markedsføring og kamp om oppmerksomheten som hindrer et åndsverk i å drukne eller ikke bli lagt merke til. Knapphet er et onde og kunstig knapphet er et unødvendig onde.

Rettslig vern av DRM innebærer at nesten all lovlig kopiering av verk med DRM blir ulovlig, og at mye lovlig bruk/avspilling blir ulovlig. Dette vil enten gjøre folk til forbrytere (man kopierer og avspiller som man vil likevel), eller det vil gjøre folk avholdende (man bruker sine penger på andre ting enn digitale åndsverk med DRM). Begge alternativer er uheldige og skadelige for kulturliv og samfunn.

I tillegg kommer det enkle faktum at musikere direkte tjener penger på kopiering - via kompensasjonsordningen over Statsbudsjettet. I år (2005) er denne potten på 52 millioner kroner, og 32,5 millioner er øremerket til individuell fordeling innen lyd og film. Størrelsen på potten vil bli justert fra år til år i forhold til omfanget av kopiering og i den grad kopiering vurderes å ha en negativ effekt på (erstatte) den vanlige omsetning av eksemplarer av åndsverk. Teknologier for å måle og gi overslag over hvilke verk som blir kopiert og i hvilket omfang blir også stadig flere og bedre. Kopiering er musikernes venn, og en økende inntektskilde. Og dette betyr at der hvor kopiering hindres, f.eks. med kopisperrer eller tilsvarende digitale låser og restriksjonsmekanismer som er lovbeskyttet, så vil denne inntekten bortfalle. Dette har Bengt Hermansen, avdelingsdirektør i Kultur- og kirkedepartementets avdeling for opphavsrett, gjort helt klart.

DRM gir altså mindre penger til musikere, artister og kunstnere, og mer kontroll og makt til plateselskaper og distributører, både direkte og indirekte. Dette er akkurat den utviklingen ingen tilhengere av uavhengig skaperkraft, originalitet og innovasjon ønsker - DRM er verdens dårligste kulturpolitikk!

Verdens verste kulturpolitikk

Er vi tjent med å innføre lover som gir et lite antall kommersielle aktører full kontroll over hvordan vi i fremtiden skal skape, bruke, dele, selge, lese, spille av eller kopiere informasjon? Hvorfor støtter mange av kunstner-, musiker- og forfatterorganisasjonene denne utviklingen?

DRM er en trussel mot samfunnets hukommelse (bevaring av kulturarven), mot demokratiet (overvåkning av og sentralisert kontroll over alle verk og ytringer), mot skapere (format- og låseierskap overstyrer skapernes rettigheter over innholdet og undergraver deres evne til å være uavhengige, påtvinger dem husmannskontrakter), mot individuelle rettigheter (eierskap over og bruksrett til eksemplarer av verk), mot innovasjon og nye aktører (hindrer nye teknologier i å komme i bruk eller inn på markedet).

DRM er en av de største farene kulturlivet, kunnskaps- og informasjonssamfunnet står overfor.

Med hjelp av flere av interesseorganisasjonene til musikere, forfattere og kunstnere, og mot mange av deres medlemmers skepsis, er vi altså i ferd med å få en lov som sementerer den makten underholdningsindustriens giganter har over alle dem som skaper åndsverk. Samtidig vil loven hindre fremveksten av nye teknologier og aktører som kan styrke skapernes uavhengighet og valgmuligheter og dermed deres relative makt og forhandlingsposisjon. Og sist, men ikke minst gir rettslig vern av DRM dårligere produkter for og kunstige og unødvendige konflikter med dem som skal kjøpe og bruke verkene, noe som igjen vil slå negativt tilbake på skapernes inntekter og muligheter til å livnære seg av det de skaper. Dette bør det bli mange oppvasker om innad i interesseorganisasjonene i tiden fremover.

Men opprøret må nok komme nedenfra. Det er dem som ikke er bundet av husmannskontrakter eller av pålegg fra sentralkomiteen - unnskyld, sentralkontoret - i de store internasjonale selskapene, som må ta initiativet. Uavhengige musikere, artister, komponister, forfattere, og kunstnere. Små plateselskaper og uavhengige forlag. Alle dem som har lettere for å innrette seg i forhold til nye teknologier og distribusjonskanaler må gå foran. De kan si nei til DRM og dermed få en konkurransefordel i forhold til de store aktørene, i form av et bedre, billigere og mer populært produkt på kort sikt - og et velfungerende kulturliv basert på et balansert vern av alles rettigheter i likevekt på lang sikt.

Thomas Gramstad er leder for Elektronisk Forpost Norge (EFN). EFN er en elektronisk rettighetsorganisasjon som jobber med medborgerskap og juridiske rettigheter i IT-samfunnet. En tidligere versjon av artikkelen er trykket i Bok og bibliotek nr. 7 2005.